Den uUNNværlige utdanninga
Etter 50 år med legeutdanning i nord kan man i korridorene på UNN treffe på både foreldre, barn og ektepar med spesiell tilknytning til UiT.
Om lag halvparten av legene som jobber ved UNN er utdannet ved universitetet i Tromsø.
– Jeg så at det å ha alt på én plass, med nærhet mellom studiet og bare den brua over, det måtte være midt i blinken. Det er bare å ta på deg tøflene, og så går du ut og står i klinikken.
Åse
Åse Florholmen-Kjær hadde valgt å flytte til Oslo for å studere etter videregående skole. Men hun skjønte fort at hun ikke kunne bli der. Hun savna hjem, hun savna vær og vinter, og det var ikke tvil om hvor hun skulle søke medisinstudiet.
23 år har gått siden hun ble en del av kull -00 på legeutdanninga ved UiT, og nå sitter bryst- og endokrinkirurgen blank i øyekroken og snakker om studietida.
– De seks årene på universitetet i Tromsø var bare helt… nesten så jeg blir helt ahh…! Bare å tenke på det er helt fantastisk, sier 45-åringen.
Åse hadde aldri lyst til å bli flyvertinne eller frisør, slik mange av venninnene hennes drømte om.
– Jeg tror jeg alltid har tenkt at det var lege jeg skulle være. Alle spør om det er på grunn av pappa, at jeg følte at det ble pålagt meg. Men tvert imot. Han var veldig sånn «er du sikker på at det er det du vil?»
Jon
– Jeg prøvde å overbevise henne om å ikke bli lege, hun så jo at faren jobba og sleit. Men allerede i 1. klasse sa Åse til læreren sin at hun skulle ha kontor ved siden av pappa, og at hun skulle stemme SV.
Jon Florholmen (75) humrer på telefon fra Kongsberg. Indremedisineren er ikke av de mange UNN-legene som har studert ved UiT. Men etter at han kom til Tromsø som lege i 1979 tok det bare to år før han begynte å undervise ved studiet.
– Jeg tror det er et par tusen studenter jeg har undervist – sammen med andre selvfølgelig. Nå er jeg professor emeritus, eller utgått på dato som jeg kaller det.
Men pappa Florholmen er ikke mer utgått enn at han fortsatt jobber fulltid fordelt på to uker i Kongsberg, ei uke i ved Samí klinihkka i Karasjok og ei uke i Tromsø. Og fortsatt driver han mye forskning og veiledning av PhD-studenter.
– Så det kan fortsatt være at jeg og Åse får kontor sammen. Men om hun stemmer SV kan jeg ikke si noe om. De hører jo ikke på faren sin lengre…
Åse + Håvard
Jon fikk ikke bare en legedatter, han fikk en legesvigersønn også. Selv om det var langt unna planen Åse hadde da hun starta på medisinstudiet.
– Jeg skulle ikke ha meg doktormann. Jeg skulle ikke ha meg mann i det hele tatt, flirer hun.
Jeg skulle bli barnløs «krigskirurg», det var det jeg skulle bli. Men så møtte jeg Håvard, da. Alt var feil. Han gikk tre år under meg på studiet, han var tre år yngre, han var for snill og for kjekk, rett og slett for bra fyr. Så jeg holdt han på avstand i veldig lang tid. Men det var umulig å ikke møte på han der borte på universitetet, så til slutt kapitulerte jeg, smiler hun.
Krigskirurgi ble lagt på hylla, og kapitulasjonen på medisinstudiet resulterte i fire barn.
– Det var mitt livs beste valg. Det er fordeler og ulemper med å holde på med det samme, men jeg vil absolutt si at i alle fall i vårt ekteskap veier fordelene opp for bakdelene, i forhold til å forstå hverandre og vite hva man står i.
Håvard
Da han – fra kull -03 – møtte henne – fra kull -00 – så var det ikke opplagt at de skulle bli en familie.
– Hun var ikke så interessert. Hadde jeg møtt henne i voksen alder tror jeg at jeg hadde skygga banen, ler Håvard Florholmen-Kjær (42).
Men medisinstudenten fra Finnsnes ga seg ikke. Åse hadde alt det som var verdt å kjempe for.
– Jeg ga henne vel litt ekstra oppmerksomhet. La forskjellige ting på leseplassen hennes, møtte henne kanskje litt tilfeldig på trening… Men nå må du ikke framstille det som om jeg er den myke mannen!
Håvard humrer. Han skulle egentlig bli aksjemegler. Men etter å ha trent på snøskred en hel vinter i førstegangstjenesten var ønsket om å bli lege blitt gravd fram. Nå kan det være han som er legen om bord i helikopteret når skredalarmen går.
– Jeg tror jeg hadde blitt en dårlig aksjemegler, fastslår Håvard, og mimrer til ei fin studietid med hardt arbeid, masse turer – og fest!
Nå jobber han 40 prosent på helikopteret og 60 prosent på anestesi- og operasjonsavdelinga.
– Når jeg har vakt på helikoptret må jeg sove på helikopterbasen, så det er nok Åse som tar den største tørnen hjemme.
Åse om arbeidspress
Mens mamma og pappa dribler vakter på UNN, har ungene lært seg å ta ansvar for hverandre.
– De blir tidlig selvstendige, og jeg tror det er bra for dem. Sånn må det være når man er en stor familie, mener Åse Florholmen-Kjær.
Fokuset på et ulevelig høyt arbeidspress blant unge leger berører henne sterkt.
– Det er nesten vanskelig å ta inn over seg når man leser om hvor ille det kan gå. Men jeg ser den. Det er mye man skal forholde seg til og mye arbeid. Så kommer man hjem og så er det jo livet som går. Man går kontinuerlig og tenker at man ikke strekker til, sier Åse.
Men hun syns det er vanskelig å peke på hva som skal til for å bedre hverdagen for legene.
– Kanskje må vi tenke nytt i forhold til arbeidstid og hva som forventes i vakt. Og så er det ikke tvil om at dagens generasjon leger lever livet som doktor på en helt annen måte enn min fars generasjon. Det er andre krav nå i forhold til pasientkontakt, hva som skal dokumenteres og fokus på produksjon. Flere krav som forrige generasjon ikke måtte forholde seg til.
Tone
En annen legedatter som har tatt sin medisinutdanning i Tromsø, er Tone Nordøy, overlege på kreftavdelinga.
– Jeg er et ordentlig universitetsbarn. Pappa (Arne Nordøy) var en av de som bygde opp universitetet i Tromsø. Jeg vet ikke når jeg bestemte meg for å studere medisin, men jeg fikk jo høre at det var så fantastisk dette studiet her, så jeg tenkte vel aldri på at jeg skulle studere andre steder.
Tone ler gjennom telefonen. Prater fort og entusiastisk om både studietida og det nye livet som halvpensjonist.
– Nå har jeg akkurat spist formiddagsmat på hytta, og sitter og nyter sola og utsikten over Takvannet. Jeg jobber 30 prosent, har gått av med AFP. Det er akkurat i startfasen, så det kjennes luksuriøst å ha fri, forteller hun.
Men som halvpensjonist tenker hun med bekymring på sine unge kollegaer som bærer en stor arbeidsmengde.
– Ja, ikke bare de helt unge, men mine flotte kollegaer i 40-50-årene. Vi har fått et høyere antall pasienter, de blir stadig eldre og stadig skrøpeligere, og trykket på helsevesenet blir større. Vi er glade for at medisin er ekspansiv, og nye behandlingsmåter er superfint. Men det blir mer og mer å gjøre, understreker Nordøy.
Hun ønsker seg ledere som tør å prioritere, som tør å si nei, og som tør å diskutere hvilke pasienter man skal bruke tid på.
– Ikke bare si jobb smartere, kontinuerlig forbedring og alle de fine ordene de kommer med. Det er rett og slett litt provoserende. Folk er jo livredde når de kommer på ei kreftavdeling, selv med god prognose. Da må vi ha tid til å trygge dem.
Jon, UiT og UNN
Siden oppstarten i 1973 har 2.876 leger blitt utdannet ved UiT.
– Kollegaer sørfra sier at det er så fint med tromsøstudentene at de er så klinisk retta og så flink med pasientene. Det tror jeg er en stor styrke med utdanninga i nord, sier Jon Florholmen.
– Og at den er desentralisert, legger han til.
Formålet da utdanninga starta var å sikre flere leger til landsdelen, og statistikk fra flere av studentkullene viser at tromsøstudentene i stor grad blir værende i nord.
– Utdanninga i Tromsø har vært og er av helt avgjørende betydning for å sikre et likeverdig helsetilbud til den nordnorske befolkningen, sier Einar Bugge, viseadministrerende direktør ved UNN.
Det finnes ikke eksakte tall på hvor mange UNN-leger som har utdanning fra UiT. Men Bugge omtaler det som «et betydelig antall».
– Halvparten er kanskje et godt anslag, sier han.
Tone
Tone Nordøy var i 78-kullet, og da hun var ferdig utdanna lege var egentlig planen å bli indremedisiner eller jobbe med endokrinologi. Men tilfeldighetene førte henne til Kreftavdelinga på UNN.
– Da jeg ble uteksaminert hadde vi knapt hørt ordet onkologi, det var en relativt ny spesialitet. Jeg tenkte at å jobbe på kreftavdeling måtte være noe triste greier, men at ett år der sikkert kunne gjøre meg til en ekstra god lege.
Kreftbehandling den gang var i første rekke kirurgi, og man hadde akkurat begynt å gi kreftpasienter medisinsk behandling. Så i løpet av årene Tone har jobbet på Kreftavdelinga har det skjedd store endringer.
– Det er ikke bare behandlinga som har blitt bedre, det er helt nye medisiner, diagnostikken en forbedret og støttebehandlingen er forbedret. I 1990 var det ca. 50 prosent overlevelse fem år etter kreftsykdom. Nå er vi kanskje på noen og 70 prosent.
Tone, Åse og forskning
Fagfeltet brystkreft er noe Tone og Åse deler. De er også to av mange UNN-ansatte som underviser eller har undervist legestudentene i Tromsø.
– Jeg liker godt å undervise. Og så var jeg så heldig at jeg var inne da det skulle være revisjon på 6. års-studiet. I studieplanen før 1996/97 var det bare en times undervisning om tumor i brystet! Én time om den vanligste kreftformen blant norske kvinner! Så det var veldig interessant å komme inn der, fastslår Tone Nordøy.
Det Tone kaller «mitt livsverk» er imidlertid innen arbeidet med palliasjon. På 2000-tallet jobbet hun med den regionale kompetansetjenesten «Lindring i nord», som også sikret en håndbok i lindrende behandling.
Åse Florholmen-Kjær har 20 prosent undervisningsstilling ved UiT, er i forskningsgruppa innenfor brystkreftbehandling, og er også del av ei mentorordning for medisinstudentene.
– Det gir meg veldig mye. Jeg syns det er veldig artig å undervise, sier hun.
Selv tok hun doktorgrad da hun jobba på gastrokirurgen, før hun skiftet spesialitet.
– Det var naturlig å ta doktorgrad, det var noe jeg hadde veldig lyst til. Man er jo helt avhengig av forskning for å komme videre og finne ny behandling.
Forskning og framtid
Dette er også noe pappa Jon har brent for i alle år. Muligheten UNN og UiT gir for å øke kvalifikasjonen innen eget fag og vitenskapelig kompetanse setter han høyt.
– Jeg anbefaler alle å komme til Tromsø og forske. Fordelen med å være her, er at UiT og UNN alltid har hatt en fin politikk om å ta inn yngre mennesker. Jeg var den første fra mitt kull som ble professor, men det hadde aldri skjedd i Oslo i så ung alder, sier Jon Florholmen.
Åse beundrer farens fortsatt glødende interesse for jobb og fag.
– Det er imponerende at han fortsatt kan være sulten på både klinikkarbeid og videre forskningsaktivitet.
Om hun selv holder ut til hun blir 75 vil tida vise. Men tida går i alle fall fort.
– Jeg fikk helt sjokk da jeg oppdaga at det er 23 år siden jeg starta på studiet, da følte jeg meg veldig gammel. Men samtidig har jeg fått gjort veldig mye disse årene.
– Blir du krigskirurg når ungene blir store?
– Vi har snakka litt om det, jeg og Håvard. Det trenger ikke være i krigssonen, men å reise i lag utenlands når ungene blir voksne, er noe vi kunne tenkt oss.
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.
