I dette leserinnlegget fra Odd-Arne Berntsen forteller den første fritidslederen ved Åsgård sykehus om historien bak Åsgårdspell.

Av Odd-Arne Berntsen

Jeg som skriver dette, var den første tilsatte fritidslederen ved Åsgård Sykehus i 1974. Mens jeg samme år tok videreutdanning på Lærerskolen og bodde trangt sammen med min familie, kone og to jenter på 4 og 6 år, fikk jeg tilbudet om å drive med sosiale aktiviteter. Jeg fikk også en bolig til meg og min familie.

Min oppgave var å bygge opp fritidsaktiviteter ved sykehuset for pasientene. Til å hjelpe meg med dette hadde jeg foruten spesielt kvalifiserte pasienter, også sivilarbeidere og tyske fredsarbeidere.

Pasienttallet lå den gang på over 400.

Danseplatt ble musikkscene

Til disposisjon ellers var festsalen, gymsalen, danseplatten på nedsiden av sykehuset og stuene på avdelingene. I tillegg kommer selvsagt all den naturen som fantes i sykehusets nærområde og ellers rundt i kommunen og fylket.

Jeg husker også at en av overlegene som da var sykehusets direktør, sa til meg at et av målene den gang var å få besøkende, og andre som kom til sykehuset, til å føle seg trygge i korridorene og i sykehusets omgivelser. Derfor ble etter hvert sykehusets storstue, festsalen, benyttet til store åpne arrangementer. Ei stund mener jeg vi hadde det største lokalet i byen.

LES OGSÅ: Da punken inntok Åsgård

I denne orienteringen skal jeg kun ta for meg danseplatten i min tid som fritidsleder:

Da jeg startet opp med virksomheten, fantes allerede danseplatten. Den lå aldeles nydelig til med naturen som et amfi rundt. Denne ble benyttet på godværsdager i sommermånedene til utebingo og dans. Fritidskontoret hadde et eget mindre mobilt musikkanlegg som vi trillet på ei vogn ut til platten. I samarbeidet med snekkeravdelinga og gartneriet fikk vi til ei renovering av platten, og med dette kom også tankene om å bruke platten til større utearrangement.

Jeg nevnte at hjelperne mine foruten enkelte pasienter med spesielle talenter, også hadde fått sivilarbeidere med spesielle talenter, f.eks. musikk. Roger Ellingsen, næværende leder av kulturavdelinga på UNN, var en av dem. Han fikk virkelig brukt seg etter hvert.

Åsgårdspell 

Fritidskontoret var alltid åpent for pasientene. Mange kom innom i løpet av en dag for å fortelle noe, komme med bidrag til avisa vår Delirium eller med andre ideer. Eller simpelthen bare for en prat og en kopp kaffe.

Høsten 78 dukket det opp en ung pasient fra Finnmark et sted  som bodde på ei avdeling for eldre kronikere. Hun ba oss om å gjøre noe for de unge pasientene, lage noe med musikk som passet for dem. Konsert eller festival? Gjerne om sommeren og ute.

Det ble flere samtaler med den unge kvinnen sammen med mine sivilarbeidere og fredsarbeidere.

Dermed oppstod tanken om en åpen en-dags musikkfestival nede på danseplatten. Jeg tok ideen med meg videre til administrasjonssjefen som ga oss den nødvendige oppbackinga.

Mange artister

Første året, altså i 1979 ønsket vi å få med artister fra landsdelen vår, altså Finnmark, Troms og Nordland. I tillegg ville vi ha med noe fra Nordkalotten. Etter en grundig research fikk vi med bandet Norrlåtar fra Nord-Sverige, en rekke band fra Troms og Tromsø-området, band fra Finnmark. Etter en navnekonkurranse i Delirium ble festivalen kalt Åsgårdspell. Vi hadde på forhånd  gjort en samarbeidsavtale med Prelaten: De skulle få benytte artistene på kveldstid mot at de dekket halvparten av reiseutgiftene til bandene.

På den tida var det mange musikere som gikk vakter på Åsgård Sykehus. En del av dem dannet et husband sammen med et par pasienter og promoterte festivalen midt i Storgata dagen før selve festivalen. Dette førte til trafikkork og påpakning fra politiet. (Storgata var ingen gågate da).

Åsgårdspell 1979 ble gjennomført ved hjelp av flere pasienter som hadde ulike roller, så som billettsalg, salg av pølser og brus. Festivalen ble en stor opplevelse. Amfiet ved danseplatten  var absolutt helt fullt av musikkinteresserte pasienter og innbyggere fra byen.

Jørn Hoel på scenen

Et teknisk problem som oppstod var det elektriske anlegget ned til platten. Etter en avtale med administrasjonssjefen fik vi til slutt lov til å beholde overskuddet dette første året og som dermed ble benyttet til et skikkelig elektrisk anlegg ned til platten. Til festivalen i 1980 fikk vi også bygd tak over platten.

Jeg nevnte at vi hadde mange gode hjelpere blant musikerne som jobbet på Åsgård, en av dem var Jørn Hoel som bidro til at vi det siste året (1981) kunne la Marie Bergman debutere som artist i Tromsø nettopp på Åsgårdspell.

I 1981 vendte jeg tilbake til skolen etter sju spennende og lærerike år ved Åsgård sykehus.