Jeg pleier å følge med på sakene styret i UNN HF behandler. Jeg synes flere burde følge med og tror at kvaliteten på, og innretningene på styresakene hadde blitt bedre, mer realistisk og gjenspeilet UNN HF bedre.

I styremøtet 29.04 ble jeg opptatt av sak 32/2015 som er kvalitets- og virksomhetsrapport pr mars. Den er som de fleste kvalitets- og virksomhetsrapportene de siste årene, blant annet preget av de nasjonale (kvantitative) kvalitetsindikatorene.

Her er tall på kvalitet, aktivitet, samhandling, økonomi, personal og kommunikasjon i UNN HF. Under kvalitet er variabler som ventetid, epikrisetid, fristbrudd og korridorpasienter. På aktivitet skiller en mellom somatisk helse, psykisk helse og TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling) og tar i hovedsak for seg antall pasientkontakter. En kan lese om ansattes sykefravær, økonomisk utvikling, om kommunikasjon/medieoppslag og hvordan samhandlingen står til med kommunene.

…ingen vits

Når jeg spør UNN-kolleger rundt omkring om de leser styresakene eller møtereferatene fra deres klinikkledelse svarer størsteparten avkreftende. Begrunnelsene er ofte at de ikke vet hvor de finner dem, at det ikke er noen vits, at det ikke er interessant, at de ikke har tid, eller ”mens styret behandler saker, så er det vi som behandler menneskene”.

La meg gi noen eksempler på hva en kan lese i kvalitets- og virksomhetsrapporten pr mars og hvorfor flere bør følge med hva styret gjør og gi dem tilbakemeldinger:

Når jeg leser rapporten må jeg si at variablene som er valgt, og hvordan de presenteres, virker inkonsekvent (selv om nasjonale indikatorer følges). Jeg lurer på hvor gjennomtenkt de er. Noen faktorer rapporteres for UNN HF under ett, noen rapporteres for somatisk helse, psykisk helsevern og TSB for seg og noen tabeller sier ikke hvilke av disse det rapporteres for. Hvilke faktorer som rapporteres i de ulike kategoriene virker noe tilfeldig. Det er ikke rapportering for ulike lokalisasjoner. Noen tabeller viser utviklingen fra 2011, mens andre viser utviklingen fra 2014 og noen viser tendensen over tid, mens andre ikke gjør det.

Under punktet kvalitet rapporteres det på kvantitative indikatorer. Så er spørsmålet; Hva sier kvantitative mål om kvaliteten på helsehjelpen? Det er klart viktig for mange pasienter og fastleger at epikrisen kommer raskt – men hva sier egentlig epikrisetiden om kvaliteten på helsehjelpen som er gitt? Epikrisetiden sier nettopp det – tiden det tar å få sendt en epikrise.

Manglende rapportering

Når det gjelder psykisk helsevern savner jeg eksempelvis rapportering på hvor mange pasienter som kommer tilbake for akutthelsehjelp i akuttpostene – de såkalte svingdørspasientene. Jeg skulle gjerne også sett beleggsprosenten på akuttpostene. Her skjønner de fleste, at svært høy beleggsprosent på en akuttpost i psykisk helsevern ikke er et tegn på høy kvalitet på helsehjelpen. Hvis akuttposten i tillegg har høyt sykefravær så er det faktisk grunn til bekymring.

Siden det er klinikkledelsen som fremmer sakene for styret får man jo også et bilde av hvordan de ser på virksomheten. Hva som ikke står der kan være vel så interessant. I klinikkledelsene er det også jevnlige møter med møtereferatene lett tilgjengelig. Det jeg synes er interessant å legge merke til i disse møtereferatene er om sakene gjenspeiler ”top-down”- eller ”bottom-up” prosesser.

Stor føyelighet

Styret har månedlig møter, og uten at jeg har ført statistikk har jeg fått inntrykk av at vedtakene oftest er enstemmige. Styret består jo av både ansatte og brukerrepresentanter i tillegg til andre, og for mange enstemmige vedtak kan tyde på at det er for stor konformitet. Fra psykologisk forskning vet man at en gruppe med for stor føyelighet mot hverandre risikerer å ta feile avgjørelser.

Selv om styret ”bare” behandler saker, og det er vi som behandler menneskene, så gjør også styret og klinikkledelsene en viktig jobb for å bestemme retningen UNN HF skal ta fremover. Nettopp derfor bør de som behandler menneskene følge med og gi tilbakemeldinger til de som behandler sakene, der de ser det trengs.