En frivillig kulturkonsulent
Bioingeniør Hakima Mabrour har en spennende jobb ved klinisk patologi, men hadde utdannelse innen matematikk og fysikk da hun flyttet fra Marokko til Tromsø i april 1997.
La oss gjerne gjenta sistnevnte – sakte – sånn at alle viktige detaljer kommer med: Hakima forlot altså solfylte og verdenskjente Casablanca, kjent for badeliv og for temperaturer rundt 37 grader, og gikk inn for landing i Tromsø, akkurat den våren Ishavsbyen kunne registrere en snødybde på 240 centimeter.
– Jo, det var store kontraster, men de største kontrastene handler ikke om snø og temperaturer, men om språk og kulturer. Å beherske språk og forstå kultur betyr alt for å lykkes på et nytt sted! Det er derfor jeg i dag bruker fritiden min i Idrettsrådet. Gjennom deltakelse i idrett kan jeg være med på å hjelpe dem som ankommer hit som nye. Litt med språket og litt med å forstå den norske kulturen. Hvordan hilser vi på hverandre i Norge? Hvorfor er deltakelse på dugnad så viktig? Slike ting, forklarer hun.
Jobb, forsørgeransvar og utdanning
Visse ting ved livet i Nord-Norge var forholdsvis lett for henne å forstå, for eksempel konflikten mellom det norske og det samiske, .
– Jeg er selv halvt berber, som er den nord-afrikanske urbefolkningen, så dette spenningsforholdet var noe jeg kjente meg igjen i. Andre ting tok det ganske lang tid for meg å forstå, erkjenner hun.
Hakima har gått en lang vei for å komme dit hun er i dag, som en vellykket karrierekvinne, et forbilde og en frivillig kulturformidler for nye innvandrere. Ingen trenger å innbille seg at hun selv har kommet lett til noe som helst, eller at hun alltid har vært tatt imot med åpne armer rundt hver sving livet har ført henne.
Hun giftet seg i 1996 med en mann som også var fra Marokko, og som hadde bodd i Tromsø i 14 år før Hakima selv flyttet nordover. Sammen fikk de tre sønner i veldig rask rekkefølge, og disse er i dag 24-, 23- og 21 år gamle.
Men i 2005 tok ekteskapet slutt, og Hakima ble alenemor.
– Jeg jobbet for et italiensk kraftselskap før jeg flyttet til Norge. Matematikk og fysikk var fantastiske fag for meg. Her er man løsningsorientert, man står aldri fast, og man leter hele tiden etter å finne logikken. Men jeg kunne jo ikke jobbe med det samme her som der jeg kom fra, og jobb måtte jeg jo ha. Så jeg jobbet som renholder, jeg jobbet i barnehage og i en periode drev jeg et gatekjøkken. Jeg tok fagbrev som baker og konditor, og jobbet på Pedersens bakeri. Etter hvert tok jeg utdannelse på universitetet, da guttene var blitt litt eldre. Da kunne jeg kombinere ansvaret for guttene samtidig som jeg kunne jobbe og studere, og fra 2016 har jeg jobbet på UNN med molekylær patologi, forteller hun.
– Og veien inn i idretten skjedde gjennom guttene dine?
– Ja, visst. De drev jo med alt mulig, med fotball, karate, basketball, taekwondo og så videre, men to av dem gikk på NTG med svømming som idrettsgren, så det var svømmingen som tok mest tid, forteller hun.
Hører til i Tromsø
Hun innrømmer at det har vært perioder hvor dagene har vært tøffe, men er stolt over at hun alltid har klart seg selv og aldri har mottatt så mye som en krone i sosialhjelp.
Hverdagsrasisme? Jo da, hun har selvsagt opplevd sine porsjoner av den sorten.
– Jeg har møtt noen som har sagt veldig stygge ting til meg. Men vet du hva jeg tenker da? Jo, jeg tenker på at jeg er blodgiver, og at jeg håper at blodet mitt en dag havner i kroppen hans, sånn at han kan få oppleve at litt godhet får strømme gjennom blodårene sine, smiler hun.
– Guttene dine har ett bein i afrikansk- og ett i nordnorsk kultur?
– Ja, det har de. De er fra Tromsø, og føler seg hjemme her, men de pleier å reise til Marokko én til to ganger årlig. Det gjør jeg også. Jeg er nesten nødt til det, for det er jo i Marokko jeg har hele familien min. Her har jeg bare guttene, forteller hun, og viser et dagferskt bilde hun har fått tilsendt fra familien sin, som bader og koser seg på stranda, mens kuldegradene er i ferd med å feste sitt nådeløse og langvarige grep rundt hennes nye hjemby.
– Du har jo en kompetanse som er veldig etterspurt. Du har ikke vurdert å flytte til større faglige miljøer enn det vi finner i Tromsø?
– Hvor skulle jeg flytte? Og hvorfor? Nei, jeg trives i Norge. Jeg trives her. Tromsø og Norge har gitt meg mye, jeg har fått muligheter, og jeg har ikke tenkt å bruke kompetansen min andre steder. Jeg har funnet meg til rette, og det er det ikke alle som har. Jeg kjenner mange marokkanere som har flyttet fra Tromsø. Hvis du ikke liker fjellturer og fysisk aktivitet, så er det ikke så lett å trives i Tromsø. Men selv trives jeg med fjellene, og da har jeg tenkt å bli, sier hun.
Lever moderne og isolert
– Hva er det viktigste Norge kan lære av afrikansk kultur?
– Jeg tror afrikanere har noe å lære fra seg om arbeidsmoral. Og jeg mener det fortsatt er mye å hente på å akseptere innvandrere som en del av det norske samfunnet – som viktige bidragsytere. Jeg håper også UNN-systemet anerkjenner innvandrere, og at ingen blir forbigått fordi de har et navn som ikke klinger norsk, sier hun.
Hun forteller dessuten en historie som illustrerer andre ting ved det moderne Norge som gir grunn til uro.
– Jeg bor på Dramsveien og var på vei til jobb forleden. Da hørte jeg noen rope på hjelp. Det var en svak stemme, men jeg mente bestemt jeg hørte «hjeeelp…hjelp meg». Jeg måtte lete, og i en bakke fant jeg ei dame som hadde falt på glatta etter å ha vært i postkassa. Dette var midt i morgenrushet, massevis av mennesker hadde gått forbi henne, men ingen hadde hørt henne fordi de hadde propper med musikk i ørene! Slik lever vi altså, isolert og egoistisk, i hver vår boble!
Hakima sukker tungt, og har dessuten ett og annet hun gjerne skulle ha sagt om trygghetsalarmer som ikke virker hvis brukeren beveger seg utenfor ytterdøra. Men trebarnsmoren tok fatt på den første oppgaven først:
– Dette med øreproppene måtte jeg snakke med guttene mine om! Jeg vil ikke risikere at de skal oppleve å ikke kunne være til hjelp til noen som faktisk kan befinne seg i livsfare!
– Ble dere enige?
– Ja, vi kom frem til et kompromiss. Heretter skal de aldri ha mer enn én propp i øret…
FLERKULTURELLE UNN:
NAVN: Hakima Mabrour
ALDER: 52
SIVILSTAND: Singel. Tre sønner
BOSTED: Tromsø
STILLING: Bioingeniør
HJEMSTED: Mohammedia, Marokko
OM HJEMSTEDET: – Mohammedia er en kystby med rundt 208.000 innbyggere som ligger 18 kilometer nord for Marokkos største by Casablanca, og 50 kilometer sør for hovedstaden Rabat. I Mohammedia finner du et oljeraffineri og en del næringsmiddelindustri.
ANBEFALINGER: – Dette er jo en kystby ved Atlanterhavet i et område preget av varmt klima. Surfing er blant de mest populære aktivitetene. Det marokkanske kjøkkenet er veldig anerkjent, og couscous er retten som elskes av alle lag av folket. Couscous tilberedes på forskjellig vis, men særlig populært er det med lammekjøtt og grønnsaker til.
BAKGRUNN:
- UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
- Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
- Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
- Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Høsten 2022 var dette tallet oppjustert til 65 nasjoner!
LES FLERE saker om utenlandske medarbeidere ved UNN her!
Pingvinavisa Nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.