Erfaringskonsulent, Psykisk helse- og rusklinikken i UNN

Den tiende høsten som erfaringskonsulent

Selv om jeg har hatt fri noen uker i sommer, så har jeg innimellom tenkt på hvor psykisk helse- og rusfeltet er på vei. Innenfor rus skjer det nå spennende ting, - helse fremfor straff. Det er en hel dreining på gang. I psykisk helsefeltet skjer det også noe, - som drar i ulike retninger.

Men én ting jeg tenker er felles for disse, som egentlig er ett felt, er: Hvorfor er det fortsatt så mange som ikke får den hjelpen de trenger når de ber om den?

Min historie er nettopp en påminnelse om at det ikke nødvendigvis er noen selvfølge å få livsviktig hjelp når man omsider har motet seg opp til å be om den. Det preget mitt første «møte» med psykisk helsevern, for 17 år siden. Og det preger fortsatt møtene mange som ønsker hjelp har.

I dag vet vi at voksenpsykiatriske poliklinikker avviser en høy andel av de som henvises. Og vi vet at om en ikke blir vurdert til å mangle samtykkekompetanse så er terskelen høy for å få en innleggelse. Det jobbes med å gi forsvarlig helsehjelp og med å få ressursene til å strekke til.

Menneskeverd

Min hypotese er at dette hadde blitt mer forenelige størrelser om psykisk helsevern ga de som ber om det hjelp når de ønsker det. En slik tilnærming kan vekke bekymringer for at det da vil bli økt ressursbehov. Om du får den bekymringen, så still deg dette spørsmålet: Er det slik at et hjelpetilbud som setter lit til folks opplevelse av behov og vurderingsevne medfører at de får hjelp når de trenger det og slik forebygger et langvarig forløp og mistillit til hjelpeapparatet? Og vil dette medføre at de som i dag ikke selv søker hjelp vil gjøre nettopp det?

I et hvert møte med et menneske i krise møter jeg et menneske som søker menneskeverd. Kanskje er det fordi så mye står på spill når livets vrangside blir ens hverdag, når en blir vurdert som verdig eller ikke-verdig en behandlingsplass og når en kan oppleve å bli fratatt kontroll over eget liv.

Verdighet er en stor størrelse, og dermed så elementær. Vi som har søkt eller søker et menneskeverd vet at det ikke kan foregå i en atmosfære av håpløshet. En rettesnor som etter min mening fungerer: Ikke avvis folk når de er på sitt mest sårbare.

Anerkjennelse

Da jeg ble ansatt hadde jeg med meg erfaringer med å bli avvist i akutt krise, og etter hvert få god hjelp. Det smerter meg å si at det i noen fagmiljøer reverserer forståelser av å ikke gi de som har fått «merkelappen» emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse den omsorgen de trenger når de har det fryktelig vondt og vanskelig.

Astrid Weber har markert seg som erfaringskonsulent ved en rekke anledninger, blant annet da Helse- og omsorgsminister Bent Høie besøkte Åsgård i fjor. Foto: Jan Fredrik Frantzen
Min erfaring, og som jeg hører formidles av flere, er at det som erfares som god hjelp, er det motsatte av disse «forståelsene». Det har hjulpet oss til bedring. Når skal denne kunnskapen anerkjennes? Kan det være at noen av de erfaringene vi bærer med oss er så smertefulle at helsepersonell ikke orker å forholde seg til smerten og kaoset, og dermed velger å klandre oss for å være vanskelige, behandlingsresistente eller å innta en offerrolle?

LES OGSÅ: Astrid begeistret helseminsteren.

Å forsøke å forstå hva pasienten sliter med, hva som «ligger bak» og hvordan dette påvirker pasienten – traumesensitivitet – å huske på kroppen som en del av det sansende subjektet som møter verden med sine forutsetninger når det indre holder på å gå i stykker. Omsorg og annerkjennelse, – ja å tørre å inngå relasjoner der smerten kan heles – er noe av det som må erstatte denne uverdige «forståelsen».

Respekt

Det som den senere tiden har gitt meg en anledning til å se fremover er måten mine nye erfaringskonsulentkollegaer er blitt tatt imot på. Etter tre år med prosjektstilling skrev jeg en evaluering med headingen «Måtte jobbe for systemrespekt». Det har skjedd noe på det feltet!

Mine nye kollegaer er tatt imot med respekt. Det er noen krevende møter, og kanskje opplever de å få behørlig motbør. Men jeg håper de slipper å bli konfrontert med spørsmål jeg en gang fikk: «Er det dette (erfaringskonsulenter) vi nå skal kaste bort penger på?» Eller: «Sånne som deg orker vi ikke å ta i med ildtang engang». Det minner meg på at bakken har vært bratt.

En ting som ikke har forandret seg er mangelen på å se at det er en forskjell som må erkjennes før det kan bli et «vi». Altså en erkjennelse av at noen ikke er inkludert i «oss».

Når du selv er del av vi’et er det kanskje vanskelig å se hva som skjer når du er del av «oss», og andre er utenfor? La oss si at en person i et ledermøte, eller i etisk refleksjon i en personalgruppe, spør «Hvordan har vi det her?» Og at de som er tilstede, og dermed utgjør «vi’et», tar seg retten til å inkludere de som faktisk ikke er inkludert når dette spørsmålet kan besvares.

En ubehagelig uro jeg har er om erfaringskonsulenter eller brukerrepresentanter «vi’er» seg mer med for eksempel et lederteam enn med pasientene. Når erfaringskonsulent ble lansert som et verktøy for å styrke pasientperspektivet hadde «Intet om oss uten oss» allerede vært en klar heading i brukerbevegelsen. Om «Intet om oss uten oss» i noen sammenhenger kan ivaretas av erfaringskonsulenter avhenger av at erfaringskonsulentene «vi’er» seg med oss’et som ikke er inkludert. Da må en være bevisst på at det er en forskjell.

Aksept

For å ta det litt videre; når jeg stiller spørsmål som: «Skal erfaringskonsulenter stå med lua i hånda eller gå på som aktivister», høres det kanskje ut som to ekstreme ytterpunkter. Jeg har da også fått spørsmålet om jeg vil ha et nytt «Reitgjerde». Nei, det er ikke det jeg sikter til. Det jeg sikter til er at de som finner en tralt i å følge den aksepterte normen ikke får endret noe som helst.

Tydelige røster som kaster lys i de mørke krokene og som bidrar til å velte «sannheter», bidrar til endring. Noen av de er varsleren Målfrid J. Frahm Jensen som uredd stiller de vanskelige spørsmålene og som i et innlegg understreket sitatet til GK Chestertons «Taushet er en utålelig replikk». Og Odd Volden som har så skarpe analyser at de fleste av oss risikerer å måtte tenke oss om mer enn en gang for ikke å falle av. Samt Merete Nesset som lanserer psykosevisking, Siv Helen Rydheim som i det vidstrakte har tydeliggjort retraumatisering i møte med en inhuman tvangspsykiatri og Morten Brodahl som spør om erfaringskonsulenters arbeidsgivere virkelig vil ha våre kritiske spørsmål.

Den koden feltet etter min mening ikke har knekt, er hvordan vi kan anerkjenne det som hjelper og fungerer for den det gjelder. Om «vi» får til å anerkjenne nettopp dette i hjelpetilbudet til den enkelte, så kan vi begynne å snakke om et reelt «VI».

Varm høsthilsen fra erfaringskonsulent i Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN på 10ende året.

– Astrid –

LES OGSÅ: Fikk pris for jobben som erfaringskonsulent.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.