En nordisk flyktning
Det finnes utlendinger som ikke synes Tromsø har spesielt mye snø å skryte av. Sædis Thorsteinsdottir fra Island er blant dem.
– Jeg er vant til mye større snømengder der jeg kommer fra enn hva Tromsø noen gang har opplevd! På hjemstedet mitt, Dalvik helt nord på Island, hender det at snømengdene blir så store at hele samfunnet snør ned og man bare må gi opp alle former for brøyting. Jeg har selv opplevd dette to ganger, forteller hun.
Fenomenet til Dalvik er gjenkjennelig for alle som har opplevd vinteren i Tromsø: Det har med topografi å gjøre, fjellformasjonene og vindretningene som sammen legger sine djevelske planer og sørger for å droppe snømengdene akkurat der du bor, mens dine venner i nabokommunen knapt sliter ut snøskuffene sine i løpet av en vinter eller to.
– Hjemme i Dalvik har folk tatt konsekvensen av dette. Alle ytterdørene vender innover, for eksempel, sånn at vi ikke skal snø inne oftere enn høyst nødvendig, og vi er vante til å måke oss oppover, smiler hun.
Nordisk flyttestrøm
Hun hadde hørt Tromsøs rykte som «snyholla» før hun kom, og hadde forventninger, men erklærer at hun foreløpig ikke har blitt spesielt imponert. Dessuten var det ikke på grunn av snøen at hun kom til Tromsø. Hun planla ikke engang å flytte til Norge. Det eneste hun strengt tatt planla, var å flytte bort fra Island.
– Jeg kom til Norge i 2009. Noe av dette skyldtes en sunn utfartstrang, men veldig mye skyldes flukten fra finanskrisa som rammet Island så hardt i 2008, erkjenner hun.
Normalt forbinder vi flyktninger med mennesker som rømmer fra nød i Asia, Midtøsten eller Afrika. Men for et drøyt tiår siden starten en helt ny flyktningstrøm – fra et nordisk naboland – på grunn av en finanskrise som rammet Island så hardt at det for de fleste av oss andre fremstår som fullstendig uvirkelig. Alle de tre store bankene i landet gikk konkurs, Kaupthing, Landsbanki og Glitnir, fordi staten ikke hadde noen pengebinge som var så stor at den kunne dekke bankenes tap, slik andre land gjorde under den globale finanskrisen. Før krisen inntraff hadde de tre bankene aktiva tilsvarende 10 ganger Islands BNP. Etter konkursene hadde den islandske krona falt så mye i verdi at den i perioder var uomsettelig.
– Mange valgte å forlate Island i denne perioden?
– Ja. Vi hadde jo mistet alt vi hadde av sparepenger. Veldig mange sparte gjennom fond, akkurat som hadde blitt anbefalt, men som plutselig ikke var verdt noen ting. Arbeidsledigheten økte, og mange flyttet for å få arbeid. Men også helsepersonell flyttet, fordi vi opplevde at det ikke lønte seg å jobbe. Alle deler av helsevesenet var preget av underbemanning, fordi det ikke fantes penger til å leie inn folk når det trengtes. I Norge var situasjonen fullstendig annerledes. Arbeidsdagene var kortere, og lønna var fire ganger så høy, illustrerer hun.
Tre forsøk på å finne trivsel
Hun var hjelpepleier den gangen hun kom til Norge. Hun falt på ingen måte pladask for sitt nye hjemland, for hun klarte ikke helt å finne trivselen i Trøndelag, der hun første havnet. Etter et år flyttet hun til Gamvik i Finnmark, uten at hun fant seg spesielt godt til rette der heller.
– Jeg tenkte jeg måtte prøve én plass til før jeg ga opp hele Norge, og det var da jeg havnet på Hansnes på Ringvassøya, smiler hun.
– Og der trivdes du?
– Ja, der trivdes jeg! Jeg ble veldig godt tatt imot av lokalsamfunnet, jeg ble med i korpset og startet selv opp med svømmetreninger – et tilbud som hadde ligget nede ganske lenge. Det viste seg at fotball var den eneste aktiviteten som ble bedrevet i dette idrettslaget, og at det egentlig ikke var så veldig mange som likte fotball. Så derfor tilbød jeg meg å starte med svømming, forteller hun.
– Men du forlot likevel Hansnes etter ti år?
– Ja, jeg ville prøve noe nytt. Jeg hadde i mellomtiden tatt desentralisert sykepleierutdannelse, og fikk jobb som sykepleier ved lungeavdelinga på UNN. Men jeg har fortsatt kontakt med Hansnes, og leder svømmetreninger der én gang i uka, sier hun.
Stolt av Island
– Har du slått rot i Tromsø nå?
– Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg hadde en plan om å reise mer og oppleve mer av verden, men disse planene ble jo utsatt på grunn av pandemien. Men vi får se hva som skjer i fremtiden, sier hun.
– Hvor ofte besøker du Island?
– Jeg besøker Island stort sett to ganger hvert år, selv om det er litt kronglete å reise fra Tromsø til Island. Jeg har jo gode grunner til å reise dit. Jeg har hele familien min der, i Dalvik, naturligvis, men egentlig spredt over det meste av Island.
– Og Island har på imponerende vis klart å reise seg etter den bunnløse krisen?
– Ja, stort sett, selv om det fortsatt finnes en god del bekymringer. Jeg synes det står stor respekt av det Island har klart å få til i løpet av de årene som har gått. Særlig stolt er jeg av hjemstedet mitt, som egentlig aldri ble direkte rammet av finanskrisa. I Dalvik satset man aldri på de papirverdiene som i sin tid førte til finanskrisa, men holdt seg hele tiden til konkret produksjon: Fisk og produksjon av utstyr til fiskeindustrien, eksport og betaling i utenlandsk valuta. Det viste seg å være klokt!
FLERKULTURELLE UNN – FAKTA:
NAVN: Sædis Thorsteinsdottir
ALDER: 43
SIVILSTAND: Singel
BOSTED: Tromsø
STILLING: Sykepleier
HJEMSTED: Dalvik, Island
OM HJEMSTEDET: – Dalvik er en liten fiskeriby ved Eyjafjördur nord på Island, som i 1998 ble dannet ved en sammenslåing med to nabodistrikter. Byen har rundt 1.500 innbyggere og er kjent som ei stor fiskerihavn, der det i tillegg til mottak drives foredling av fisk. Du finner også industriell produksjon av utstyr, særlig for fiskerinæringen. Dalvik ligger helt nord i landet, men likevel sør for polarsirkelen.
ANBEFALINGER: – For meg som kommer nordfra er det enkelt å anbefale folk å reise nordover når de første besøker Island. Nordpå er naturen grønn, frodig og preget av fjell, mens jeg selv forbinder områdene sørpå som svart og flatt. «Den blå lagune» ved Grindavík er Islands mest populære turistmål, men denne består tross alt av spillvann fra kraftverket. Nordpå har vi mange fine vann, oppvarmet av naturlige varme kilder, og disse fortjener virkelig et besøk.
BAKGRUNN:
- UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
- Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
- Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
- Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Høsten 2022 var dette tallet oppjustert til 65 nasjoner!
LES FLERE saker om utenlandske medarbeidere ved UNN her!
Pingvinavisa Nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.