Fagjordmødrene Kathrine og Marte tok tak i en god idé for å få bedre kontroll med antibiotikabruken til fødende. Prosjektet viste seg å kreve mer enn de først hadde trodd. Men med litt flaks, mye ståpåvilje og mange gode hjelpere kom de i mål den 20. februar.

Gruppe B-streptokokker (GBS) kan være farlige for nyfødte. Hos voksne gir de i høyden en urinveisinfeksjon, men hos nyfødte kan de gi sepsis (blodforgiftning) og hjernehinnebetennelse. Fødende med prematur vannavgang (fra uke 35) eller langvarig vannavgang blir rutinemessig testet med en enkel underlivsprøve for å påvise GBS. Men hittil har ikke prøvesvaret vært ferdig analysert før etter ett til to døgn.

Derfor har alle fødende i denne gruppen fått antibiotika – for sikkerhets skyld.

– Men det er jo ikke bra å gi alle antibiotika, både fordi det påvirker tarmfloraen hos mor og barn, og fordi det øker risikoen for antibiotikaresistens, sier Kathrine Hågensen ved føde- og barselavdelingen i UNN Tromsø.

Fra i høst har hun og kollega Marte Charlotte Hansen delt på fagjordmorstillingen som tidligere ble fylt av én person. Etter tips fra seksjonsoverlege og prosjektveteran Claus Klingenberg på nyfødt intensiv gikk de raskt i gang med et forbedringsprosjekt for nettopp å få ned unødvendig antibiotikabehandling av fødende.

Raskere svar, mindre overbehandling

Nøkkelen i «GBS-prosjektet», som det raskt ble døpt, er å få kjappere prøvesvar slik at man kan se hvem som faktisk trenger antibiotika. Prøvene skal ikke lenger sendes til mikrobiologisk laboratorium, men analyseres kjapt og enkelt av jordmor selv. Til det trengs PCR-hurtigtester – av samme type som vi alle kjenner fra pandemien. For å lese av svaret på prøven kreves også en analysemaskin, som er litt vanskeligere å skaffe.

– Problemet er at utstyret er dyrt, både PCR-testene og analysemaskinen. Noen har sagt at den koster bortimot en kvart million, forklarer Kathrine.

Sykehuset renner ikke over av penger, som kjent. Dermed sto Marte og Kathrine overfor en aldri så liten nøtt: Hvordan skaffe den dyre maskinen? Men i UNN-familien sprer ordet seg raskt, og nådde snart avdelingsoverlege Gunnar Skov Simonsen på mikrobiologisk avdeling.

– Ja, da visste altså Gunnar at det står en sånn maskin på Svalbard, etter pandemien. Og nå var det ikke så mange bruksområder igjen for den der oppe, sier Marte.

– Og avdelingsleder Kristin Furu Grøtting ved Longyearbyen sykehus forsto raskt at maskinen ville få et bedre bruksområde på føden. Hun besluttet derfor å gi den videre til oss, forteller Kathrine.

Sporty kolleger

Den dyre maskinen var altså i boks – og det helt gratis. Kun en liten logistikkutfordring gjensto for å få vidunderet fraktet ned fra Svalbard. Igjen bidro gode kolleger fra helt andre deler av sykehuset.

– Vi fikk hjelp av en fantastisk anestesisykepleier som veide den, målte den, fant ut om den kunne gå inn i fly eller måtte gå på båt. Den er så stor som en liten minibar. Og så fikk vi den i hus, forklarer Kathrine.

Vel framme i Tromsø måtte maskinen valideres, altså justeres mot ekte underlivsprøver. Og her viste kollegene seg å virkelig gi alt.

– Til valideringen trengte vi 20 vaginalsekret-prøver. Vi hadde ikke lyst å be pasientene våre om det, så på to dager leverte alle her prøver! Studenter, kontorpersonale, ledere – alle gikk inn på do, tok prøven og leverte anonymt til hun som tester maskinen, forteller Kathrine.

Above and beyond the call of duty, må man kunne si.

Mer tid til mor og barn

Men nå er alt endelig på plass, maskinen virker og jordmødrene har fått nødvendig opplæring. Prøvesvaret som tidligere tok over ett døgn, får de nå på 30-40 minutter.

– Det nye for jordmødrene er at de må operere den lille analysemaskinen. Det tar bare et par minutter. Prøven tas – som før – på noen få sekunder fra kvinnens underliv. Så skal testpinnen settes i maskinen på riktig måte. Mens prøven analyseres, kan jordmor bruke tid på mor og barn – kjenne på magen, støtte, veilede og følge med, forteller Kathrine, og utdyper:

– Antibiotika må dessuten blandes og gis hver 4. time, så det er også arbeidsreduserende for oss at vi ikke blindt behandler alle. Og jordmødre har alltid kvinnen og barnet i fokus, så jo mindre inngripende, dess bedre.

For de fødende er det åpenbart en fordel å få mer tid og støtte fra jordmor. I tillegg vil mange slippe antibiotikabehandling, som jo tar knekken også på de «snille» bakteriene hos både mor og barn.

Viktig å være to

20. februar ble prosjektet offisielt satt i drift, og feiret med snorklipping, kake og gode ord. Den driftige jordmorduoen har fått på plass alt som trengs, helt ned til prosedyrebeskrivelse, flytskjema, brukermanual og brukerstøtte. Underveis har de ofte måttet gå langt utenfor komfortsonen:

– Én ting var å få maskinen hit, men vi måtte også ha en plass å ha den. Så da måtte vi ordne snekker for å bygge ut litt, lage hyller, bore hull i veggen. Og så må jo hullet i veggen snakke med DIPS…mange sånne praktiske utfordringer, forklarer Kathrine.

Marte supplerer:

– Ja, det var nødstrøm og nettverksport og greier. Og da må man forstå at det som trengs er en elektriker, ikke en IKT-person. Vi er jo bare jordmødre, så det var virkelig mye uvant vi måtte ta ansvar for!

– Så må vi ikke glemme ho «GBS-Linda», smiler Kathrine, og sikter til bioingeniør Linda Furuhovde, som har gitt uvurderlig hjelp underveis.

Prosjektet hadde ikke vært like lett å få til alene, mener de, og ser flere fordeler ved å dele på stillingen som fagutviklingsjordmor:

– Det å være kreativ er viktig når man er fagutvikler. Da trenger man en sparringspartner. Det er også en styrke å jobbe halve tiden i klinikken. Da vet vi litt om hvordan det fungerer i praksis når vi utarbeider prosedyrer, forklarer Marte.

GBS-prosjektet ble støttet med stipend fra Norsk Perinatalmedisinsk Forening (NPF), og vil bli fulgt tett opp med studier av tall og resultater.