Knapt noe virket fjernere enn at Abbas Sartadj Hussani en dag skulle jobbe på sikkerhetsposten ved UNN, Åsgård sykehus. Erfaringene fra den dramatiske ferden fra Afghanistan til Tromsø er hans viktigste form for utdannelse.

– Ja, reisen er nok det som har formet meg aller mest. Vi er jo alle preget av den bakgrunnen vi har, og hvor vi kommer fra. Men for meg er det den lange reisen fra Afghanistan til Tromsø som har satt dypest spor, sier han.

Ni land før Norge

Han sitter på et lite og fargefattig besøksrom på Åsgård og forteller en historie som er langt mer fargerik og dramatisk enn hva hans egen nøkterne fortellerstemme kan beskrive. Den historien starter med at han ble født i provinsen Zabol, men at familien tidlig flyttet til hovedstaden Kabul.

– Selvsagt opplevde jeg fattigdom, og jeg ble voksen allerede da jeg var 13. Da måtte jeg begynne å jobbe, for sånn var det jo: Hvis vi skulle få mat på bordet, så måtte vi alle sammen jobbe og tjene penger, sier han.

Det er ikke alt fra oppveksten i Afghanistan Abbas har like lyst til å fortelle om. Afghanistan er et komplisert land, og det er ikke lett å kunne forklare konfliktene på en lettfattet måte som gjør at alle forstår dem. For Abbas var konfliktene farlige nok til at han valgte å flykte – og legge ut på en reise som var lang, tidkrevende og dramatisk.

Pakistan. Iran. Tyrkia. Hellas. Italia. Frankrike. Tyskland. Danmark. Sverige.

Noen opphold varte lenge, og noen bare et par døgn. Noen reiser var direkte livsfarlige, noen var fullstendig ukompliserte og noen involverte kostbare menneskesmuglere. Noen opphold handlet om å jobbe hardt, tjene penger og spare så mye som mulig. Andre opphold besto av netter der han sov i parker eller under bruer, og skaffet seg mat gjennom å oppsøke ulike kirker.

Vis mer

Les mer

– Jobben i psykiatrien har lært meg mye, og jeg føler jeg hele tiden får viktig kunnskap gjennom å jobbe nær pasientene, sier Abbas. Her i en av korridorene ved UNN, Åsgård sykehus. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Under et lass med meloner

– Det første virkelig lange oppholdet mitt underveis på reisen, var i Hellas. Jeg hadde ikke penger og måtte finne meg en jobb. Jeg jobbet med å plukke appelsiner, og jobbet hver dag fra 07.00 til 18.00. Det var hardt arbeid, og som flyktninger fikk vi ganske dårlig betalt. 20 euro dagen er ikke så mye, når du må betale husleie og mat og i tillegg skal spare penger til veien videre. Appelsintrærne har torner, og selv om du har hansker på, så stikker du deg. Med det samme gjør det ikke så vondt, men utover natta går det betennelse i disse sårene: Sånn ble alltid den neste arbeidsdagen litt tøffere enn den forrige, forteller han.

Etter hvert hadde han klart å spare nok til å kunne betale 1.000 euro til menneskesmuglere som tok han til Italia, en reise som tok 36 timer der han lå gjemt under et lass med vannmeloner.

– Hadde du bestemt deg for å reise til Norge fra begynnelsen av?

– Nei, det hadde jeg ikke. Vi var en ganske stor gjeng da vi kom til Frankrike, og vurderte om vi skulle reise videre til Spania eller England. Men noen av oss fikk anbefalt Norge, og vi var seks stykker som reiste videre hit. Etter hvert forsvant alle hver til sitt. Da vi kom til Hamburg, var vi redusert til fire. Da vi kom til Danmark, var vi redusert til tre. Da vi kom til Sverige og Malmö var vi to. Og etter bussturen til Oslo var jeg alene, forteller han.

Han var dødssliten da han ankom bussterminalen i Oslo. Han sovnet på en benk, fikk beskjed av en vekter at han ikke kunne sove der, og ganske tilfeldig ble hans eget språk gjenkjent av en afghaner i Oslo som kunne hjelpe han videre.

