I jobb på sykehus møter du av og til mennesker som vet de skal dø. Men hva byr vi på i det siste møtet? Intensivsykepleier og klassisk sanger Berit Meland anbefaler deg å ta i bruk akkurat ditt talent, og tørre å være til stede.

– Kan du synge i begravelsen min?

Berit Meland har faktisk bare fått dette spørsmålet en eneste gang. Og hun sang både i begravelsen, og for pasienten alene denne natten. Berit jobber ved lindrende avdeling i Røyken kommune, og har bakgrunn både som profesjonell klassisk sanger og som intensivsykepleier.

– Det er mange måter å takle et slikt møte på. Jeg kan ikke endre at et menneske skal dø, men jeg kan våge å være der sammen med dem, forklarer sykepleieren.

Hun var i Tromsø like før jul hvor hun holdt et konsertforedrag på Fyrhuset på Åsgård. Anledningen var at prestetjenesten i UNN samlet sine kollegaer i Helse Nord, og blant annet unnet seg denne timen med refleksjon og vakker musikk.

Vis mer

Berit Meland i fri dressur som sanger da hun møtte prestetjenesten i Helse Nord i Tromsø før jul. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

Døden en «vane»

– Mange står så altfor alene i dette. Og enkelte ganger rekker du så vidt å trekke pusten når en pasient trilles ut, før neste er på plass, sier Meland.

På hennes avdeling er det vanlig å ta farvel med 15 mennesker hver eneste måned. Hun har ikke tall på hvor mange pasienter hun har hatt totalt, og bekrefter at selv døden kan bli en vanlig hendelse.

Noen minner brenner seg likevel fast for evig. Det kan være av de som har ligget på lindrende avdeling i lang tid, og som man har blitt godt kjent med. Eller det kan være de gangene hun trådte veldig rett – eller helst, veldig feil.

Under foredraget deler Berit raust fra begge ytterlighetene. Og innrømmer at de sitter lenge i, opplevelsene som ikke ble gode. De som ble spesielt lærerike.

– Det viktigste jeg vel har lært meg er å ikke ha noen egen agenda for vakta, annet enn å by på pleie og smertelindring.

Hun har lært seg hvor viktig det er å lese situasjonen og hva slags stilletiende «avtaler» som gjelder i forhold til eksponering av følelser eller opplevelser.

– Jeg bestemmer meg for eksempel aldri for at «I dag skal jeg synge for den og den». Men hvis situasjonen føles riktig, spør jeg om de ønsker en sang. Noen takker ja, og noen takker nei. Og jeg må tørre å bli avvist. Det kjennes som regel verre å ikke ha turt å spørre, enn å spørre og få nei.

Eget ritual

– Så jeg har laget meg en prosedyre for å håndtere opplevelsene i min jobb for min egen del. Vi har stort press på våre senger. Fra en pasient er borte, tar det kanskje bare et par timer før en ny pasient og familie har inntatt rommet. Jeg har kjent på at jeg er nødt til å avslutte hver pasient for meg selv. Uavhengig av om jeg har vært på vakt når døden inntraff eller ikke.

Hun bruker alltid to minutter alene, før hun er klar til å ta imot den nye pasienten og eventuelle pårørende som har fått rommet.

– Mange står så altfor ofte alene i dette. Vi ønsker med foredraget å løfte fram det eksistensielle feltet i sykehuset, menneskemøtene. Det vi bringer med oss som enkeltmennesker i jobben vår. Vi vil sette fokus på den ressursen vi kan være, sier sykehusprest Ingun Fossland ved UNN.

– I møtet med døende er det mange som velger å trekke seg unna. Man er kanskje redd for å si noe som gjør vondt verre?

– I profesjonell sammenheng er det kanskje aller størst risiko for å gjøre feil de gangene vi gjemmer oss i rollen vår, og ikke tør å by på oss selv. Når vi ikke tør ta kontakt, være direkte, spørre hva vedkommende ønsker.

Ingun kjenner seg godt igjen i det Berit forteller.

– Det er ikke så mange å dele disse opplevelsene med. Hverken på jobb eller ellers. Og dette er ikke noe vi i helsevesenet er flinke til å snakke om. Vi debriefer gjerne større katastrofeliknende hendelser sammen med helsepersonell, men vi har mange møter alene med døende mennesker som det kan være vanskelig å snakke med noen om etterpå. Vi ønsker å sette dette litt på dagsorden i dag, sier sykehuspresten.

Det lille ekstra

Berit Meland mener det å tørre å by på seg selv i sum gir en bedre lindrende omsorg enn det gjør å distansere seg.

– Når alt annet er ivaretatt, da har du rom for å by på noe ekstra. Når pasienten for en stund har nok smertestillende, ligger komfortabelt, har tilgang på vann eller annet hun ønsker, da kan du spørre om du skal by på noe mer. Og alle har vi talent for noe. Noen er flinke til å rydde, andre er gode på samtaler, jeg kan tilfeldigvis synge, sier hun.

Det er ofte den lille ekstra godheten som pasienten har fått med seg, som huskes best i ettertid. Ikke minst blant de etterlatte.

Så serverer hun til slutt «Solveigs sang» fra Peer Gynt.

– Ikke tilfeldig for den handler om håp. Og håp er ofte det viktigste disse pasientene har. Håpet om å bli frisk likevel, eller når alt annet håp er ute – håpet om å møte sine kjære igjen.

«Her skal jeg vente til du kommer igjen;

og venter du histoppe, vi træffes der, min Ven!»