Det dramatiske året

Marit Lind avslutter perioden som konstituert sykehusdirektør med et åpenhjertig tilbakeblikk på UNN, og livet på toppen av organisasjonen.

Dette er en av de kaldklare vinterdagene. Fra det romslige direktørkontoret sitt kan Marit Lind beundre sørhimmelen, der vårherre med ødselhet har tatt det meste av fargeskrinet sitt i bruk og der silhuettene av fjellene står som kvasse tenner i et bredt glis. Det hviler en underlig stillhet over Nord-Norge på slike dager, som om det meste annet blir smått i forhold, og som om ingenting dramatisk kan skje. Marit Lind har fortsatt tett timeplan, men likevel noen dager på seg til å rydde seg selv ut av direktørkontoret og flytte de beskjedne meterne til sitt nye og permanente tilhold som viseadministrerende direktør.

– Det var ganske annerledes da jeg begynte i denne jobben for elleve måneder siden. Det var en rolle jeg ble kastet inn i, under omstendigheter jeg gjerne skulle vært foruten, sier hun i dag.

Sårene fortsatt merkbare

Det var den bitre PCI-striden som dannet bakteppet, og som gjorde at Tor Ingebrigtsen måtte tre til side, og som krevde at Marit Lind ble satt inn i hans sted.

– Hele situasjonen var belastende, og føltes urettferdig på alle vis. Jeg hadde jobbet tett med Tor Ingebrigtsen gjennom hele hans periode som direktør, sett hva han hadde gitt av seg selv, for UNN, for landsdelen og for nordnorske pasienter. At han måtte slutte var trist, men måten det hele skjedde på gjorde alt mye verre: Det utløste opprør, sinne, frustrasjon og mistillit, forteller hun.

Konstituert direktør Marit Lind og konstituert viseadministrerende direktør Einar Bugge (til høyre) var vertskap da den nye styrelederen Ansgar Gabrielsen kom på besøk første gang i mars. Foto: Per-Christian Johansen

Hun hadde aldri lyst til å overta direktørjobben – selv ikke midlertidig – men gjorde det av plikt og lojalitet.

– Hvor lang tid tok det før striden om PCI-senteret mellom Tromsø og Bodø ble tilbakelagt og UNN-direktøren kunne konsentrere seg om sykehusdrift?

– Den daglige driften av sykehuset har aldri vært hemmet av PCI-striden! Sykehusdriften suser avgårde i et rasende tempo, med alle de beslutninger og gjøremål som kreves. Men ettervirkningene av PCI-striden og konfliktene mellom UNN og Helse Nord måtte håndteres samtidig med dette, og vi måtte jobbe for å skape et grunnlag for å gjenopprette den nødvendige tilliten. Vi arrangerte fellesmøte mellom vår ledergruppe og ledergruppen i RHF-et, og Helse Nord-direktør Lars Vorland deltok på allmøte på UNN som en del av dette arbeidet. Vi fikk bestilt rapporten fra PWC som foretok en grundig og ryddig gjennomgang av hele prosessen.

– Men har røyken lagt seg nå?

– Det vet jeg ikke om jeg kan si. Konflikten med Helse Nord om plasseringen av PCI-senteret har gjort noe med oss som jobber i UNN, og det er vi fortsatt preget av. Men samtidig betyr ikke dette at vi ikke er i stand til å samarbeide, sier hun.

Dårlig på alliansebygging

– Når du ser det hele et år på avstand; kunne UNN oppnådd mer med å kommunisere sitt syn annerledes?

– Vi holdt hele tiden fast ved de faglige argumentene for å legge PCI-senteret til Tromsø.

– Men ofte er det mer effektivt å appellere til følelser enn bare fornuften alene?

– Ja, det er mulig, men vi kan ikke fjerne oss fra vår egen rolle og vår egen virkelighet. I nasjonal og internasjonal sammenheng er UNN et veldig lite universitetssykehus, som opererer i en landsdel som har et kritisk lavt pasientvolum innenfor veldig mange spesialiserte fag. Den utfordringen er stor, og den er vi tvunget til å påpeke.

– Men har UNN vært flink nok til å bygge allianser – i politikk, næringsliv og på grasrot?

– Nei, på dette området har vi ikke vært flink nok. Det er slett ikke sånn at UNN står venneløs, for vi har utviklet et veldig godt samarbeid med universitetet, og det er viktig både i forhold til forskning og rekruttering. Flere steder har vi utviklet et godt samarbeid med kommunene, og ikke minst planlegger vi godt sammen i Narvik om det nye sykehuset. Men vi har gjort for lite for å styrke båndene til næringsliv og politikk, og også det vi omtaler som «grasrot». Så derfor har vi ikke beredd grunnen for folkelig mobilisering i de tilfellene dette skulle være viktig for UNN, sier hun, men påpeker at dette samtidig er et tveegget sverd:

– Folkelig støtte er viktig, men UNN skal aldri mobilisere for å drive noen bykamp. Dette er rett og slett ikke vår rolle. Vi er et sykehus for hele landsdelen, og som hele landsdelen skal føle som «sitt». Vi har en viktig rolle å spille i Tromsø, Harstad og Narvik, men vi skal aldri miste av syne den rollen vi også spiller overfor de andre dyktige fagmiljøene i landsdelen, Helgelandssykehuset, Nordlandssykehuset og Finnmarkssykehuset, sier hun.

