Disse er blant de ansatte ved nyfødt intensiv som har bidratt i oppfølgingen av Klara, som lenge ble behandlet i kuvøsen for premature. Fra venstre: Lene Nymo Trulsen (overlege), Nils Thomas Songstad (overlege), Claus Klingenberg (seksjonsoverlege), Tone Kiil (barnesykepleier) og Mariann Hansen (seksjonssykepleier). Foto: Per-Christian Johansen (bildet er forbeholdt bruk på pingvinavisa.no)

– Den minste babyen som har overlevd ved UNN

Disse er blant de ansatte ved nyfødt intensiv som har bidratt i oppfølgingen av Klara, som lenge ble behandlet i kuvøsen for premature. Fra venstre: Lene Nymo Trulsen (overlege), Nils Thomas Songstad (overlege), Claus Klingenberg (seksjonsoverlege), Tone Kiil (barnesykepleier) og Mariann Hansen (seksjonssykepleier). Foto: Per-Christian Johansen (bildet er forbeholdt bruk på pingvinavisa.no)

Klara (332 gram ved fødselen) er ikke nødvendigvis et medisinsk mirakel, men definitivt den minste nyfødte som har overlevd ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Svært mange yrkesgrupper ved UNN har vært tverrfaglig involvert i behandlingen. Både leger og sykepleiere ved nyfødt intensiv i Tromsø gleder seg over at Klara nå kan reise hjem med mamma og pappa, etter drøyt 10 måneder ved sykehuset.

Klara kom til verden i svangerskapsuke 25, og ofte klarer mange av de som fødes i uke 25 seg ganske fint. Men det unormale ved Klara var vekten, som var godt under halvparten av «normalen».

Overlege Marianne Nordhov har vært med på oppfølgingen av Klara siden hun kom til verden 4. mars i fjor. Her sammen med mamma Elin og pappa Sverre under en visitt. Foto: Per-Christian Johansen (bildet er forbeholdt bruk på pingvinavisa.no)

– Vi har aldri før hatt et barn under 400 gram som har overlevd hos oss, sier seksjonsoverlege Claus Klingenberg.

– Dette har vært helt på grensen av det vi kan få til med tanke på vekt ved fødsel. Det ga mange utfordringer, spesielt medisinteknisk i starten. Klara hadde et blodvolum på kun 25 ml i kroppen da hun ble født. Faren for alvorlige komplikasjoner har vært stor hele veien, forklarer Klingenberg og overlegekollega Nils Thomas Songstad.

LES HELE HISTORIEN om premature Klara og familiens opplevelse her!

Bredt tverrfaglig samarbeid

De fleste leger og mange spesialsykepleiere ved nyfødt intensiv har bidratt i behandlingen av Klara. Sjelden har ett barn krevd så mye oppfølging, og hatt en-til-en-oppfølging av sykepleier over så lang tid.

Underveis har også sosionomer, fysioterapeuter, ernæringsfysiologer, spiseteam, anestesiavdelingen, øyeavdelingen og radiologer vært involvert. For å nevne noen.

– Premature barn er generelt krevende, men de fleste kan reise hjem etter mellom to og fire måneder. Det vil si rundt den tiden de egentlig skulle vært født. Klara sitt tilfelle har sånn sett vært ekstraordinært. Men vi har hatt som utgangspunkt å gjøre alt så bra som mulig til en hver tid for at hun skulle overleve. Nå ser det ut til å ende bra, selv om vi fortsatt ikke kan si med sikkerhet hvordan livet hennes vil utvikle seg, sier Klingenberg og Songstad.

De trekker også frem erfaringen og teamarbeidet blant de ansatte ved nyfødt intensiv.

– Som ansvarlige for de aller minste tidligfødte fra hele Nord-Norge har vi over år bygd opp kompetanse og erfaring i avdelingen. Legene våre er tungt involvert i alle premature barn som vi har behandlingsansvar for, og vi jobber godt som team i det daglige, sier overlegene.

Liten, men sterk

Barnesykepleier Tone Kiil er blant de som har fulgt Klara aller nærmest, som en av flere kontaktsykepleiere. Hun er ikke i tvil om at de siste 10 månedene har vært preget av mange følelser, og samtidig vært faglig lærerikt.

– Klara er den minst babyen jeg noen gang har jobbet med. Jeg var til stede og klargjorde for mottak av henne her på nyfødt intensiv den dagen hun ble forløst med keisersnitt. Vi ble alle veldig overrasket over hvor ekstremt liten hun var. Men etter hvert så vi også at hun var veldig sterk. Med sine knøttsmå fingre grep hun mamma, pappa eller en sykepleier om fingeren mens hun kikket opp med trillrunde, mørke øyne. Da blir man rørt og ydmyk over livets under, sier Kiil.

Barnesykepleier Tone Kiil har fått et nært og godt forhold til Klara, mamma Elin og pappa Sverre. Kiil roser foreldrene for kompetansen de har utviklet i å se Klaras behov. Foto: Per-Christian Johansen (bildet er forbeholdt bruk på pingvinavisa.no)
Lenge satt hun og sykepleierkollegene kontinuerlig ved kuvøsen – og senere sengen – for å passe på og fange opp de minste detaljer hos Klara, samt å veilede foreldrene. I starten kunne ytre stimuli som lyd, lys, luft og berøring påvirke den lille premature jenta negativt.

– Men utviklingen hennes har vært formidabel siden, sier Tone Kiil.

Hjem med trygghet

Sammen med foreldrene og kolleger har barnesykepleieren opplevd små fremskritt underveis, men også tilbakeslag.

– Jeg husker spesielt da jeg kom tilbake fra fire uker ferie i sommer. Da trodde jeg Klara skulle være i bedre form. I stedet hadde utviklingen gått motsatt vei. Det må jeg innrømme var tungt.

Gleden var desto større da de noen uker før jul kunne ta Klara med hjem til familiens bolig på Tromsøya. Masse nødvendig utstyr ble pakket, ambulanse ble rekvirert, og barnesykepleiere fulgte med på veien. Det ble også organisert bemanning slik at Klara og familien kunne overnatte hjemme for første gang.

– Det var et stort øyeblikk for både foreldre, besteforeldre og oss. Klara falt til ro med en gang. Nå blir det fint for foreldrene å få henne hjem permanent. Da kan de fokusere på det friske i Klara, følge hennes utvikling videre og ikke minst komme tilbake til en mer normal hverdag. Jeg vil berømme foreldrene for den enorme kompetansen de har utviklet i å se Klaras behov, tolke hennes måte å kommunisere på, og håndtere hennes medisintekniske utstyr, sier Tone Kiil.

– Når Klara nå snart utskrives fra UNN, blir hun helt klart et savn. Men de må ikke tro de blir kvitt oss så lett. Jeg kommer garantert på besøk, legger hun til.

Meningsfull jobb

Seksjonssykepleier Mariann Hansen er også glad på familiens vegne.

– Når vi i dag ser Klara og hun smiler til oss, da gir det mening å ha denne jobben. Vi har nå lagt til rette for en trygg overgang fra sykehus til hjem, for både henne og familien. Det har vært gjort med glede fra vår side, også med tanke på at vi ved nyfødt intensiv ikke har tilrettelagte forhold for å ha familien samlet døgnet rundt, sier Mariann Hansen.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.

Din e-post: