Denne historien starter med en romantisk senjaværing. Det var på grunn av ham at Berna Kampevoll startet et nytt yrke, i et nytt liv, i et nytt land. I dag er hun så rotfast ved UNN at hun omtaler fødelandet Tyrkia som «eksotisk».

Hun jobber som seksjonssykepleier, samtidig som hun tar videreutdanning; en master med fordypning i infeksjonssykepleie. Hun er begeistret for ny kunnskap, og overbevist om at dette faget vil bli enda viktigere i årene som kommer, også for UNN. Akkurat nå har hun derfor permisjon fra jobben for å sluttføre masteroppgaven. Der skriver hun om «preoperative sykepleiers rolle i forhold til postoperative sårinfeksjoner».

Språkopplæring ved vafler

Men utgangspunktet hennes befant seg så langt unna UNN og nordnorsk helsevesen som det kanskje er mulig å komme: Født i den tyrkiske hovedstaden Ankara, og helt fra barneårene bosatt i turistbyen Antalya, der hun jobbet som bedriftsøkonom.

– Antalya er for mange selve porten til Tyrkia. Det er her alle turistene lander, enten de har dette som sitt endelige feriemål eller velger å reise videre i landet. Og én av dem som landet her i 1987 kom altså fra Senja. Vi møttes og ble kjent. Året etter kom han tilbake og fridde…

Slik havnet Berna i Tranøybotn på Senja, sammen med en fisker som i lange perioder var borte fra hjemmet mens han tilbrakte tiden på havet.

– Dette ble egentlig en ganske effektiv norskopplæring for meg. Landsbygda i 1988 var jo annerledes enn i dag. Sammen med svigermor dro vi rundt på spark og besøkte folk. Vi fikk servert vafler og brødskiver, og jeg hørte tilstrekkelig mye norsk til at jeg lærte språket. Dette var mye mer effektivt enn å lære språket på bygdefestene. Da vi ble passe brisne, ble jeg tøff nok til at jeg turte å snakke norsk. Men da var jo senjaværingene brisne nok til at de turte å snakke engelsk, så da ble det jo samme nytten, smiler hun.

– Men hvordan havnet du på UNN?

– Ja, det er en litt annen historie. Mannen min måtte omskoleres, og da flyttet vi til Tromsø. Dette var jo etter at jappetiden var over, så behovet for økonomer var ikke spesielt stort. Jeg gråt mine modige tårer for at det ikke var bruk for kompetansen min, men ble trøstet av dem på arbeidsformidlingen som fortalte at «sykepleiere vil det alltid være bruk for». Slik startet jeg på sykepleierutdanningen, og etter den tid har jeg aldri angret, forteller hun.

Arbeidslivsdemokrati

I dag er hun av den klare oppfatningen at hun har havnet på den yrkesmessig riktige hylla. Og selv om hennes nærmeste kolleger har kjøpt en boks «Tyrkisk pepper» for å redusere savnet av Berna de dagene hun tilbringer på universitetet, så er det få som reflekterer over hennes tyrkiske opprinnelse.

– Det er noen som bestemt mener at jeg kommer fra Nord-Troms. Det tror jeg kommer av at jeg lærte norsk av ei svigermor fra Honningsvåg, og at måten jeg snakker på preges av dette.

– Hva er det mest tyrkiske ved deg?

– Temperamentet. Det vises litt for godt på meg hvis jeg er uenig eller misfornøyd med noe.

– Er det noe fra det tyrkiske helsevesenet du skulle ønske at UNN kunne lære av?

– Det vet jeg sannelig ikke, for jeg har aldri jobbet i det tyrkiske helsevesenet. Jeg setter stor pris på den kulturen vi har ved UNN. Jeg liker åpenheten, og jeg liker demokratiet i det norske arbeidslivet. I Tyrkia jobbet vi mer enn vi gjør her. Vi hadde ofte seks dagers arbeidsuke, og vi gikk aldri hjem før jobben vår var ferdig. Til gjengjeld opplevde vi å komme tilbake på jobb og oppdage feil vi hadde gjort da vi hadde det travelt for å bli ferdig, så jeg tror ikke denne arbeidsformen er å foretrekke. Det jeg derimot ikke er særlig begeistret for, er møtekulturen. Vi har veldig mange møter, og mange av dem er alt for lange!

– Har du noen gang vurdert å flytte tilbake?

– Nei, absolutt ikke. Jeg reiser til Tyrkia hvert år, og får truffet familien min. Det setter jeg pris på, og i dag synes jeg Tyrkia er eksotisk. Men i lengen trives jeg ikke med støyen og de enorme folkemengdene, og jeg setter veldig lite pris på den utviklingen landet har tatt de siste årene, med innskrenket demokrati og økende fattigdom.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler)