‒ Kort oppsummert kan vi vel si at vi venter fortsatt. Vi venter fortsatt på å bli prioritert, og på å få mer ressurser, oppsummerer de to enhetslederne ved habilitering for voksne og barn i henholdsvis Narvik og Harstad; Vanja Rottem og Malin Rognlid.

Rognlid har tidligere jobbet i psykiatrien. Hun bekrefter det flere på konferansen i forbindelse med 30-årsjubileet til HVPU-reformen har påpekt så langt: At fagfeltet Habilitering har enda lavere prioritet.

De to enhetslederne var på konferansen for å bli oppdatert på det som skjer på området nasjonalt og internasjonalt, og for å møte eksisterende og nye samarbeidspartnere.

 Ekstra viktig nettverk

‒ Nettverk er viktig i alle fagmiljø, men vi er spesielt avhengig av å ha god kontakt med hverandre. Pasientgruppen vi jobber for er stor og svært sammensatt, og det er ikke uvanlig å komme ut for diagnoser vi aldri har hørt om. Vi jobber ofte med sjeldne og av og til ukjente tilstander, og mye føles som nybrottsarbeid.

– I tillegg kan det være utfordrende at vi tverrfaglig mangler en del profesjoner, selv om vi deler av det vi kan, forklarer de to. I Harstad har de for eksempel tilgang til en logoped, i Tromsø en genetiker. Ved UNN Harstad og UNN Narvik har de ansvar for å følge opp pasienten gjennom hele livsløpet. Ved UNN Tromsø er tjenesten delt inn i en barnehabilitering frem til fylte 18 år, og en voksenhabilitering. Totalt i UNN er det rundt 40 som jobber med habilitering, men ikke alle er i fulle stillinger.

‒ Vi ønsker oss mer kompetanse som dekker utfordringer vi treffer i hverdagen. Vi ønsker oss mer fokus på habilitering. Slik det er nå er vi små og usynlige, men skal klare veldig mye likevel, forklarer Malin Rognlid.

Mye som mangler

Det hjelper ikke at pasientgruppen generelt ikke er den som er fremst på barrikadene, eller at tilbudene spesialisthelsetjenesten gjerne skal vise til eller bruke i det kommunale systemet, ikke finnes.

‒ Det er vanskelig å gjøre vår jobb når skal tilby tjenester i system som ikke er der, sier Rottem.

Tross alt dette er de to tydelige på at de trives i jobben sin, og i dette fagfeltet. De utreder pasienter og setter diagnoser, og jobber blant annet for å få tilrettelagt skole/arbeid/stønader til den enkelte pasient. For å klare dette må de ansatte i habiliteringen generelt ha gode systemkunnskaper.

‒ Det å få hjelpe pasienter og deres familier slik at livskvaliteten blir bedre, er givende. Da jeg jobbet i psykiatrien var det ofte vanskelig å vite om man hadde gjort en forskjell for pasienten. Her setter mange ord på det ‒ både foreldre og pasienten selv. Selv om det kan være vondt å få bekreftelser i form av diagnoser, opplever de likevel at noen kommer inn, gjenkjenner utfordringer og setter ting mer i system. Vi opplever generelt en stor takknemlighet for i vår pasientgruppe, sier Rognlid.

LES OGSÅ: – Habilitering trenger økt oppmerksomhet