I 50 år har de svevd mellom liv og død. Det er tid for feiring på patologen.

– Ikke spør om å få være med i obduksjonssalen. Det er det alle spør om, men det er jo bare en liten del av det vi jobber med!

Seksjonsoverlege Elin Richardsen ved avdeling for klinisk patologi er vennlig bestemt. Så det blir ikke obduksjon. I dag handler det om prøver fra levende pasienter, for som hos andre 50-åringer er tross alt livet det viktigste.

Vis mer

Patolog Stig Dalen er klar for å utføre diagnostikk gjennom mikroskopet. Foto: Hege Iren Hanssen

Prostata

Vi er knapt kommet inn døra til avdelinga i A7 i Breivika før prøveglassene står lett synlige.

– Tja, hva har vi her? Her er i alle fall en føflekk.

Avdelingsleder Vidar Isaksen løfter på flere av glassene.

– Se, denne prøven er så liten at du knapt ser den. Men den er der.

Han løfter lokket av ei plastbøtte fylt med formalin – og byr på en langt større vevsprøve enn den første han viste fram:

– Dette er en prostata! Og lymfeknuter.

Til denne delen av sykehuset i Breivika kommer prøver fra hele UNN-systemet, fra sykehus i Finnmark og fra alle allmennpraktikere lengst nord. Sammen med patologiavdeling i Bodø er klinisk patologi i Tromsø enerådende i nord på sitt fagfelt.

Mye kreft

– Det er mye kreftprøver, sier både Vidar og Elin.

70.000 celle- og vevsprøver kommer årlig inn til patologen for analysering.

– Det høres kanskje ikke så mye ut, men vi har fokus på kvalitet, sier Elin Richardsen.

Alle prøvene framstilles og diagnostiseres på avdelinga, og mye av dette arbeidet gjøres manuelt.

Vis mer

På øverste bilde er bioingeniør Oda Strifeldt i arbeid med en celleprøve fra livmorhals. Nederst skal patologassistent Milica Delic i gang med å klargjøre prøver av en blindtarm. Foto: Hege Iren Hanssen

Etter at prøvene har kommet inn til patologen, kan det hende de havner i hendene til ingeniør Oda Strifeldt. I dag jobber hun med å klargjøre prøver av en tarmbiopsi, deretter celleprøver fra livmorhals. Kollega Milica Delic er patologassistent med en blindtarm foran seg.

Før oppstarten av patologen i 1972 ble både blindtarmer og annet sendt sørover.

Kake-markering

I kantina er det helt andre prøver det handler om denne dagen. Smaksprøver. For 50 år i diagnostisk tjeneste skal markeres med kaker og kaffe.

– I november hadde vi fest, men det var jo ikke alle som hadde anledning til å være med, forteller Vidar Isaksen.

En av de inviterte gjestene med marsipan og krem på fatet er Helge Stalsberg, en av pionerene bak den patologiske avdelinga i Tromsø.  Stalsberg jobba på UiT da avdelinga ble en realitet ved Teorifagbygget i 1972.

– Vi startet med et personale på åtte. Det var to bistillinger som overleger, en legeassistent, to på laboratoriet, to sekretærer og en obduksjonslaborant, mimrer Stalsberg.

Rundt han sitter noen av de 86 ansatte på dagens avdeling.  De er både bioingeniører, molekylærbiologer, helsesykepleiere, leger og administrativt ansatte.

Første store oppdrag

Og pioneren Stalsberg mimrer videre. Om oppstarten 5. juni 1972. Og det første store oppdraget bare en drøy måned etterpå. En tragedie.

– Grytøyulykka 11. juli. Et militært fly med 17 personer om bord kolliderte i et fjell. Alle de døde ble bragt hit. Men da kom også Rettsmedisinsk institutt. Det var en stor jobb. 1. september var det offisiell åpning med Kong Olav til stede. I løpet av det første året diagnostiserte vi 546 prøver.

– Hva tenker du opprettelsen for 50 år siden har betydd for Nord-Norge?

– I starten var det primært UiT-ansatte her, og UiT ble oppretta i stor grad for å bringe likeverd og rettferdighet til den nordnorske befolkning. Målet var å skape et laboratorium med slik kvalitet at de kliniske miljøene ønsket å sende prøvene sine hit – og at vi kunne drive undervisning. Vi har utdanna mange spesialister i patologi her. Og forsynt andre labber sørpå med gode folk, sier han, og legger til:

– Jeg hører de sliter med å få unna prøver nå.

Vis mer

Helge Stalsberg er en av pionerene bak opprettelsen av patologen i Tromsø. 90-åringen var innom avdelinga og Elin Richardsen for å feire i begynnelsen av desember. Foto: Hege Iren Hanssen

   Hoper seg opp

– Vi har mye nå, bekrefter Vidar Isaksen.

– Det har medført opphoping av prøver og lang svartid. Vi liker ikke situasjonen og gjør alt vi kan for å få ned svartiden, sier han.

Avdelingslederen understreker samtidig at ingen hasteprøver blir liggende, de blir tatt umiddelbart.

Bioingeniør Mona Solheim er en av mange hardtarbeidende på avdelinga.

– Vi snitter rundt 20 prøver i timen. Men en pasientprøve kan være mellom og 60 vevsblokker. Snittene skal ha en tykkelse på 2,5 mikrometer, prøver Mona å forklare.

Jevnt og pent skal det være. Håndarbeid av beste sort.

Mikroskopet gir svar

Mer forståelig er det likevel at prøvene til slutt kan havne i mikroskopet til patolog Stig Dalen. Det er her diagnostikken foregår. Avdelingsleder Vidar setter seg ned og bidrar med et ekstra sett øyne i det doble mikroskopet.

– Det her er en tumor!

Stig og Vidar ser uhumskheter i det som for utrente øyne ser ut som et kart over Tromsøya, Kvaløya og Tromsdalen. Men Tromsdalen har helt tydelig fått boenheter som bør rives.

Livsviktige, livreddende prøver går i bane i korridorene. Men noen ganger er det ikke bare den lille prøven på glass som kommer til avdeling for klinisk patologi. Noen ganger er det hele kroppen til det som en gang var et menneske som må undersøkes.

Årlig gjennomføres rundt 200 obduksjoner ved avdelinga, men det er en annen historie.