Barzan Alo på jobb ved sykehusapoteket ved UNN Tromsø. Foto: Rune-Stoltz Bertinussen, Krysspress

Endelig på hjemmebane

Barzan Alo på jobb ved sykehusapoteket ved UNN Tromsø. Foto: Rune-Stoltz Bertinussen, Krysspress

En gang var frykt den viktigste følelsen kurdiske Barzan Alo kjente til. I dag savner han fortsatt hjembyen sin, men føler seg endelig hjemme. I Nord-Norge.

– Jeg er norsk statsborger nå, jeg er godt integrert og jeg kjenner meg endelig trygg. Trygghet er noe jeg har savnet hele mitt liv, så derfor har jeg det veldig godt nå, forteller han.

Lang konflikt – lang reise

Barzan vokste opp i byen Kobani på grensa mellom Syria og Tyrkia, og i løpet av sitt korte liv har han rukket å komme på nært hold av det meste av all djevelskap menneskeheten har klart å påføre kloden vår – territorielle konflikter, religiøse konflikter og et supermaktspill der både Russland og USA bidrar for å holde situasjonen «under kontroll».

Han måtte legge ut på en lang flukt som til slutt brakte ham til Tromsø og som gjorde at han i 2021 kunne begynne som apotektekniker på Sykehusapoteket ved UNN i Breivika.

– Vi har jo aldri følt oss som en del av Syria, og har alltid levd med denne konflikten. Og så har vi måtte leve med konflikten med Tyrkia, som har et anstrengt forhold til kurdere, forklarer han.

Barzan Alo savner hjemlandet sitt Kurdistan, men vet han ikke kan reise tilbake dit. I stedet håper han å kunne ta imot familien i Tromsø. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

I 2014 ble livet uutholdelig. IS ankom byen, og i løpet av noen korte måneder ble i praksis hele Kobani lagt i grus. Unge Barzan la på flukt.

– Først reiste jeg til Tyrkia, men der var det egentlig ikke så mye tryggere å oppholde seg. I Tyrkia kan du si at du er kurder, men ikke at du kommer fra Kurdistan, fordi dette ikke er anerkjent som egen stat. Og jeg skjønner jo at Tyrkia vil beskytte seg selv, men jeg skjønner ikke at noen på alvor mener at alle 40-50 millioner kurdere er terrorister, bemerker han.

Han reiste videre.

Som én av 45 mennesker tok han seg til ei gresk øy i en liten plastbåt som ikke var mer enn ni meter.

– Etterpå gikk jeg til Makedonia, Serbia, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og til slutt til Norge, forteller han.

– Gikk?

– Ja. Noen ganger reiste jeg med buss og tog, men jeg gikk veldig mye. He-he. Veldig, veldig mye…

Tvangssendt til Kåfjord

I Norge ventet en lang tilværelse på asylmottak.

– Det tok 1,5 år før jeg fikk oppholdstillatelse, og jeg bodde på mottak i både Oslo, Elverum og Lillehammer. Jeg har en bror som bodde på mottak i Sandnessjøen, og dit havnet også jeg, forteller han.

Da han endelig fikk oppholdstillatelsen, ble han tvangssendt til Kåfjord – av alle steder.

– Jeg kom til Kåfjord i 2017, og da ble jeg virkelig redd.

Barzan har fortsatt en drøm om å utdanne seg til å bli farmasøyt, selv om han nå har en pause i utdannelsen, for å jobbe og tjene penger – også til å sende til familien i Kurdistan. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Redd? Du som har opplevd bombing fra to sider av en konflikt hele verden frykter?

– Ja, Birtavarre var så lite og fremsto så øde i sin stillhet. Men det var der jeg egentlig begynte utdannelsen min. Det var der jeg møtte Rita, norsklæreren min, som hadde sånn tro på meg, selv om jeg ikke fikk godkjent noe av skolegangen jeg hadde fra før av, og derfor måtte begynne helt på nytt. «Du kan fortsatt studere, du er fortsatt ung, dette klarer du,» pleide hun å si. Hun lærte meg norsk ganske raskt, og jeg fortsatte på videregående skole i Nordreisa. Jeg ble utdannet som apotektekniker på Breivika i 2020, og senere tok jeg påbygning på Kvaløya videregående skole. Men jeg er fortsatt veldig glad i Kåfjord, og pleier dra dit på besøk, forteller han.

Pause i utdannelsen

Han regner seg i dag som en del av Norge, og han har fortsatt ikke gitt opp drømmen om å bli farmasøyt.

– Men akkurat nå har jeg en pause i studiene, for å kunne jobbe ved Sykehusapoteket og tjene penger. For meg betyr det mye å kunne sende penger til den delen av familien som fortsatt bor i Kobani. Faren min har klart å bygge opp igjen det huset som ble knust under bombingen, og det synes jeg er ganske imponerende.

– Du har fortsatt kontakt med familien din?

– Ja, vi snakker på telefon – hver eneste dag – minst én time hver dag. Foreldrene mine sier at de ikke får sove hvis de ikke har fått snakket med meg først, smiler han.

– Jeg føler meg som en del av Norge. Jeg er integrert, og føler meg trygg, sier Barzan Alo. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Han innrømmer at han savner Kobani. Familien, men nesten enda mer jorda, omgivelsene, elva, oliventrærne – alt det som skaper lukter og synsinntrykk som du bringer med deg resten av livet.

– Jeg kan jo ikke reise til Kurdistan selv, men jeg håper å kunne ordne det sånn at familien kan komme på besøk til meg her i Tromsø. Det er veldig mye som må ordnes for at dette skal gå i orden, og jeg må jo gjøre det selv. Jeg har jo ikke lenger noen flyktningkonsulent som kan hjelpe meg. Dette er ulempen med å ha status som norsk statsborger, smiler han.

FLERKULTURELLE UNN:

NAVN: Barzan Alo

ALDER: 24

SIVILSTAND: Singel

BOSTED: Tromsø

STILLING: Apotektekniker

HJEMSTED: Kobani, Kurdistan

OM HJEMSTEDET: Kobani ligger på grensa mellom Syria og Tyrkia, og har offisielt et folketall på rundt 45.000 innbyggere. I perioden mellom september 2014 til januar 2015 var byen under beleiring av Den islamske stat (IS). I løpet av denne perioden ble særlig den østlige delen av byen ødelagt og store deler av befolkningen drevet på flukt. Byen befinner seg på det som en gang var en svært sentral jernbanestrekning – mellom Berlin og Bagdad. Utformingen av byen har historisk sett hatt både tysk og fransk innflytelse.

ANBEFALINGER: Kobani er stadig under gjenreisning, men dette er likevel fortsatt en urolig del av verden som ikke anbefales for turistbesøk.

LES FLERE saker om utenlandske medarbeidere ved UNN her!

BAKGRUNN:

  • UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
  • Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
  • Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
  • Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Høsten 2022 var dette tallet oppjustert til 65 nasjoner!

 

 

 

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.