Rett før jul gikk høringsfristen for NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven ut. Foruten betydningen loven får for helsepersonell både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, handler Østensstadsutvalgets arbeid om svært viktige forhold i samfunnet vårt.

For hvordan skal vi hjelpe mennesker som av ulike grunner ikke ønsker det, til å ta imot (helse)hjelp? Hvor mye skal enkeltmennesket, i noens øyne, få lov til å forgå? Hvilken type tvang skal vi som samfunn kunne bruke? Hvordan skal vi hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser som kan være til fare for andre? Og hvordan hjelper vi mennesker med demens eller utviklingshemming til å ta imot hjelp som de fleste andre ville tatt imot, men som de ikke er i stand til å forstå eller ta imot grunnet sin kognitive tilstand?

Disse viktige spørsmålene prøver Østenstadutvalget å svare på. De oppsummerer selv hovedforslagene sine på s. 31 i høringsutkastet. De foreslår bl.a en felles tvangsbegrensningslov for helse- og omsorgstjenestene i sin helhet, økt fokus på forebygging og begrensning av tvangsbruk, ny felles ordning med saksbehandling, overprøving og kontroll, fjerning av diagnosenære vilkår i tvangshjemlene, ny inntaksmodell i TSB, og reservasjonsordning for antipsykotika og ECT. Det er en klar målsetting om å redusere tvangsbruk.

Her kan du lese NOU-rapporten i sin helhet.

Om vi trekker fra anonyme høringsuttalelser og høringsinstanser uten anmerkninger så kom det 220 høringssvar. 49 av høringssvarene kom fra enkeltpersoner med ulik bakgrunn som bruker-, helsepersonell- og pårørendebakgrunn. Resten representerer offentlige virksomheter og foreninger som kommuner, fylkesmenn, sykehus, fagforeninger, brukerorganisasjoner, fagnettverk, universitet, med flere.

Mange høringssvar var på flere tiltalls sider, og tilsammen består høringssvarene trolig av mange flere sider enn høringsnotatets totale 809 sider. Jeg har verken lest hele høringsnotatet eller alle høringssvarene. Jeg har sett på en del av høringssvarene som jeg oppsummerer under.

Flere er kommet med kritikk mot det store antall sider i utredningen og at den fremstår som uoversiktlig. Flere er positive til forsøket med å samle alle lovtekstene som angår tvangsbruk til en lov, men peker også på at forslaget i sin nåværende form er for kompleks. En av kritikerne er Advokatforeningen. De skriver bl.a; «Imidlertid er utredningen og tilhørende lovutkast så omfangsrikt, uklart og komplekst at Advokatforeningen klart fraråder departementet å gjennomføre lovutkastet slik det nå foreligger» og «Advokatforeningen vil anta at når utvalgets drøftinger munner ut i et tilnærmet uforståelig lovutkast, kan det være et signal om at man bør forlate tanken om en felles lov».

Flere, blant andre Helse Bergen har også reagert på navnet Tvangsbegrensningsloven. De mener navnet bør være nøytralt og foreslår Tvangsloven.

Tilsammen kom 41 kommuner med høringssvar. I de to nordligste fylkene var det bare en kommune som kom med høringssvar, nemlig Bodø kommune. Det er jo bekymringsfullt, ettersom vi vet at Troms og Finnmark er i toppsjiktet når det gjelder tvangsinnleggelser i psykisk helsevern.

Bodø kommune skriver at kommunen stiller seg positiv til at det er behov og ikke diagnose som skal være styrende og at barns rettigheter løftes særlig frem. De skriver videre at de ikke finner spesifikke kompetansekrav i høringsutkastet og «Bodø kommune vurderer at kompetansekravet må opprettholdes på linje med dagens lovkrav. Kompetanse har ikke bare betydning i utførelsen av selve tvangstiltaket, men også stor betydning for å forstå hvordan tvang forebygges».

Flere pekte i høringsuttalelsene på at loven vil kreve økt tilførsel av ressurser enn hva som disponeres i dag i helsetjenestene. Dette bl.a for å utvikle reelle alternativer til tvangsbruk. Blant dem var Senter for Medisinsk etikk ved UIO, Brukerutvalget ved Diakonhjemmet Sykehus, Akershus universitetssykehus, Divisjon Psykisk helse, Jæren DPS og Sivilombudsmannen. Domstoladministrasjonen mener domstolene trolig må få økte bevillinger pga økt sakstilfang og  Statens helsetilsyn mener fylkesmennene vil trenge en betydelig ressursmessig styrking som følge av lovforslaget.

