Medikamentfri psykisk helsehjelp
I deler av fagmiljøene i psykisk helsearbeid har det den senere tid vært en del debatt om etableringen av legemiddelfrie døgnenheter i psykisk helsevern. Fra brukersiden har tiltaket vært jobbet frem over flere år. Ønsket om medikamentfrie alternativer er et uttrykk for mange utfordringer i fagfeltet.
Ønsket om legemiddelfrie behandlingsalternativer, eller reelle alternativer til legemidler ved alvorlig psykisk lidelser, har vært jobbet frem gjennom flere år av Fellesaksjonen. Fellesaksjonen består av flere brukerorganisasjoner. Foruten ønsket om reell valgfrihet, poengterer de at de ønsker andre behandlingsmetoder og at tiltaket kan redusere bruken av tvunget psykisk helsehjelp.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har i flere år tydeliggjort i oppdragsdokumentene til RHF’ene at legemiddelfrie behandlingsalternativer skulle realiseres. Da det ikke er skjedd sendte HOD 26. november i fjor brev til alle RHF-ene hvor de bestemte at alle RHF skulle etablere et legemiddelfritt behandlingstilbud innen 1. juni 2016.
Ingen av RHF-ene har gjennomført innen tidsfristen, men samtlige jobber med å etablere medikamentfrie døgnenheter. Dette skjer enten ved at en omgjør eksisterende døgnenheter eller etablerer nye. Så langt ser det ut til å være forholdsvis store forskjeller på hva tilbudene skal inneholde og hvilke pasientgrupper som skal få helsehjelp i enhetene.
Ikke så enkelt som for eller imot
Den nasjonale debatten som har oppstått i det siste har i stor grad vært preget av for eller imot legemidler. En del faggrupper har sterkt poengtert at de mener det er uforsvarlig å gi et slikt tilbud og viser til psykoseveilederen og at det er lite forskning på medikamentfrie tilbud. På den andre siden har brukersiden poengtert betydningen av aktivt å kunne delta i bestemmelse av type psykisk helsehjelp og dermed i egen tilfriskningsprosess. Mange brukerstemmer har ønsket en recovery-orientert praksis.
Lokalt har det vært noe debatt innad i fagmiljøene. Jeg har dessverre fått inntrykk av at det både lokalt og nasjonalt er faggrupper som føler seg ekskludert når man oppretter legemiddelfrie døgnenheter. Dette eksemplifiseres godt med hva en nyutdannet overlege i psykiatri sa. Han lurte på om det skulle ansettes lege i en slik enhet. Jeg svarte naturligvis. Han sa da; ”Er ikke det hele poenget med legemiddelfrie døgnenheter at det ikke skal arbeide leger der?”. Jeg svarte; ”Hvis du mener det, synes jeg du undervurderer din egen kompetanse”.
Holdningsendring
Debatten i kjølvannet av legemiddelfrie behandlingsalternativer handler om mange ting. Alt fra tradisjoner i fagene, til menneskesyn, til behovet for holdningsendringer, til forståelse av psykiske lidelser.
Slik jeg ser det berører den legemiddelfrie tidsånden også debatten om hva psykiske lidelser er for noe. Hvordan de oppstår og hva som skal til for tilfriskning.
For ikke lenge siden snakket jeg med en sykepleier i psykisk helsearbeid. Personen var tydelig i sin forståelse av alvorlige psykiske lidelser. De anses som biologisk fundamentert og hvis noen eksempelvis blir friske fra en schizofrenidiagnose, så var det egentlig ikke en schizofrenilidelse personen hadde. Så finnes det fagfolk som er i det andre ytterpunktet. Jeg har snakket med psykologer som mener at ingen bør få en psykisk diagnose ettersom det er så dårlig fundamentert hva som egentlig skiller diagnosene/tilstandene og hva som er bakgrunnen for at de oppstår.
Psykisk helsearbeid vs medisinsk modell
Et viktig tema er forståelsen av at vi ikke kan anvende en ren medisinsk modell når vi gir psykisk helsehjelp. Psykiske- og rusavhengighetslidelser kommer sannsynligvis aldri til å bli så enkel å behandle at vi stiller en diagnose, tar noen bilder, gir noen medikamenter og så blir personen frisk. Dette poengterer både brukerne og skeptikerne til legemiddelfrie døgnenheter. Det ser mangt et helsepersonell som arbeider med psykosomatiske lidelser.
Legemiddelfri psykisk helsehjelp handler også om ressurser. Det er ingen tvil om at det er mer kostbart med kvalifisert helsepersonell som står i vanskelige situasjoner med pasientene, enn at de får ulike medikamenter som døyver smerten og uroen. Det bør ikke jobbe noen på en slik døgnenhet som ikke har minimum treårig helsefagligbakgrunn, de fleste bør ha master i psykisk helsearbeid og flere som arbeider i enheten bør ha phd-kompetanse. Dette krever en reell investeringsvilje i fagkunnskap, og det vil ta mange år å oppnå dette med tanke på hvordan tilgangen til fagfolk er i dag.
