Astrid Weber (37) har jobbet som erfaringskonsulent ved UNN i 10 år nå, og er den erfaringskonsulenten i Norge med lengst fartstid i yrket. I går mottok hun Akuttpsykiatriprisen 2019 for sin innsats.

– Det er utrolig artig at en sånn rolle får en slik pris. For ja: Det har vært et pionerarbeid. Og nei: Det har ikke vært enkelt, uttaler prisvinneren.

Ikke fra scenen, men fra sitt kontor i Bygg 4 på UNN Åsgård. Hun er ydmyk, begeistret men ennå ganske så himmelfallen over hederen. 

Les begrunnelsen i sin helhet her.

Lengst i yrket

Erfaringskonsulent er et yrke som oppsto i 2006 da en modig pårørende ved Sørlandet Sykehus gikk inn til en klinikksjef og sa: «Du har bruk for kompetansen min».

UNN var tidlig ute med å adoptere tankegangen. I 2008 ble Astrid Weber den første erfaringskonsulenten ansatt ved UNN. I konkurranse med mange andre motiverte søkere, trakk hun det lengste strået og fikk 50 prosent stilling i Psykisk helse- og rusklinikken.

Sånn sett er Astrid en suksesshistorie i seg selv, siden hun hadde vært ufør i to år da stillingen ble utlyst. I dag er hun i et kollegium med tre andre erfaringskonsulenter ved UNN Åsgård, pluss at hun gradvis har tatt på seg mer jobb. De siste tre årene har hun vært ansatt i 100 prosent stilling og ifølge kollegaene sine jobbet i minst 130. Hun fordeler tiden sin halvt om halvt mellom Psykiatrisk avdeling, og fag utviklingsenheten.

I fjor ble hun også tildelt den første nasjonale prisen for erfaringskonsulenter i Norge.

– Samboeren minner meg heldigvis på at jeg må ta fri fra engasjementet av og til. Hun ler unnskyldende. Ved siden av det å av og til ta jobben, i alle fall tankene som kan bli til treffende debattinnlegg, med seg hjem, innebærer jobben en del reisedøgn. Men hun kan ikke annet enn å erklære at hun trives. Selv om det ikke bare har vært solskinnsdager.

– Det var uvant for alle, tror jeg, å plutselig få en «pasient med nøkler» i kollegiet. Jeg tror at veldig mange i helsetjenesten har en intensjon om å at de er i stand til ta pasientenes perspektiv, og kanskje ikke helt så behovet for en som meg. Men det er en veldig stor forskjell på å forsøke å forstå hva pasienten opplever og å ha vært pasient selv.

Ble syk selv

Astrid var nyutdannet sosionom da hun selv ble alvorlig syk. Hun husker hvordan den verdenen hun opplevde da, var ganske annerledes enn den hun underveis i utdanningen hadde lært å se.

Erfaringene hun gjorde seg i de årene hvor hun var i behandling, er fortsatt en drivkraft i jobben hennes.

Med årene har forståelsen for rollen og respekten for den kunnskapen som konsulentene bringer med seg, økt. Erfaringskonsulentene deltar både i fagmiljøene, de underviser, og de gjør klinisk arbeid med pasienter og pårørende.

Astrid forklarer hvordan erfaringskonsulenten både skal være komplementær og brysom for det eksisterende systemet.

– Det er noe helt annet å snakke med noen som har vært ute i terrenget og gått den veien du er på, kontra noen på en måte, hva skal man si, har lest kartet. I en ideell verden komplementerer erfaringskonsulenten behandlernes kompetanse. Noen spør meg når jeg mener vi er i mål, når jeg liksom skal si meg fornøyd. Men jeg tror faktisk at vi ikke kan gjøre oss selv overflødige. Jeg tror det er behov for å ha inn begge disse ståstedene i god behandling.

Hedersbetegnelse

Så til den «brysomme» delen av jobben.

– Det var en leder som kalte meg «gnagsåret», men jeg må få presisere at hun gjorde det med kjærlig stemme og understreket mens hun sa det, at det var godt ment, sier Astrid med en liten latter. Hun er klar over at ordet i denne sammenhengen faktisk ble brukt som hedersbetegnelse.

– Man kjenner og forholder seg til et «gnagsår», sier hun ettertenksomt.

Men selv om Astrid er like lite begeistret for konflikter som de fleste andre, så handler jobben ofte om å være sta, og ikke gi seg.

– Det er viktig å holde fast ved den opprinnelige intensjonen i denne rollen. Det er viktig å ha noen som kan virke og endre til det bedre – innenfra tjenesten. Men da kan du ikke bli for flink til å forstå utfordringene slik «systemet» ser dem, poengterer hun.

