Derfor trives de i jobben ved UNN

Selv om UNN jobber aktivt med utfordringen om å rekruttere nye medarbeidere, er det ikke tvil om at de aller viktigste folkene er de som allerede jobber her. Som Maja Louise Lauritsen. Hun og flere av kollegene i Akuttmedisinsk klinikk ga jobben et ansikt utad i NRK-serien "113" som til helgen kan vinne TV-prisen "Gullruten".

 2018 brukte UNN hele 144 millioner kroner på vikarer. Summen er rekordhøy, og den fremste årsaken til at UNN noterte seg for et økonomisk driftsresultat 150 millioner kroner svakere enn ønsket. Dette får konsekvenser for mulighetene for å kunne foreta viktige investeringer i form av nybygg og nødvendig utstyr.

– UNN må redusere kostnadene til vikarer. Da trenger vi å rekruttere kritisk personell, og vi trenger å beholde dem vi allerede har. Det er ledere og medarbeiderne som bygger det omdømmet som gjør UNN attraktiv, og det er ledere og medarbeiderne som bygger det arbeidsmiljøet som skaper trivsel i hverdagen for alle som jobber her, sier personalsjef Mai-Liss Larsen, og mener UNNs ledere og medarbeidere er selve nøkkelen for å klare begge deler.

6.500 ambassadører

I dag er UNN Nord-Norges største arbeidsplass, med nærmere 6.500 fast ansatte som også fungerer som ambassadører for sykehuset. De har ganske ulik bakgrunn og motivasjon for å jobbe ved UNN. Noen har valgt UNN på grunn av tilhørigheten til landsdelen eller forholdet til pasientene, noen på grunn av faglig status eller allsidige utfordringer, og noen på grunn av fritidsaktiviteter eller mulighetene den nordnorske naturen gir.

– Alle de direkte møtene med pasientene er noe av det mest givende jeg kan tenke meg å jobbe med, mener Maja Louise Lauritsen.

Maja Lauritzen i aksjon ved ambulanseavdelingen i UNN i forbindelse med 113-serien som ble vist på NRK i vinter. Her sammen med kollega Maja Oskal. Foto: NRK
For mange har hun blitt UNNs ansikt utad, gjennom å være en av de mest sentrale aktørene i NRKs TV-serie «113». Her har seerne blitt invitert inn i en arbeidshverdag preget av sterke øyeblikk på godt og vondt, i møter med liv og død, glede og sorg – men der kolleger tar vare på hverandre i en grad ingen har kunnet være uberørt av.

– TV-serien fremstiller et godt arbeidsmiljø, og det synes jeg er rett fremstilling, sier hun.

– Men at du trives gjør ikke at du mener alt ved UNN er såre vel?

– Nei, det er absolutt ikke alt ved UNN som er såre vel. Jeg opplever at det er en viss takhøyde for å komme med kritikk her, men opplevelsen av at kritikken blir vurdert og fører til endringer er en helt annen sak. Det er to ting en arbeidsgiver ikke skal rote med overfor medarbeiderne sine, og det er fritid og lønn. Her syndes det, mener Lauritsen.

(Saken fortsetter under henvisningen)

Bakgrunn: Fjorårets vikarutgifter raserte UNN-økonomien

Fra 2015 til 2018 ble vikarutgiftene til innleie av sykepleiere og leger neste firedoblet, fra 40 til 150 millioner kroner. – Behovet for vikarer kommer som følge av at vi har mangel på kritisk viktig personell, men hvorfor dette behovet har økt så kraftig i løpet av de siste årene, er det litt vanskeligere å gi et enkelt svar på, sier stabssjef Gøril Bertheussen.

Les mer her.

Tett på livet

Sist høst sluttet Maja i jobben på ambulansestasjonen, på grunn av misnøye med lønnssystemet. Som sykepleier med fagbrev i ambulansearbeid utfører hun samme arbeid som en paramedic, men med 75.000 lavere årslønn. Det fant hun urettferdig, og i fem måneder jobbet hun som sykepleier ved infeksjonsmedisinsk post.

– Jeg opplevde infeksjonsmedisin som ei veldig bra og velfungerende avdeling. At jeg søkte meg tilbake til ambulansen hadde ingenting med mistrivsel å gjøre, men endte med et spørsmål om hva jeg selv synes er artigst å jobbe med. Det er noe helt eget å være «ute», og denne opplevelsen tror jeg at jeg deler med alle som har erfaring fra denne formen for jobb. Vi kommer tett på livet og på sterke opplevelser, sier hun.

Hun er tilbake i ambulansetjenesten i en delt stilling mellom AMK og ambulansebil, men dette betyr ikke at lønnskampen er over; hun er tydelig på at dette er en kamp hun vil føre videre.

– Kan arbeidsmiljøet som skildres i «113» kan gi seerne et slags glansbilde av hverdagen?

– Nei, men serien viser at selv om vi jobber under kummerlige forhold så klarer de ansatte fortsatt å utføre jobben ute hos pasientene, og å opptre som kolleger på en profesjonell og god måte. Media har underveis omtalt ulike tilsyn som er foretatt her, og som fortsatt ikke er «lukket». Men vi som jobber her gjør det beste ut av situasjonen, og vi tar vare på hverandre. Vi har gode rutiner for kollegastøtte og debriefing. Dette er en kultur på en avdeling og en innstilling blant kolleger som skaper et godt arbeidsmiljø, sier hun.

Risiko for å trives

Mulighet for allsidighet og deltakelse var viktige grunner til at Magne Helland (øverst) valgte UNN Narvik som sykehus å jobbe ved. Julia Fieler lar seg inspirere av at det finnes fagområder ved UNN som hevder seg internasjonalt. Arkivfoto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress
Magne Helland kommer opprinnelig fra Stord utenfor Bergen. For utenforstående kan det fremstå nærmest rart at han ønsket seg til UNN og UNN Narvik, men for ham har det åpenbare årsaker.

– Både min kone og jeg har gjennom mange år hatt en sterk lidenskap for det vi kaller «vertikalt friluftsliv», og Narvik har fantastiske forutsetninger for aktiviteter som alpin skikjøring på vinteren og «dowhill biking» på sommerstid. Jeg tror ikke du finner mange steder med et så allsidig fjellområde – som samtidig er så nært et bysentrum, sier han.

Han studerte i Bergen, og i løpet av tiden med studier tilbrakte han mye tid på Voss. Da valg om sted for turnustjeneste skulle tas, sto det mellom Voss og Narvik, og valget falt på Narvik – til tross for at malmbyen ikke har noe stort miljø for fallskjermhopping, som er en vesentlig del av det vertikale friluftslivet, og som det finnes sterke tradisjoner for på Voss.

– Dere valgte et ganske lite sykehus?

– Ja, og det var helt bevisst. Særlig i begynnelsen av karriereløpet er allsidighet viktig, og forutsetningene for å kunne jobbe allsidig er størst ved små sykehus. Ved UNN Narvik har jeg opplevd å bli tatt på alvor, bli prioritert, få være med på ting og å bli inkludert som en viktig del av laget, sier han.

Han kom til Narvik høsten 2011, og er tydelig på det han betegner som risikoen.

– Risikoen er at man trives så godt at man blir!

– Er det en risiko?

– Ja, når man har vært her noen år, så får man barn, og da er man jo ikke like aktiv med dette «vertikale friluftslivet» som man var tidligere – og samtidig er jo avstanden til familie ganske lang. Men forutsetningene for å kunne bedrive fritidsaktivitetene er jo fortsatt til stede, og jobbmessig trives vi veldig bra, sier han.

Inspirert av internasjonal status

I likhet med Magne Helland, er også Julia Fieler engasjert i friluftsliv – om enn på en annen måte.

– Jeg er engasjert i frivillig arbeid for Røde kors, og det å ha en arbeidsgiver som legger til rette for fritidsaktiviteter er viktig for trivselen på en arbeidsplass, mener hun.

