Enten så trives man, og kjenner at jobben setter seg langt inn i ryggraden, eller så går man en annen vei.

De satt der, menneskene i hver sin rullerstol. De var pleietrengende, og behøvde hjelp til alt. Den ene måtte ha maten sin moset ved måltider. Den andre hadde oddsene mot seg, var forespeilet et kort liv. Helsa var dårlig, men tilstedeværelsen og livsviljen likevel stor, til glede hos både hos personalet og familien.

De var voksne individer, med hver sin lange livserfaring.  Vi var to unge jenter på opplæring. Ingen av oss hadde erfaring med dette før. Vi møtte opp første dagen, omtrent med lua i hånda og hjertet i halsen. Det lå spenning i lufta, og vi trippet nervøst over dørstokken. Dette hadde vi aldri gjort før, noen av oss.

”Enten blir dere i sektoren etter denne første vakta, eller så blir dere ikke. Så enkelt er det.”

Nysgjerrig på yrket

Det var beskjeden vi fikk fra avdelingslederen, der vi begge var møtt opp til første opplæringsvakt på et dagsenter for mennesker med psykisk utviklingshemming. Vi var litt tilbakeholdne, og syntes situasjonen var litt uvant. Blikket flakket litt på oss begge, og vi hadde nervene godt utpå kroppen.

Mitt første møte med mennesker med psykisk utviklingshemming fortonet seg på denne måten. Jeg så en annonse i avisa, jeg søkte og jeg fikk komme på opplæring. Ideen om å jobbe i helsesektoren på dette dagsenteret hadde plantet seg tidlig, og jeg var nysgjerrig på yrket. Men igjen, veldig uvant for ei som hadde stått i kassa på Rimi tidligere.

Menneskene hadde ulike behov. Noen var 100 % pleietrengende og behøvde min hjelp til alt. Å bytte bleier og bind på voksne i ung alder ble en terskel jeg måtte over. Jeg ble tvunget til å sette alt i et nytt perspektiv. Jeg hadde godt av det. Det var det ingen tvil om.

Lærerikt og ettertenksomt

Vikarjobben på dagsenteret ble en vane etter hvert. Jeg satte stor pris på denne gruppen med medborgere som behøvde min hjelp, og jeg lærte mye om hva livet både kan gi og ta. Å jobbe tett på noen som trenger hjelp til alt i hverdagen gjør noe med deg. Du tvinges inn i tankerekkene rundt etikk, og du må lære deg å reflektere over utfordringer som du møter. Å forsøke å sette seg inn i livet til vedkommende foran deg hjelper alltid. Hva ville man selv ha følt og tenkt?

Denne erfaringen på dette dagsenteret dyttet meg i den retningen det var naturlig å gå. Jeg søkte meg etter hvert inn i på helsefaglig utdanning og ble vernepleier. En stolt sådan. Jeg kunne gått mange andre veier, sykepleier eller sosionom for eksempel, men valgte denne. Mye takket være opplevelsen som vikar på dette dagsenteret.

I senere tid har den etiske forankringen satt seg godt i ryggraden. Å jobbe i helsesektoren oppleves som givende og moro. Å være sammen med mennesker som krever mye både fysisk og psykisk kan kreve sitt enkelte dager. Men å få lov til å ta del i hverdagen deres er veldig givende. Og ikke minst lærerikt.

Hver sine veier…

Den første dagen og den første vakta på dagsenteret var over. Vi takket for oss, og dro hjem igjen. Vi hadde nok hatt en opplæringsvakt begge to som satte tankene i gang. Og som la grunnlaget for mye i ettertid. Jeg kom tilbake dagen etter og fikk mange vakter etter dette. Den andre jenta så jeg aldri mer igjen.

Avdelingslederen hadde rett hele tiden.  Å jobbe med mennesker er en ærlig sak. Jeg fant min vei, og har aldri angret.

Her kan du lese flere blogger på Pingvinavisa.