I flere år var Åsgård en av de viktigste kulturscenene i Tromsø. Dette bidro til å skape kulturtradisjoner – og til å fjerne fordommer mot psykiatrien.

Bybrannen i Tromsø 14. mai 1969 slukte ikke bare de gamle trebryggene og nedre del av sentrum sør for Stortorget; også den gamle Arbeiderforeningen gikk tapt i flammene, og dermed mistet Tromsø sin viktigste scene. Det skulle ta 15 lange år før Kulturhuset kunne åpne på den samme tomta, og enda flere år før Ungdommens hus åpnet i Bangsundbrygga, og i løpet av disse årene ble nær sagt alle alternative scener tatt i bruk.

Blant disse var festsalen på Åsgård sykehus. Én av de rockerne som sto på akkurat denne scenen var Erik Smith-Meyer, dagens kulturhussjef.

Blomstring – på trass

– Jeg spilte i veldig mange forskjellige band på denne tiden, og band var det nok av i Tromsø. Musikkmiljøet blomstret, selv om forutsetningene for dette var elendig, forteller han.

I dag er mulighetene helt annerledes for ungdom som ønsker å utvikle sitt eget musikalske talent, med kulturskole, Tvibit, festivaler og flere muligheter til å kunne øve. 1970- og 1980-tallet var mer historien om løvetannblomsten som tvinger seg frem gjennom asfalten.

– Øvingslokale var det smått med, og vi hadde heller ikke så mange scener å spille på. Gymsalen på Sommerlyst ble jo brukt en del, minnes Smith-Meyer.

– Var festsalen på Åsgård brukbar som scene for rock?

– Nei, helt ærlig var det en elendig scene! Både lydforholdene og sceneforholdene var bedrøvelig. Men kanskje var det de dårlige forutsetningene og den massive motgangen som bidro til at kulturlivet i Tromsø blomstret i denne perioden.

Buktafestivalens forløper

I 1980 besørget Tromsø rockeklubb for samleplata «Tromsøpønk 1979/1980», med band som Norgez Bank, Rattus, Flass og Råtne Guda. Brorparten av opptakene ble spilt inn i festsalen på Åsgård, og dagens sjef ved Kulturhuset i Tromsø bidro musikalsk som trommis i bandet Psykopatan.

– At dere spilte på et psykiatrisk sykehus hindret dere ikke fra å spille inn titler som «Vesterlia e et råttehåll» og «Gå og hæng dæ no»?

– Gjorde vi virkelig det? Det høres ut som stor kunst for meg! Vi visste jo åpenbart hvor vi var, og vi var like åpenbart opptatt av å provosere. Provokasjon var selve essensen i punkrocken, minner han om.

Han husker lite av detaljene ved denne plateinnspillinga, og det gjør heller ikke dagens kultursjef ved UNN, Råger Ellingsen. De mener derimot begge at festivalen «Åsgårdspell» var langt viktigere for kulturlivet i Tromsø.

– Jeg mener «Åsgårdspell» som festival var vesentlig, og at den kan regnes som forløperen til dagens Bukta, mener Erik Smith-Meyer.

Bekjempet stigmatisering

Det samme mener Råger Ellingsen, som forteller om utendørskonserter i området rundt Åsgård, som ble supplert med enkeltkonserter i sentrum – og Prelaten – og der Marie Bergman var blant artistene som opptrådte.

– «Åsgårdspell» var viktig som et kulturelt tilbud, men det var enda viktigere som et verktøy for å redusere stigmatiseringen rundt Åsgård og psykiatri, mener Ellingsen.

– For 30 år siden var fortsatt psykisk sykdom noe vi ikke snakket om, og det ble stadig vitset med «hull i gjerdet på Åsgård», akkurat som vi hadde hørt den samme vitsen om Gaustad i Oslo. Det var en voldsom avstand mellom Åsgård og lokalsamfunnet, og denne avstanden var det ikke så lett å redusere. UNN kunne som somatisk sykehus spille en aktiv rolle i samfunnet, men det var ikke like enkelt å invitere folk til Åsgård. Kulturarenaen ble det viktige verktøyet for å klare dette, mener han.

Som i veldig mange sammenhenger er det enkeltpersoner som utgjør den avgjørende forskjellen når viktige endringer skjer, og dette er også i stor grad tilfelle her.

– I løpet av en periode på flere år valgte flere sentrale kulturpersonligheter å avtjene verneplikten sin på Åsgård, og dermed bidra til et aktivt kulturtilbud, også mellom de store begivenhetene. Dette har også vært viktig, mener Råger Ellingsen.

Les flere saker i vår Tilbakeblikk-serie her.

 

ÅRET 1980

Dette skjedde:

• Boligplattformen Alexander Kielland kantrer og 123 mennesker omkommer.
• Eric Heiden blir OL-kongen i Lake Placid med gull på alle fem distansene. Bjørg Eva Jensen vinner Norges eneste gull på 3000 meter på skøyter.
• Sammen med 64 andre land boikotter Norge Sommer-OL i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan.
• Polen preges av streik, og Lech Walesa blir verdenskjent som leder av Solidaritet.
• Ronald Reagan vinner presidentvalget i USA og Robert Mugabe vinner det første frie valget i Zimbabwe, det tidligere Rhodesia.
• John Lennon blir skutt og drept i New York.
• Monty Python-filmen «Life of Brian» forbys som blasfemisk.

Disse filmene så vi:

• The Blues Brothers
• Hjelp, vi flyr!
• Imperiet slår tilbake (Star
• Ondskapens hotell
• Ordinary People
• Selskapsreisen

Disse platene kjøpte vi:

• John Lennon/Yoko Ono: Double Fantasy
• Bruce Springsteen: The River
• Barbra Streisand: Guilty
• Queen: The Game
• The Rolling Stones: Emotional Rescue
• Billy Joel: Glass Houses
• Bob Seger & the Solver Bullet Band: Against the Wind
• Pink Floyd: The Wall

Dette var årets hits:

• «The Rose» (Bette Midler)
• «Hun er forelska i lærer’n» (The Kids)
• «Upside Down» (Diana Ross)
• «Fame» (Irene Cara)
• «Babooshka» (Kate Bush)
• «Woman in Love» (Barbra Streisand
• «Crazy Little Thing Called Love» (Queen)
• «The Winner Takes it All» (ABBA)
• «Livet er for kjipt» (Lars Kilevold)