1. juni var en stor dag for Marit Lind og UNN. Statsminister Erna Solberg åpna den nye A-fløya. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

De store oppturene

«Narvik» er et navn som står på lista hennes over de største positive begivenhetene hun har vært med på i løpet av sitt knappe år som UNN-direktør.

– Da vi fikk lånesøknaden godkjent og bekreftet, kunne vi starte arbeidet med planlegging av det nye sykehuset i Narvik med forsterket kraft, og dette har vært viktig. Det nye sykehuset i Narvik blir topp moderne på alle vis, ikke minst i forhold til samhandling og samarbeid, både mellom psykisk helse, rus og somatikk, og mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste, sier hun.

Alle ansatte på UNN ønsker å gjøre en fremragende jobb for pasienter i Nord-Norge. Gode fasiliteter og godt utstyr er viktige forutsetninger for å klare dette.

– Fremdriften i arbeidet med det nye sykehuset i Narvik gjør noe med oss. Det skaper optimisme og energi og en ny og offensiv innstilling til fremtiden. Jeg merker det selv, jeg ser det i omgivelsene rundt meg, og særlig sterkt merker jeg denne innstillingen blant dem som jobber i Narvik, sier hun.

1. juni er også en dato som også skiller seg ut i positiv forstand, da UNN kunne åpne den nye A-fløya og det etterlengtede PET-senteret i Breivika.

– Medarbeidere som hadde opplevd en hverdag preget av trangboddhet fikk endelig litt mer plass, og en høykompetent virksomhet som hadde vært spredt rundt i ulike «bomberom» ble endelig samlet i et felles og tidsriktig senter. Det var storslagent å kunne være med på denne åpningen, fordi den representerte en ny tidsregning, men for PET-senteret fortsetter jo utviklingen også i den tiden vi har foran oss. I løpet av 2020 vil dette senteret kunne tilby avansert utredning til hele Nord-Norge, og dette er jo den viktigste milepælen, den som knytter seg til oppdraget vårt; ambisjonen vår, sier hun.

En ny virkelighet

Marit Lind er fornøyd med at planlegginga av det nye sykehuset i Narvik er godt i gang. Her sammen med driftsleder ved UNN Narvik, Gry Andersen, under den store helsekonferansen i september. Foto: Jan Fredrik Frantzen

– Hva er du minst stolt av i løpet av dine 11 måneder som direktør?

– Forskningsaktiviteten har gått ned de siste årene, og det synes jeg er beklagelig. Denne aktiviteten må opp igjen, og det er viktig at forskningen som utføres her ikke bare blir finansiert av Helse Nord, men at forskerne våre også konkurrerer om eksterne forskningsmidler, mener hun.

Den økonomiske utviklingen til foretaket er heller ikke noe hun limer opp på sin personlige skrytevegg.

– Nei, jeg er selvsagt ikke glad for at vi har notert oss for driftsunderskudd i min direktørperiode. Økonomien må få sterkt fokus i den tiden vi har foran oss. Vi må erkjenne at vi ikke kan basere oss på vekst i tilførsel av penger, slik vi kunne håpe og tro på tidligere. Vi er nødt til å forvalte de pengene vi har på en bedre måte.

– Det betyr nye runder med sparetiltak?

– Nei, forhåpentligvis ikke. Rundene med omfattende sparetiltak er drepende på hele organisasjonen vår, det bidrar til å redusere trygghet og engasjement. Og de er like lite populære på direktørkontoret som ute på avdelingene, mener hun.

– Hva er alternativet?

– Alternativet til de mer kortsiktige sparetiltakene, er å komme til en situasjon der driften vår er grunnleggende bærekraftig og effektiv. Vi har lagt et solid grunnlag for å komme dit, gjennom arbeidet med kontinuerlig kvalitetsforbedring, som reduserer venting og kostnader som kommer som følge av dårlig logistikk og mangelfull planlegging. Vi kan dessuten gjøre enda mer for å dele på oppgaver, enten dette gjelder mellom yrkesgrupper, de ulike lokasjonene i UNN, eller fordeling av oppgavene mellom UNN og de andre lokalsykehusene. Det krever at vi kjenner hverandre godt, og at vi viser en god vilje til samarbeid, sier hun.

De tre store krafttakene

Arbeid med forbedringsarbeid har vært viktig for Marit Lind. I høst ble en egen avdeling for kontinuerlig forbedring etablert. Foto: Jan Fredrik Frantzen

For kort tid siden fokuserte media på direktørens anmodning om ta i bruk Skype for å spare penger. For noen fremsto dette muligens negativt; at UNN ville redusere omfanget av pasientenes personlige oppmøte. Men samtidig var det atskillige pasienter og ansatte som betraktet utspillet som forløsende: At man får redusert omfanget av alle de rutinemessige sykehusbesøkende som ikke varer lenger enn 15 minutter, men som likevel krever at pasientene ofrer en hel dag med reising, og som krever fri fra jobb i tillegg.

