Åpner senter for kjønnsinkongruens
Spesialist i sexologisk rådgivning, Aud Jektvik, er den første ansatte i Regionalt senter for kjønnsinkongruens i Helse Nord. Det nye senteret ved UNN har lagt sin offisielle åpning til uka hvor mangfoldet feires gjennom Arctic Pride i Tromsø.
Jektvik hadde sin første arbeidsdag i senteret den 1. august, men 13. november er det offisielt åpnet. Senteret er plassert i Barne- og ungdomsklinikken i UNN, og har fått lokaler i det gule bygget som ligger helt øverst opp mot tromsømarka av samtlige sykehusbygg i Breivika, med adkomst via oppkjøringen til Gimle.
Herfra skal UNN tilby oppfølging av personer med kjønnsinkongruens i aldersgruppen 0-23 år.
‒ Dette er en gruppe mennesker som ikke er blitt tatt ordentlig tak i av den offentlige helsetjenesten. De bør absolutt ha et tilbud i spesialisthelsetjenesten, og det er helt riktig å gjøre senteret til en del av Barne- og ungdomsklinikken, siden vi kan gi tilbud både innen somatikk og psykiatri, sier overlege Hans Petter Fundingsrud ved UNN.
LES MER om tilbudet ved Regionalt senter for inkongruens på unn.no.
Fundingsrud ledet i 2020 en interregional styringsgruppe mellom alle universitetssykehusene som, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, har utredet et mer helhetlig og regionalt tilbud for personer med kjønnsinkongruens.
Viktig å bli anerkjent
Det er avgjørende å bli møtt på en god måte av de du har rundt deg, når du skjønner at det kjønnet du er født med overhodet ikke samsvarer med den du er. Å kjenne seg så annerledes at hele kroppen blir «feil», kan være en ekstrem belastning for den det gjelder. Spesielt hvis det man møter utenfra når man begynner å være seg selv, er fordommer og skepsis ‒ i verste fall mobbing, hat og trusler.
‒ Forskning viser at hvis bare én voksenperson gjennom oppveksten din har anerkjent deg og respektert din sanne identitet: Det vil si brukt riktig pronomen, riktig navn og akseptert at du kler deg og utfolder deg som deg selv. Hvis kun én voksen har gjort dette, så reduseres risikoen for selvmord med 40 prosent, forteller Jektvik.
Det å begynne å spørre en person om hvilket navn og pronomen de vil bruke, er første steg i en god dialog.
‒ Jeg pleier å bruke det navnet de selv har valgt i pasientjournalen, selv om de fortsatt er folkeregistrert med navnet de fikk da de ble født, sier Jektvik.
Alminneliggjøring
Hun bidrar til å alminneliggjøre presentasjon av kjønnsidentitet ved å si at hun er cisperson. Det er betegnelsen for mennesker med en kjønnsidentitet som samsvarer med fødselskjønn. I e-post-signaturen står det at hun foretrekker hun/henne som pronomen.
Jektvik har arbeidet som spesialist i sexologisk rådgivning i en årrekke, og har møtt mange transpersoner – som er betegnelsen for mennesker med en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med fødselskjønn. Hun kan fortelle at mange som er trans, opplever kjønns- og/eller kroppsdysfori, og det er heller ikke uvanlig at enkelte får psykiske problemer som for eksempel angst og depresjon.
‒ Det er viktig å understreke at man ikke blir deprimert eller får angst på grunn av at man er transkjønnet, men at alle uavhengig av kjønn kan bli det. Grunnen til at transpersoner har høyere forekomst av angst og depresjon, er blant annet at man blir utsatt for minoritetsstress og andre utfordringer. Belastningen ved å få tildelt et kjønn man ikke er, og stadig forsøke å «passe inn i normen» kan være stor, forklarer hun.
‒ Vår jobb her ved senteret er å hjelpe hver enkelt som kommer til oss med å finne sin identitet, og samtidig spre informasjon om temaet kjønnsinkongruens.
Jektvik sier det er viktig for senteret å også tilby samtaler og veiledning for pårørende. Foreldre må også gjennom sin prosess når for eksempel den datteren de trodde de hadde fått, egentlig er en sønn.
I tillegg skal sentrene være en ressurs for både kommune- og spesialisthelsetjenesten.
‒ Vi tenker å arrangere fagdager for de som har transpersoner som pasienter, eventuelt at vi kan reise ut og undervise avdelinger som ønsker det, sier Jektvik.
Kjenner på det tidlig
‒ Mange vet at de er annerledes veldig tidlig. Men identitet er ikke noe du kun utvikler i deg selv, den utvikles også sammen med andre. Om du selv synes du er pen, men alle kaller deg stygg, så blir det vanskeligere å se seg selv som pen. Om du er gutt, men alle rundt ser på deg som jente, så er det vanskelig å slippe den egentlige identiteten din fram, forklarer Jektvik.