Erfaringskonsulenten er altså nødt å holde fast i sin erfaring innenfra, med blikk utenfra. Astrid er forøvrig lite glad for at det stadig serveres hjertesukk til pasientene om stort press og få ressurser.

– Mange kan ha plager som de sliter med å søke hjelp for. De skal ikke da i tillegg trenge å lytte til ansattes frustrasjoner, eller ende opp med en følt ekstra byrde ved å trenge hjelp, sier hun tydelig.

Bevisst på kommunikasjon

Astrid Weber snakker gjerne både direkte og tydelig, men har erfart at det er nyttig for fremdrift og samarbeidsklima å være bevisst på egen måte å kommunisere på.

– Jeg er bevisst på hvilke ord jeg velger. Ofte kan det jeg sier og gjør oppfattes som kritikk, bare fordi det er annerledes. Men klinikken skal ha kudos fordi ulike perspektiv ønskes velkommen og kritiske spørsmål tåles.

Akkurat det poengterer hun som avgjørende.

– For at rollen skal være virksom, må vi ha virkerom og da må klinikken være flink å legge til rette for å ha det perspektivet tett på – daglig.

Hun har ofte hørt setningen: «Nå kan du komme, nå skal vi snakke om brukermedvirkning!»

– Men erfaringskonsulenten skal delta overalt, på ledermøter, i de langsgående diskusjonene. Det er det som er medvirkning. Nylig fikk jeg som erfaringskonsulent delta i mitt første tavlemøte med klinikkledelsen. Veldig nyttig og en ny arena, og en ny liten seier for rollen, smiler hun.

«Offentlig» rolle

Selv om det kan være krevende har hun valgt å kommunisere mye. Både skriftlig og muntlig. Hun visste, da hun tok jobben, at hun ville måtte være aktiv og på mange måter ta en offentlig rolle. Derfor har debattinnlegg og det å holde foredrag blitt en mer og mer vanlig øvelse.

– 10 år er ikke lang tid, men jeg har likevel fått være med på utrolig mye. Fra håpløse irrganger der nåløyet er alt for trangt, til gode prosesser sammen med virkelige «dreamteam». Hver gang vi får dialogen opp et hakk, og vi sammen kan fokusere på saken, er det utrolig energigivende!

Energi virker hun fortsatt full av, og anerkjennelser som Akuttpsykiatriprisen er et solid tilskudd på den tanken.

– Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med å bygge opp en helt ny rolle. Det er et privilegium. Selv om det har vært mye svømming mot strømmen, så har det vært mange medstrøms opplevelser også.

Mye av motivasjonen hennes for å holde på med dette har sin rot i et generelt samfunnsengasjement, et ønske om å forbedre der det er mulig.

Krevende rolle

Hun legger heller ikke skjul på at det er viktig å kjenne seg selv godt, for å kunne ta en slik jobb.

– Det krever en stor grad av selvbevissthet å ikle seg en slik rolle. Jeg har gjort et aktivt valg om å bruke mine egne erfaringer, forklarer hun.

Enkelte opplevelser kan få det til å klø i gamle arr, og hun vet hun kan risikere at plaster rives av gamle sår.

– Det er aldri lurt å ikke være såkalt svak i perioder. Erfaringskonsulenten skal ikke være supermann på vegne av alle andre, og må ha et oppvakt blikk for egenomsorg. Jeg føler det ikke belastende å ha denne rollen, med tanke på egen sykdomshistorikk, men det er noen rom det kan være krevende å være i. Da er det viktig å ha gode rutiner for å kunne bearbeide dette. Enten i form av ventilering med en kollega, gjennom fysisk aktivitet, hobbyer eller annet.

– Når det er sagt, så trenger jeg oftere ventilering etter møte med en andre, enn med en veldig syk pasient. Jeg opplever oftest frustrasjon når jeg opplever at man snakker fullstendig forbi hverandre, sier hun og ler.     

Ny læring

Om noe ikke virker, vet Astrid at det er viktig å tenke nytt. Både i vanlig hverdag og i terapi.

– Når terapi virker er det en stor læringsprosess. Det handler om å ta plass i eget liv, og ta tilbake aktør-rollen i eget liv.

Imens vokser rollen som erfaringskonsulent. De har nå organisert seg i egen landsomfattende organisasjon ved navn Erfaringssentrum, og har lyktes med å bli sett og hørt i mange sammenhenger. Astrid er tatt med i arbeid med ny helse- og sykehusplan, og har vært i forberedende møter med departementet.

– Kort fortalt handler mye av min jobb om å opparbeide forståelsen for at pasientens kunnskap er likeverdig med behandlerens, at erfaringskunnskap er like verdig annen helse- og sosialfaglig kunnskap. Når jeg underviser fra et pasientperspektiv pleier jeg å si «Din kunnskap virker ikke om ikke du er interessert i min kunnskap om mitt liv!»