Legeforeningen stiller seg også kritisk til høringsutkastets håndtering av ressursbehov og skriver bl.a; «Utredningen legger til grunn en ideell virkelighet uten begrensende ressurser og hensyn til at økt administrasjon får betydning for kapasiteten til å gi helsehjelp». Legeforeningen er heller ikke enig i premisset i at det er for mye tvangsbruk i norsk helsevesen og skriver; «Det finnes ingen dokumentasjon på hva som er riktig nivå av tvang, og geografisk variasjon kan også skyldes at det enkelte steder benyttes for lite tvang. Vi vil her understreke at dersom tvang benyttes for lite vil det kun ha svært alvorlige konsekvenser for pasient og pårørende».

I den grad man kan dele høringssvarene inn i motparter, kan man si at brukerorganisasjonene er på en av sidene. Flere av brukerorganisasjonene mener at lovforslaget ikke går langt nok. Landsforeningen – We Shall Overcome skriver bl.a: «Det er ikke foreslått grunnleggende endringer som vil forhindre overgrep, rokke ved maktfordelingen i det psykiske helsevern, fjerne vide og skjønnsmessige tvangshjemler eller som vi kan se at i praksis vil øke pasientenes selvbestemmelse på noen avgjørende måte». Mental Helse skriver bl.a: «Mental helse støtter i all hovedsak intensjonene i lovforslaget selv om vi på noen områder mener at forslag kunne vært enda tydeligere og gått enda lenger. Vi mener at dette forslaget, dersom det blir vedtatt, vil kunne bidra til å redusere bruk av tvang i Norge».

Hvite Ørn skriver bl.a: «Vår oppfatning er at innholdet i NOU 2019:14 preges av gammeldags psykiatrisk tenkning og man har i for liten grad klart å få med eller integrere nye kunnskaper eller få med seg den kritikk som er reist mot den biokjemisk orienterte psykiatrien gjennom bl.a den verdsomfattende recovery bevegelsen.» Forandringsfabrikken skriver bl.a; «Vi må få en lov som sier helt klart hva de må gjøre for å sikre god hjelp uten bruk av tvang, og hva de ikke har lov til å gjøre mot barn. Forandringsfabrikken mener at Norge må gjøre absolutt alt vi kan for å unngå at barn blir utsatt for tvang.»

Ikke mindre enn 18 sider er høringssvaret fra UNN HF. Ansatte i Psykisk helse- og rusklinikken har flere ganger vært invitert til å komme med innspill til høringsutkastet.

UNN mener bl.a at det ikke nødvendigvis er slik at en felles lov som regulerer tvang vil begrense tvangsbruk, og foreslår heller å forbedre de lovverkene som er i dag. UNN peker også på at fjerning av begrepet «alvorlig sinnslidelse» for alle grupper unntatt de som er til fare for andre, fremstår som diskriminerende og stigmatiserende, og at reservasjonsretten mot medikamentell behandling og ECT kan komme i strid med HPL §7 om øyeblikkelig hjelp plikt. UNN’s konklusjon er at forslaget til felles tvangsbegrensningslov må forkastes i sin nåværende form.

Jeg har ikke klart å finne mange høringssvar som fokuserer på arbeidstakernes arbeidsmiljø som følge av endringene som foreslåes av Østenstadutvalget. Arbeidstilsynet har naturlig nok hatt et arbeidsmiljøfokus når de har lest igjennom høringsutkastet. De avslutter høringsuttalelsen sin med; «Generelt mener vi derfor at utredningen i enda sterkere grad burde vurdert arbeidsmiljøkonsekvensene for aktuelle arbeidstakere innen helse- og omsorgstjenesten og betydningen av tilstrekkelige ressurser for å oppnå et godt arbeidsmiljø som ifølge utredningen vil føre til omsorg av god kvalitet».

NOU’en ble av mange høringsinstanser oppfattet som kompleks. Det er nok fordi vi snakker om et område som er svært komplekst. Det er svært mange etiske og moralske problemstillinger, og det er et felt som det er vanskelig å trekke føringer på gruppenivå ned til individnivå.

De fleste høringsuttalelsene jeg har sett på er enige i at det trengs endringer fra dagens praksis og lovverk, men der stopper også enigheten. Sånn sett er det trolig mye som taler for at NOU’en blir liggende i en skuff. For de som jobber i fagfelt som blir berørt, er det likevel svært viktige temaer og endringer som er tatt opp i NOU’en. Og det ikke minst for pasienter og pårørende som blir berørt. Det blir spennende å følge med på saksgangen videre.

Her kan du lese mer fra overleveringen av rapporten fra Tvangslovutvalget, overlevert til helseminister Bent Høie i juni 2019 (ekstern lenke, sykepleien.no)