Det mest vanlige er at personer kommer ut som trans like før eller under puberteten. Noen også senere enn dette.
‒ Transkvinner kommer som regel ut senere enn -menn. En av de viktigste grunnene til dette er at det legges mindre merke til at en person som antas å være jente kler og oppfører seg maskulint, enn at en antatt gutt kler seg og oppfører seg feminint, opplyser rådgiveren.
En god del av de som er trans ønsker seg hormonell og kirurgisk behandling. Senteret i Tromsø skal ikke tilby dette.
‒ Senteret her vil foruten meg ha en lege og psykolog i 20 prosent stilling hver. I første omgang vil vi fokusere på å tilby hjelpemidler, samtaler, og bidra til at klientene får bedre livskvalitet.
Rikshospitalet har den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens, og er de som utreder og eventuelt utfører endokrinologisk og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling.
Trenger støtte og positivitet
‒ Mange reagerer på avvikende adferd hos unge som «opprør» eller en fase de går gjennom. Kan det å utforske en annen identitet være en fase i livet?
‒ Over 97 prosent av de som har begynt med pubertetsblokkere, fortsetter med kjønnsbekreftende behandling. Men selvsagt kan dette for enkelte også være en fase. Ut fra alder så vil tallene her være ulike, men det er vanlig at både små barn og ungdom eksperimenterer med identitet for å bli kjent med seg selv og trygg på hvem man er. I den prosessen skader det ikke å ha samtaler med en sexologisk rådgiver, som kan hjelpe til med å finne ut av om man er trans eller ikke, sier Jektvik.
Senteret i Tromsø tar på alvor at de opererer i et flerkulturelt samfunn.
‒ Det å være dobbelminoritet, for eksempel samisk og transperson, kan være ekstra utfordrende. Vårt mål er å møte alle som oppsøker oss på en god måte. Husk at det både går an å ta direkte kontakt med oss, eller få fastlegen eller andre i spesialisthelsetjenesten til å henvise deg hit, påpeker hun.
Jektvik nekter å kalle de som kommer til senteret for «pasienter», siden det å være trans ikke er en sykdom. Selv bruker hun konsekvent ordet «klient».
Det er anslått at cirka én prosent av Norges befolkning er transpersoner. Statistisk skal det da i Nord-Norge befinne seg i underkant av 1.000 transpersoner under 23 år.
‒ Dette vet vi rett og slett ikke! Det går ikke an å lage sikre insidenstall rundt en tilstand som er preget av også å være et kulturelt fenomen, og hvor ideen om flytende kjønn står sterkt. Vi trenger betydelig mer forskning før vi kan si noe om andel av befolkningen. Det eneste vi kan si når det gjelder antall, er at vi de siste ti årene har sett en økende trend av jenter som ønsker å være gutter, sier Fundingsrud.
Viktig milepæl
Christian Karlsen fra Harstad leder den nyopprettede pasientorganisasjonen PKI Troms og Finnmark. Han er selv for gammel for tilbudet ved UNN, men er tydelig på hvor viktig senteretableringen er.
‒ Jo flere tilbud vi har, jo mer snakkes det om. Det vil være mye lettere for oss i nord å søke kunnskap når det finnes et behandlingstilbud som ligger i Tromsø istedenfor Oslo. Aller helst skulle vi gjerne sett at Helse Nord også fikk tilbud om hormon- eller kirurgisk behandling av kjønnsinkongruens. Men dette er første steg og en viktig milepæl for alle som er trans i Nord-Norge. Ved siden av å gi de som trenger det noen å snakke med, vil det forhåpentligvis bidra til mer informasjon og til å ufarliggjøre temaet kjønnsinkongruens, mener Karlsen.
Da han sto frem som transperson, ble det kjapt tydelig for han hvor kort samfunnet fortsatt er kommet.
‒ Jeg har sett at folk trues på livet på grunn av dette! Til og med under fullt navn i kommentarfelt på Facebook. Jeg trodde vi mennesker hadde kommet lengre enn at vi må true med å drepe, fordi folk lever sitt eget liv.
Han vet at vi mennesker, når vi må forholde oss til noe ukjent, i all hovedsak reagerer med frykt. Derfor synes han det er så bra at barn og unge, og deres foreldre, nå får et sted å henvende seg.
Selv måtte Christian først stå over et halvt år på venteliste, og deretter reise til Oslo for å få en 40 minutters samtale med en spesialist ved Rikshospitalet.
‒ Tromsø er tross alt lettere tilgjengelig for oss her nord, og forhåpentligvis fører det nye senteret til at man ikke trenger å vente så lenge på å få snakke med noen som har kunnskap, sier Christian Karlsen.
Nyttige lenker til ekstern info:
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.