– Jeg fikk vite at jeg måtte gå til politiet for å registrere meg. For meg var dette fullstendig nytt. Jeg var ikke vant til at JEG skulle gå til politiet. Jeg var bare vant til å gjøre alt hva jeg kunne for at politiet skulle unngå å finne MEG…

Tilfeldig ny by og yrke

– Hvorfor kom du til Tromsø?

– Fordi jeg ble sendt hit! Jeg hadde aldri hørt om Tromsø, men etter tre måneder på mottak i Oslo ble jeg sendt nordover. Jeg var veldig spent. Jeg kom hit en oktoberdag og var fullstendig uforberedt på mørketiden som så raskt fulgte, og der det ikke skulle være mulig å se forskjell på dag eller natt. Mørketiden har jeg fortsatt ikke klart å venne meg til, selv ikke etter ti år i Tromsø. Men jeg gikk på voksenopplæringen og klarte å ta en utdannelse. Jeg kunne jo selvsagt ikke norsk, og jeg kunne verken lese eller skrive da jeg kom hit for jeg hadde aldri gått på skole. Men det gikk egentlig ganske raskt. I dag er det mye lettere for meg å lese norsk enn pashto, som er morsmålet mitt fra Afghanistan. Jeg regner meg vel selv som 60 prosent norsk i dag.

– Hadde du planlagt å bli helsefagarbeider?

– Nei, også dette var tilfeldig. Egentlig ønsket jeg å studere tekniske fag, men der var det ikke plass og jeg havnet på venteliste. Helsefag var andrevalget mitt, og flere anbefalte dette fordi mulighetene for å få arbeid er så gode. Så jeg gikk på Breivang videregående skole i to år, jeg hadde opphold der jeg jobbet på Døvblindesenteret, i barnehage og på sykehjem. Så oppdaget jeg at det var en ledig stilling som nattevakt på Åsgård, og den søkte jeg på, forteller han.

Vis mer

Les mer

Afghanistan er et sammensatt land, og Abbas mener det helt klart er ting ved den afghanske kulturen det er grunn til å være stolt av, samtidig som han er tydelig på at det finnes deler av den samme kulturen han mener det ikke er grunn til å skryte av.  Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Dette er en helt ny verden for meg, og jeg lærer enormt mye av å tilbringe tid sammen med pasientene. Og jeg lærer hele tiden! Jeg har lært å SE mennesker på en ny måte, og jeg har blitt bevisst på hvor viktig et godt psykiatrisk helsetilbud er for et velfungerende samfunn, sier han.

Positiv og negativ ballast

Den nye bevisstheten har særlig kommet til uttrykk de gangene han har besøkt hjemlandet.

– Da har jeg sett veldig mange som åpenbart er psykisk syke, men et tilbud som nesten ikke finnes. Hjelpen pasientene får, begrenser seg ofte til at de legges i reimer. De har knapt leger der, og den psykiatriske klinikken er ikke stort større enn dette – Bygg 5 på Åsgård – og da snakker vi Kabul, en by med tre-fire millioner innbyggere, forklarer han.

– Enn i Tromsø; er det mange afghanere i denne byen og hvor mye kontakt har dere?

– Vi er vel rundt 100 stykker totalt. Jeg tror jeg har oversikt over de fleste av dem, men kontakten varierer. Du vet, Afghanistan er et veldig sammensatt land. Hvis vi er en gruppe afghanere på 5-6 stykker, så går vi godt overens. Men hvis vi blir 10-20 eller flere, deler vi oss ofte opp i forhold til hvilken bakgrunn vi har. Det er mye fint å si om Afghanistan og den afghanske kulturen, men det er også mye vi ikke har grunn til å være stolt av, som klikkdannelser, baksnakking og den litt merkelige tradisjonen ved giftemål; at brudgommen må kjøpe gull og dyre gaver på forhånd –  til både bruden og familien hennes – som nesten fungerer som om man kjøper seg en brud, sier han.

– Er det derfor du selv ikke har giftet deg ennå?

– Nei, det er ikke derfor. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gifte meg. Jeg har bare ikke bestemt meg for hvem jeg skal gifte meg med, smiler han.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).