- Samfunnet som helhet har endelig begynt å bry seg. Jeg ser det som et tegn på at det å ha psykisk lidelse ikke er så skambelagt som det var for bare 10 år siden. Det er et viktig skritt i riktig retning, fastslår Else-Marie Molund i dette blogginnlegget.

«Nasjonalt sett er det stadig mer debatt om psykisk helsevern og TSB de siste årene. Det ligger til og med an til at psykisk helse for første gang blir et tema i årets valgkamp. Mange stemmer begynner å adressere hva innholdet i helsehjelpen skal være. Flere stemmer tar til ordet for at helsehjelpen verken holder høy nok kvalitet, at fagfolkene ikke har nok kunnskap og dermed ikke klarer å tilpasse helsehjelpen nok til den enkelte. Særlig har fokuset vært på de menneskene som har de alvorligste tilstandene og dermed etter gitte kriterier kan få tvunget psykisk helsehjelp.

Det er etter hvert mange eksempler på at temaet løftes til debatt. ”Tvangsloggene”-serien fra VG, om tvunget psykisk helsevern, som i helga vant den årlige Skup- (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) prisen. Helseministeren var raskt ute og gratulerte og roste VGs serie.

Psykiater Marianne Mjaaland utga nylig boken ”Tvang og tvil” der hun er tydelig på at psykisk helsevern trenger hjelp utenfra. Filmskaperen fra Tromsø, Anniken Hoel, har også nylig sluppet dokumentarfilmen om søsteren som døde plutselig. Hoel oppdaget i prosessen at plutselig død er oppført som en av bivirkningene på noen medikamenter som gis til mennesker med denne diagnosen.

 Å tvinges til helsehjelp

Mye av debatten handler om de menneskene som får psykisk helsehjelp mot sin vilje – altså tvinges til å være på døgnenheter der de ikke vil være, til å ta medisiner de ikke vil ta, til å oppholde seg på steder de ikke ønsker å være, til å snakke med behandlere de ikke vil snakke med m.m.

Det er veldig viktig å være klar over at en kun kan gi tvunget psykisk helsehjelp til mennesker med de alvorligste tilstandene. Kriteriene er tydelig nedtegnet i psykisk helsevernloven. Hovedkriteriene for å få tvunget psykisk helsehjelp er at de kan få sin helsetilstand alvorlig redusert ved ikke å få behandling, eller at de kan være til fare for seg selv eller andre. Det er også tydelige kriterier for hva en kan tvinges til og hvordan dette skal dokumenteres i loven.

Forskjellige syn på tvunget psykisk helsehjelp

Noen pasienter/brukere sier i ettertid at denne måten å behandle dem på tross alt var greit, fordi de ble bedre. Andre stemmer er svært tydelig på at de ikke har noen som helst tillit til psykisk helsevern eller TSB når de kan bli tvunget til noe de ikke ønsker. De unngår derfor å oppsøke helsehjelp. Noen pårørendestemmer er tydelig på at de tenker at det bør kunne brukes mer tvang fordi de opplever at deres familiemedlemmer som blir syke ikke får tett nok oppfølging.

Fagmiljøer, politikere og lovgivere har vurdert at, under visse kriterier, er det riktig å tvinge noen til psykisk helsehjelp. Fordi, vi som samfunn tross alt ikke vil at mennesker som skal forgå uten å ha fått noen form for hjelp. Derfor har vi lovverk der det under spesifikke kriterier kan brukes tvang.

Det som er særlig interessant i denne sammenhengen er at veldig få har fått med seg at Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2015 utga en rapport som uttalte at: ”norsk politikk og lovverk ikke er i samsvar med konvensjonen som ivaretar menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)”.

Ombudet sier altså at Norge bryter en FN-konvensjon som omhandler hvordan en skal ivareta funksjonshemmede mennesker.

Å sette grupper opp mot hverandre

I flere debatter er undergrupper av psykisk lidende satt opp mot hverandre. Eksempelvis så har enkelte stemmer argumentert for at en skal redusere ressursene som brukes på mennesker med lette til moderate psykiske lidelser. En skal heller bruke ressursene på de med alvorlige psykiske lidelser.

Videre har enkelte stemmer argumentert sterkt for at en del av strømningene hvor en normaliserer psykiske lidelser og psykisk helse generelt bidrar til sykeliggjøring. Det sammenlignes med enkelte somatiske tilstander og vises til at folk må håndtere forkjølelsen sin selv.

I begge momentene mangler et vesentlig perspektiv, og det er at psykisk helsefeltet alltid må ha med seg det relasjonelle perspektivet. Da snakker vi om helt andre mekanismer enn når vi snakker om somatiske sykdommer. Derfor kan man ikke ha reduksjonistiske tilnærminger til disse fenomenene.

Erfaringskompetanse

Det har de siste årene kommet nye fagfelt til psykisk helsevern og TSB. Det er erfaringskompetansen. For meg er det ingen tvil at vi trenger erfaringskompetansen når vi skal videreutvikle psykisk helsevern og TSB.

Vi helsepersonell liker å tro at vi forstår hvordan det er å være pasient/bruker og at vi til enhver tid gir den beste helsehjelpen. Veldig mye tyder på at det ikke er slik. Vi trenger å få mye mer kunnskap om hvordan det oppleves for pasient/bruker å få helsehjelp generelt og psykisk helsehjelp spesielt.

Det kan også oppstå til dels stor uenighet når erfaringskompetansen møter den faglige ekspertisen. Dette oppsummeres veldig fint av seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse Eva Marit Svendsen.

Mer debatt takk!

Det er heldigvis ikke lenger opp til enkelte helsepersonell i psykisk helsevern og TSB hva innholdet i helsehjelpen skal være. Samfunnet som helhet har endelig begynt å bry seg og involvere seg. Jeg ser det som et tegn på at det å ha psykisk lidelse ikke på langt nær er så skambelagt som det var for bare 10 år siden. Hovedgrunnen til at vi trenger mer debatt om fagfeltene er at vi trenger dem for å klare og videreutvikle helsehjelp til psykisk lidende og rusavhengige til det bedre.

Nå ser jeg frem til at vi får samme grad av debatt og diskusjon om psykisk helsevern og TSB i UNN HF. Debatten trengs om UNN skal klare å videreutvikle tilbudet til det bedre. For, resultatet fra Sivilombudsmannens tilsyn ved Psykisk helse- og rusklinikken i fjor, viser tydelig at fagfeltene trenger å utvikle et bedre helsetilbud.

For meg er det også tydelig at de øverste lederne i UNN HF og Helse Nord må gå i bresjen og være gode forbilder både for debatter om psykisk helsevern og TSB, og for videreutvikling av tilbudet virksomhetene skal gi. De kommer til å sende et sjeldent viktig signal når de begynner med det».