Å få hjelpe mennesker med psykiske lidelser er utrolig fint. Noen ganger hjelper jeg til bedring, noen ganger er målsettingen å holde psykiske symptomer stabil, og noen ganger følger jeg nedturene som kommer og forsøker å gjøre de kortest og grunnest mulig. Jeg skal fortelle en historie fra da jeg arbeidet på voksenpsykiatrisk poliklinikk.

Henvisningen fortalte meg at han var i 30-årene, hadde høyere utdanning, var sykemeldt, og var henvist grunnet depresjon og noe uheldig alkoholbruk. Han hadde stått et år på venteliste fordi inntaksteamet hadde vurdert henvisningen dithen at han ikke hadde rett til psykisk helsehjelp. Jeg sjekket om han hadde hatt kontakt med psykisk helsevern tidligere. Et ubeskrevet blad i så måte.

Jeg hentet han på venterommet, inviterte han til å henge av seg klærne og sette seg ned. Han ble stående å se på stolen han skulle sitte i. Øynene var fylt med tårer. Jeg tenkte at han vurderte om dette var en dør han ville åpne, eller om det var best å la den forbli lukket. Han satte seg ned, og jeg funderte på hvordan jeg skulle få en behandlingsallianse. Praktiske ting som egenandeler, at teamleder hadde bestemt at han skulle få 10 samtaler og at det var behov for ny henvisning siden det snart var gått et år siden førstehenvisning, ville erfaringsmessig ikke bidra særlig i så måte.

Erkjennelsen

Jeg oppsummerte henvisningen kort og ba han fylle ut opplysningene. Han var stille. Så begynte han å gråte. Til slutt sa han:

– Jeg er så fortvilet.

Jeg ventet litt før jeg spurte forsiktig: – Vet du hvorfor?

Han svarte: – Jeg tror jeg er homofil, eller… jeg vet jeg er homofil, men… det kan jeg ikke være.

Etter førstesamtalen møttes vi ukentlig og han klarte gradvis å bygge seg opp igjen. Diagnostisk sett hadde han moderat depresjon, selvmordstanker og var alkoholavhengig. Samtalene gikk i hovedsak ut på hvilken betydning seksualitet har for hvem vi er og hvordan depresjonsplagene påvirket han. Vi jobbet ikke konkret med alkoholbruken, han reduserte den av seg selv gjennom samtaleforløpet. Han hadde en arbeidsgiver som var svært forståelsesfull og han begynte gradvis å jobbe igjen.

Å komme ut av skapet

Han prøvde flere ganger å fortelle familie og venner at han var homofil. Han strevde. Hvor vanskelig det var, kom til uttrykk i at han vurderte å ta livet sitt. Vi brukte mye tid på å snakke om hva han trodde andre ville si, hva de ville tenke om han, og om relasjonene til dem ville endre seg. Da han kom til den 17. samtalen hadde han for første gang klart å fortelle at han var homofil. Han var tydelig lettet. Det var befriende å si det høyt, dele det med de som betydde noe for han. Det var noen som hadde tatt det dårlig. Men han var kommet såpass langt at han sa:

– Hvis det er et problem for dem, så får det være det. Det er ikke et problem for meg. Jeg er som jeg er.

Vi avsluttet kontakten etter den 22. samtalen. Og som med mange som kommer til voksenpsykiatrisk poliklinikk har det ikke vært noe oppfølging av han med tanke på om plagene han opplevde ble bedre og hva han syntes om helsehjelpen.

Flere fortellinger

Den observante leser har sett at jeg gjennom denne fortellingen har fortalt flere andre historier. Fellesfaktoren for psykisk lidende er at de strever i livene sine og med følelsene sine. I diagnostiske termer har de psykiske- og/eller avhengighetslidelser. Men, det er ikke alltid at en kan utlede den behandlingen som trengs ut fra diagnostiske forståelsesrammer. For, er det symptomene eller er det årsakene til symptomene som trenger behandling? Jeg ga ikke psykisk helsehjelp til diagnosene, jeg ga psykisk helsehjelp til mannen.

Fenomenene en arbeider sammen med klienten om, kvaliteten i relasjonen, og at vi mennesker har ulik personlighet og kognitive evner, gjør at det er vanskelig å si på forhånd hvordan prosessen blir. Dette er nok grunnen til at så mange psykisk helsearbeidere og brukere er bekymret for at det skal bli standardiserte pakkeforløp innen psykisk helsevern. Det var av inntaksteamet bestemt at han skulle få en pakke på 10 samtaler. Han trengte 22.

Det er også en tankevekker at denne mannen ikke ville fått psykisk helsehjelp i psykisk helsevern etter den nye prioriteringsveilederen som kommer 1. november. Han ville heller ikke fått et samtaletilbud i sin hjemkommune, fordi kommunen, som så mange kommuner, ikke har tjenesten. Til slutt hadde han sannsynligvis blitt så dårlig at han hadde hatt rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Det kan godt være at behandlingsforløpet til denne mannen hadde blitt kortere om han hadde fått tilbud tidligere.

I psykisk helsevern snakker jeg med mange flotte mennesker. Når jeg ser de får det bedre, livsgnisten kommer tilbake, de begynner å leve livet sitt, og kanskje på en annen måte som er bedre for dem enn hva de gjorde tidligere, eller at de som må det lærer å leve med plagene, så tenker jeg at jeg er utrolig heldig som har fått lov til å bidra i endringsprosessene.