Etter planen skal hun være ferdig med legeutdannelsen sin i 2021. Hun kunne sikkert valgt «hele verden» da hun planla utdanningsløp og karriere, men hun valgte Tromsø – både fordi det er her hun kommer fra og at dette valget derfor er naturlig for henne, men også fordi hun tilbringer mye av tiden sin i naturen, både vinter og sommer, med ski og med klatring.

– For meg er det viktig å kunne bo et sted der jeg kan komme meg ut på tur både før og etter vakt. Dessuten er faget mitt – anestesi – veldig spennende, og det faglige miljøet her ved UNN veldig godt, sier hun.

(Saken fortsetter under henvisningen)

Les også: Marte forlot UNN for å bli flyvertinne

Marte Finanger Larsen var utdannet sykepleier og jobbet blant annet ved UNN før hun hoppet av. Jeg har ikke gått med noen gammel drøm om å bli flyvertinne, men kjente til flere sykepleiere som hadde tatt dette valget før meg. Derfor valgte jeg å prøve, gjennom å sende en søknad, Finanger Larsen.

Les mer her.

Med fritid i Røde kors og arbeidstid innenfor anestesien, lever hun tett å UNNs satsning innenfor hypotermibehandling – behandling av sterkt nedkjølte pasienter – noe hun betegner som veldig inspirerende.

– Dette er jo ikke mitt eget fagfelt, så det er helt andre medarbeidere som har bidratt til at UNN har skaffet seg en posisjon i internasjonal toppklasse. Men det betyr selvsagt noe for oss andre som jobber her, at vi har miljøer som hevder seg også i internasjonal sammenheng, mener hun.

Rett sted å være

Paul-Rene Aronsen tilbringer ikke så mye av fritiden sin i friskluft og natur. Hans lidenskap går i retning av rock, progrock og metal med fokus på rytme og melodier, der han bestyrer bass og vokal i bandet Vederkast. På dagtid yter han mild omsorg som intensivsykepleier ved UNN, og bidrar til stabilisere bemanningen i en avdeling som har enormt behov for vikarer.

To sider av en intensivsykepleier: Paul-Rene Aronsen trives til daglig med å pleie alvorlig syke pasienter ved UNN Tromsø. På fritiden dyrker han sin lidenskap som heavyrocker i bandet Vederkast. Foto: Daniel Lilleng og Per-Christian Johansen

– Jeg havnet på UNN ved en tilfeldighet. Jeg flyttet til Tromsø i 2000, og begynte på skole og i jobb som personlig assistent. Det var svigermor som anbefalte meg å ta utdannelse som sykepleier, og den tok jeg i Harstad. Etter at jeg var ferdig med utdannelsen begynte jeg på nevrologen, og etter videreutdanning har jeg slått rot på intensiven – og i Tromsø – med kone og to barn, forteller han.

– Hva er det som gjør at du trives?

– Jeg føler at dette er det rette stedet å være! Akkurat nå kunne jeg faktisk ikke tenke meg å jobbe noe annet sted. Jobben er veldig interessant faglig, du blir aldri utlært, du utvikler deg og ingenting er gitt på forhånd. En slik arbeidshverdag er selvsagt veldig krevende, men det er også spennende, forteller han.

Lenge bar han på drømmen om at musikken skulle bli levebrødet og turnelivet skulle bli arbeidshverdagen. Disse ambisjonene er senket noe med årene, men er likevel ikke lagt helt vekk. For alle er det viktig å ha noe å leve for – ikke bare å leve av.

– Musikken har alltid vært viktig for meg, og sånn har det vært siden jeg var 14. Jeg spiller sammen med veldig flinke folk, og selv om drømmen om å kunne leve av musikken foreløpig ikke har blitt realisert, er vi ganske aktive. Vi har spilt inn to plater, og i de mest hektiske årene spiller vi rundt 100 konserter i året. Vi gjennomførte turneer i Europa i både 2015 og 2016, men dette begrenser seg naturlig når alt er selvfinansiert, forklarer han – om en lykke som er forankret i både et meningsfullt arbeidsliv og fritidsliv.

SE OVERSIKTEN over ledige jobber ved UNN her.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.