– I tillegg til disse tiltakene har vi tre vesentlige krafttak foran oss, der vi kan ta store steg for å bedre den økonomiske effektiviteten, sier hun, og ramser opp begrepene «innkjøp», «rekruttering/stabilisering» og «forløp/storbrukerne».

– UNN kjøper hvert år inn varer og tjenester for mange millioner kroner. Dette gjør vi gjennom innkjøpsavtaler, men vi har ikke vært flink nok til å utnytte de mulighetene som ligger i de avtalene som er inngått. Dette er «gratis penger» og derfor er det viktig at vi veldig raskt klarer å hente gevinstene disse avtalene åpner for, sier hun.

– En veldig stor andel av kostnadene våre er knyttet til innleie av vikarer, som ofte rekrutteres fra byråer som er veldig kostbare. Vi må fortsette å jobbe for rekruttering av gode medarbeidere, og vi må utvikle oss selv slik at de som begynner å jobbe på UNN trives og gjerne vil fortsette her, slik at bemanningen vår blir stabil, sier hun.

Den siste utfordringen – storbrukerne – er ikke en utfordring for UNN alene, men for hele det norske helsevesenet. Det er en liten andel av pasientene som krever den største andelen av ressursene; de pasientene som i noen tilfeller omtales som «svingdørpasienter», som har sammensatte diagnoser og som i tillegg til behandling krever omfattende medisinering. Og det blir flere av dem, etter hvert som eldrebølgen i større grad gjør seg gjeldende.

– Et godt «forløp» er selvsagt viktig uansett pasientgruppe. Men særlig viktig er det å kunne jobbe målrettet med de pasientene som har de største utfordringene. Det er viktig i forhold til ressursbruken, men først og fremst i forhold til pasientene, mener hun.

LES OGSÅ: - Jeg gleder meg enda mer nå

Fra 2. januar er Anita Schumacher ny administrerende direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun kommer fra jobben som medisinsk direktør på Ahus. Turbulente tider til tross; etter det første møtet med UNN i november sa Schumacher at hun gleda seg enda mer til å komme i gang som direktør.

Les mer om Schumachers første møte med UNN her.

Den nye hverdagen

Bak fjellene på sørhimmelen danser den blyge vintersola sin ertende dans og lokker med ei fremtid som skal komme. Den fremtiden trenger slett ikke å være uten utfordringer, og ingenting tyder på at Marit Lind skal leve et bekymringsløst liv, selv om hun fra nyttår bytter kontor og stillingstittel.

– Hvorfor søkte du ikke på jobben som direktør?

– Fordi jeg ikke hadde lyst til å være administrerende direktør!

Det er ikke ansvaret som skremmer henne. Ikke oppgavene. Ikke utfordringene.

– Jeg skal gjerne innrømme at jeg ser frem til å få litt mer fritid enn det jeg har hatt det siste året. Men det jeg først og fremst gleder meg til, er å slippe å befinne meg i den posisjonen der jeg skal stå aller fremst. Det er ikke noe jeg liker. Jeg liker ikke å stå på podiet. Jeg liker ikke å være den som profileres i media. Jeg skjønner at dette er en viktig del av rollen som direktør, og da er det veldig greit å erkjenne at den rollen ikke er noe for meg, sier hun.

«Alt» det andre direktørrollen innebærer, vil hun ta med seg videre. Hun skal ikke slutte ved UNN, og behøver ikke levere frasen «først og fremst vil jeg savne de flotte medarbeiderne». Likevel er det ikke til å komme bort ifra at medarbeiderne er det viktigste som finnes i en sykehusorganisasjon.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt meg mer tid til å reise rundt i UNN-organisasjonen i løpet av de månedene jeg har vært direktør. Det gir så utrolig mye energi, og det er så viktig å få løftet blikket sitt opp fra skrivebordet og over til det som virkelig betyr noe – alle de livsviktige møtene mellom sykehus og pasient. Denne virksomheten pågår hele tiden, hver time av døgnet og hver dag av året, julaften, 17. mai og den mest stormfulle vinternatta, og det å kunne se denne virkeligheten, og oppleve den, bidrar til stolthet, takknemlighet og ydmykhet, fordi vi er en del av det samme laget. Vi kan dele på seirene når UNN markerer seg positivt, på alle de registrene der dette skjer, og det skjer hele tiden, der vi får bekreftelser på at vi har fagfolk i verdensklasse. Men like viktig er det å kunne dele på øyeblikkene i motsatt ende av følelsesskalaen: Fortvilelsen, sorgen og gråten – som også hører helt naturlig med i et helseforetak som har som jobb å håndtere det aller viktigste i livet, livet selv. Det er viktig å kjenne på disse følelsene av tilhørighet og felles stolthet. Og derfor er det viktig å bli flinkere til å se hverandre og hverandres innsats.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.