«Stakkars deg, som må jobbe i høytiden».

Jeg får kommentaren hvert år, ispedd et medlidende blikk. Hvert år kjenner jeg på fornemmelsen av å ha valgt noe som er mindre verdt enn andre yrker. Hvert år må jeg forsvare mitt valg som helsepersonell. Fordi en høytid kommer opp, og jeg ikke alltid kan ha like mye fri som alle andre.

Livsstil

Helsesektoren er slik. Turnuslivet snurrer og går sin vante gang året gjennom. Krever deg både tidlig og seint. Man møter opp på vakt når andre har fri. Man legger seg når andre er på tur på jobb på morgenen. Man er tilstede i helger, pinsa, jula osv.

De drevne i yrket vet at skiftarbeid setter seg i kroppen, det blir en livsstil på godt og vondt. Man gir av hele seg de timene man er tilstede for andre. De som mottar bistand fra omsorgstjenester og helsehjelp lever naturligvis livet sitt utover kontortiden mellom åtte og fire. Der kommer slike som helsepersonellet inn i bildet, selvsagt like mye på helligdager som på hverdager.

Prinsippet er likt, noen har behov for hjelp fra deg. Noen greier seg faktisk ikke uten din tilstedeværelse, og setter nok høyere pris på deg enn du kanskje tenker over. Å jobbe i høytiden er dette, man må spisse tilstedeværelsen sin etter behovet. Man må se mennesket helhetlig, og vite hvordan man skal tråkke inn de ulikes liv. Det krever profesjonalitet og kunnskap av enhver som har valgt å gå denne stien. Og det krever like mye evnen til ydmykhet og empati når arbeidslivet og hverdagen skal ha sitt.

Jul på godt og vondt

Julen rommer mye godt. Skaper samhørighet og fred for mange av oss, og er tid for refleksjoner. Men er ikke bare glede og lykke for alle. For noen er juletid den hardeste ria i året. En tid som ikke tilbyr de beste minner i livet. Ikke alle er euforisk når kirkeklokken kimer på julaften. Ikke alle tviholder på den gode høytidsstemningen i kroppen når Sølvguttene synger. Et helsepersonell med sin faglige bakgrunn tar høyde for dette også. Tårer av avmakt kan ta like stor plass som tårer av glede.

Julen kan for noen være en sykehusinnleggelse, med en stjerne i vinduet som mesteparten av julepynten. Kriblende høytidsfølelse kan være byttet ut med opplevelsen av fortvilelse og sorg, over å ikke få være hjemme med sine aller nærmeste.  Et dyktig helsepersonell har evnen til å lese et ansikt som skjuler et bristende hjerte. Ervervet kunnskap tilsier at en varm hånd å holde i, og et fjærlett strøk over kinnet innimellom er mer støtte og medisin enn man tror.

For en pasient som må være på sykehus i desember, betyr englene i hvitt mer enn man tror. Mennesker som velger å jobbe når andre nyter julefreden hjemme, har en spesiell egenskap. De viser sin omsorg og nestekjærlighet, og har et trent øye på hva som behøver pleie, både somatisk og åndelig.

Privilegert

Å jobbe med mennesker er en livsstil. Å jobbe tidlig og seint kan være tungt, men givende. Å dele høytiden med de som behøver en, inspirerer og gjør oss til et bedre menneske. Jeg kommer aldri nærmere andre enn i denne tiden vi straks går inn i. Jeg er privilegert som kan dele oppturer og nedturer i en tid hvor mange er både glade og sårbare.

Jeg svarer med samme mynt hver gang på spørsmålet kommer opp. Og for hvert år har gleden og stoltheten økt. Hvert år blir det stadig enklere å gå i bresjen for hvorfor man jobber som man gjør. Hvorfor jeg kan si at julen er en av favorittene i løpet av året som helsepersonell.

Nei – det er aldri synd i meg som må jobbe. Jeg vil nok få spørsmålet flere ganger. Og som stolt vernepleier i helsesektoren vil jeg fortsette å argumentere for mitt valg innen yrke, med hevet hode og rak rygg.

Riktig god jul!