I Helse Nord RHF skal det etableres en legemiddelfri døgnenhet i Tromsø. Jeg var heldig og fikk sitte i arbeidsgruppen som arbeidet frem hovedpunktene av hva en legemiddelfri døgnenhet i Helse Nord RHF skal innebære. Det blir spennende å følge dens utvikling og hvilken mottakelse den får av det øvrige fagmiljøet, somatisk spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjenester.
Hva mener du om medikamentfri psykisk helsehjelp? Si gjerne din mening i kommentarfeltet nedenfor.
Pingvinavisa Nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.
Psykiatriske medikamenter døyver ikke smerte og uro, psykiatriske medikamenter påfører smerte og uro. For meg er det sånn, for andre er det annerledes. Psykiatrien har ikke gode nok metoder for å skille mellom hva som er symptomer på opprinnelig lidelse og hva som er symptomer på lidelse påført av psykiatriske medikamenter. Folk er veldig mye mer forskjellige enn det psykiatrien forstår.
Fra et pasientsynsvinkel er spørsmålet om recovery og tvang sentralt: Martin Harrows langtidsforsøk (4.2, 4.5) viser at schizofrene underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.» Wunderinks randomiserte studie bekreftet resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6%. med antipsykotika (4.7). Det er denne virkligheten pasientene møter: 95% av pasientene oppnår ikke «recovery» dvs. blir ikke frisk i det lange løp. Å ta bort medisinene 10-dobbler recovery (tilfriskning/bedring). Finland Open Dialogue er svært tilbakeholdende når det gjelder medisinbruk. Resultatene viser ca. 80% recovery. Jung, E., Wiesjahn, M., Wendt, H., Bock, T., Rief, W. and Lincoln, T.M., 2016. «Symptoms, functioning and coping strategies in individuals with schizophrenia spectrum disorders who do not take antipsychotic medication: a comparative interview study». Psychological medicine, pp.1-10. kommer til liknende resultater (4.9). Medisinfri behandling kan dokumentere evidens for vesentlig bedre resultater (4.6). Røssberg underslår i hans svar helseskadene ved langtidsbehandling. Det må være frivillig informert samtykke å få fordelen av akutt symptomlindring som muligens betales med helseskade i det lange løp. Pasienter ønsker å bli frisk ikke å bli tvunget til å bli medikamentslaver: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Aapent_brev_MRA.html
Mange psykiske tilstander er iatrogene. D.v.s. legepåført lidelse. Hva kom først, høna eller egget?
Altså en person er i krise og ute av vater. Vedkommende kommer inn på en akuttavdeling med politi og tjo og hei. Der driver en brannslukking med medisin og kaller dette stabilisering.
Og ofte er psykiatrien blinde for den sosiale kontekst personen lever i. Vedkommende blir svingdørspasient med tjo og hei ganger 10.
Og på veien dropper pasienten sin medisin, (høna) grunnet ubehagelige bivirkninger. Vedkommende har tidligere gjort alt for å få hjelp. Søkt seg gjennom fastlegen til poliklinikken, men opplevd avslag på avslag med begrunnelse, er ikke syk nok. Så endelig setter DPSet vedkommende på vent til frivillig behandling på psyk. Timer, dager og uker går mens vedkommende lever i et kaos av dårlig økonomi, uforutsigbar bosituasjon på gata, hospitser og på sofaen hos tilfeldige beskjentskaper, noe som kan få hvem som helst ut av vater. Så klikker det og til tvangspsykiatriens pilleregime hvor en ser etter symptomer og glemmer eller overser en persons sosiale virkelighet som traumetrigger. Innkjørt i tvangspsykiatrien slutter personen brått å ta sin medisin som nå er frivillig utenfor institusjon. Da kommer ofte symptomene tifolds tilbake, og nye opphold med gjentakelse av det samme med reboundsyndromer da potente legemidler skaper abstinens.
Systemet lyver for pasienten. Rebound er iatrogent (egget), og ikke grunnlidelsen som et resultat av en uholdbar sosialsituasjon der grunnplanet i Marslows behovspyramide som går på trygg tilgang til livsmidler og bolig ikke er tilfredsstilt for et verdig liv.
Pasienten er nå fanget i systemet og ender på TUD, tvunget psykisk vern med depot på DPSet mens vedkommende bor på hospits.
Noen er så «heldige» at de etter måneders venting har holdt ut og fått frivillig innleggelse.
Og da er tilbudet 95% medisinering, og folk oppfordres til å ta sin medisin med riset bak speilet, for tar du den ikke, blir du tvangsutskrevet, og dette har hendt ofte med den konsekvens at grunntilstander blir maskert og en ender i tvangspsykiatrien da virkelig hjelp relatert til tilstand har vært fraværende hele veien.
Pasienter blir påført iatrogene lidelser og får høre dette er sykdommen da psykiatri faktisk ikke er en eksakt vitenskap.
For mange triste sjebner er produsert av systemene så det psykiatriske hus trenger storopprydning i sitt innbo av forstenede holdninger da hodet ikke kan vurderes adskilt fra kroppen og et holistisk menneskesyn må komme på plass der individet må ses i sammenheng med det samfunn som preger det.
Derfor er medisinfrie tilbud velkomment så sirkelen av påførte iatrogene lidelser opphører. Dette vil på sikt spare samfunnet for store kostnader til en befolkning på piller med påfølgende iatrogene lidelser!