Helt siden Katharina Kimmerle var liten har hun kjent på en dragning mot nord. Men da hun til slutt relokaliserte livet sitt fra Reutlingen til Harstad var beslutningen meget veloverveid.

– Jeg kom hit som følge av målrettet rekruttering fra det som den gang var Hålogalandssykehuset. Flere norske sykehus og kommuner markedsførte seg i Tyskland for å få flere tyske leger til Norge. Årsaken til at sykehuset Harstad vant for min del, var vel i praksis to ting: At personalsjefen kom til den norske ambassaden i Berlin og holdt foredrag om sykehuset, pluss at de inviterte interesserte hit på besøk, forteller Katharina, som har jobbet som gynekolog ved sykehuset i Harstad siden 2007.

Sommerminner fra Danmark

Prosessen med å søke nordover startet i praksis allerede da Katharina var liten jente. Kanskje var det alle sommerferiene til danske strender som hadde gjort et uutslettelig inntrykk.

– Jeg har alltid vært fascinert av Norge og Norden, og opp gjennom studietiden og ellers reiste jeg ofte på ferie til Norge. Da en venninne av meg fikk seg jobb som fastlege på Ørnes, ble det enda flere turer, og jeg husker både landskapet og den nordnorske gjestfriheten og lynnet som fascinerende.

Selve beslutningen om å flytte familien til nord, var dermed langt fra noen impulshandling.

– I slutten av 2004 hadde jeg nettopp født datteren min, Mila, og min samboer var egentlig den som ivret mest for at vi skulle prøve å bo et helt annet sted. Han jobbet med handel hjemme i Tyskland.

Etter rekrutteringsinnsatsen fra Hålogalandssykehuset havnet familien i Harstad i 2006 på en kort sommerferie.

– Det var dårlig vær og kaldt og vi bestemte oss egentlig for å la være. Vi var så bestemt at vi kjøpte oss et hus i Tyskland. Men så dro vi nordover en tur til, året etter. Da var det godt vær, og da tok vi beslutningen, sier Katharina med en hjertelig liten latter. Nå fullstendig klar over at en godværsdag eller to ikke nødvendigvis gir det fullstendige bildet av Nord-Norge.

LES OGSÅ: Flyktet fra borgerkrig i hjemlandet

Ruben Ayathurai kom som asylsøker fra en blodig borgerkrig. Tidlig bestemte han seg for å gjøre nytte for seg i helsevesenet. Den nytten gjør han nå ved UNN.

Les mer her.

Kjøpte hus først

– Dermed kjøpte vi oss hus i Harstad mens vi fortsatt bodde i Tyskland og flyttet inn her i slutten av mai 2007. Fra 1. juni begynte jeg på språkundervisning og fra 1.juli i jobben på sykehuset.

I ettertid ser hun hvor intens denne perioden var. Ikke bare skulle hun få innpass i et helt annet land og lære seg et helt nytt språk, hun var også litt “rusten” jobbmessig. Hun hadde vært ute i permisjon helt siden datteren ble født. Hun hadde gjort ferdig spesialiseringen gjennom svangerskapet, men aldri jobbet som overlege. Nå skulle hun plutselig stå i en overlegestilling – og det på norsk.

– Takket være en tysk kollega her kom jeg fort inn i det, og var veldig takknemlig for det inkluderende arbeidsmiljøet som ga meg lov å være usikker og til å få hjelp i starten. I starten fikk jeg også norskundervisning tre ganger i uka. Etter hvert ble det ikke så mye ressurser igjen til tilvenningsfasen, men det gikk på et vis. Selv om det absolutt var en heftig tid. Jeg ser det nå. Med småbarn hjemme i tillegg.

Datteren er blitt 13 år og har tysk pass, men moren er rimelig sikker på at frøkna som har hatt hele sin oppvekst her, føler seg fullt og helt som harstadværing. Foreldrene er ikke lenger et par, men har sørget for å bli boende i samme gate slik at de enkelt kan dele omsorgen for datteren.

Fryser fortsatt

– Jeg føler meg litt nordnorsk selv også. Selv om jeg sier at “jeg skal hjem” når jeg drar for å besøke mine snart 90 år gamle foreldre i Reutlingen, så sier jeg også at “jeg skal hjem” når jeg forlater Tyskland. Og det er noe helt eget ved å komme ut av flyet på Evenes og kunne trekke pusten. Det er så fantastisk frisk luft her nord. Den blir jeg aldri lei av.

Faglig er Katharina begeistret for muligheten til å være allrounder ved et lite sykehus, at hun får være med på så mye forskjellig og hele tiden opplever å være i faglig utvikling. Selv om dagene er hektiske her også, setter hun pris på å ha litt mindre overtid og litt mindre arbeidspress enn det hun opplevde som ung lege ved sykehuset i Reutlingen.

– Hvis jeg må peke på noe negativt ved Harstad, er det at jeg fryser ofte. De lange vintrene blir også litt tyngre år for år. Kanskje vil jeg en gang i fremtiden velge en “trekkfugl”-løsning hvor jeg drar mot sør om vinteren, men det er nå ennå et stykke unna, smiler 49-åringen.

Skulle hun tatt med seg noe fra Tyskland og hit er det litt “tysk effektivitet”.

– Ikke til forkleinelse for operasjonsavdelingen her, men jeg var vant til et noe mer strømlinjeformet system uten opphold fra Tyskland. Men det er så utrolig mange flere ting jeg heller ville tatt med meg i retur til Tyskland. Mangelen på hierarki i kollegiet, for eksempel. Det er en fantastisk egenskap. Og aller helst skulle jeg hatt med meg hele fødeavdelingen om jeg må flytte på meg, for det er så ekstremt fine folk jeg jobber sammen med, sier Katharina Kimmerle takknemlig.

LES OGSÅ: Juvelen fra Finland

Sykepleier Jade Niskakangas (28) har en ektemann som er profesjonell idrettsutøver. Derfor havnet paret i Narvik for tre år siden.

Les mer her.

FLERKULTURELLE  UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).