Fikseren takker for seg ved UNN
Når Halvard Leiros (snart 64) triller ut av UNN fredag 23. mars, forsvinner mye sykehushistorie og historier ut sammen med han. Halvard er oppdratt under Knut Schrøder til å få tilgivelse, ikke tillatelser.
Hvis det er noe kontorutstyr du trenger å få fikset, og ikke minst at det skal skje raskt, er det én eneste mann ved Universitetssykehuset Nord-Norge du henvender deg til. Det er Halvard Leiros. Han er i noen få dager til sykehusets innkjøpsansvarlige for IKT-utstyr til kontor.
– Jeg er nok mest kjent fordi jeg er god på å ta snarveier, sier Halvard med et lunt lite smil.
– Jeg er opplært av Knut Schrøder. Han sa alltid: Virker det fornuftig, så gjør det! Hans mantra var jo at det var bedre med tilgivelse enn tillatelse.
Enorm utvikling
Det å stadig være opptatt av å følge med og lære nye ting er imponerende av en kar som har jobbet på sykehuset siden leirbålenes og kulepennenes tid.
– Jeg husker godt da jeg begynte i min første jobb på det som da het RST. Jeg ble bilagsforbereder, og vi skal tilbake til 1976.
Halvard var da 22 år og hadde vært i Oslo og studert økonomi og finans. Da lyngsværingen slo seg ned i Tromsø fikk han først jobb på likningskontoret, men så ble det etter hver sykehuset som skulle bli hans arbeidsplass.
Han forteller at de i starten førte alt av faktura inn i noen enorme bøker, med kulepenn.
– Det har i grunnen vært en enorm utvikling i løpet av disse 42 årene, sier han ettertenksomt.
Fra kulepennen har regnskapene etter hvert flyttet seg over på data, senere ut i skyen og er nå så helautomatiserte at regnskapsmedarbeidere er en utdøende yrkesgruppe.
Hjemmekontor
I løpet av 42 år blir det en del opplevelser og historier å lagre i egen harddisk. Halvard er kjent blant kollegaene for å ha mange såkalte «røverhistorier» på lager, og om det ikke er leirbål nå lenger å samles rundt for å dele historier, så finnes det felles kaffepauser hvor både historiene og latteren sitter lett.
Men det er ikke hver dag Halvard er på kontoret.
– Jeg har av ulike årsaker, blant annet helsemessige, ordnet meg hjemmekontor. Det betyr at jeg enkelte dager sitter der. Sagt på en annen måte: Hvis jeg skal få noe gjort, sitter jeg hjemme, humrer Halvard.
Så lenge han er på kontoret hagler det med forespørsler om større og mindre ting som må fikses. Så innrømmer han at hjemmekontor ikke hjelper mot alt.
– Jeg har hatt folk hjemme hos meg på lørdager med bærbare maskiner som har krasjet, og som er relativt desperate etter å få hjelp.
Egen avslutningsfest
– I den senere tid har det vært ekstra hektisk fordi ryktene om at jeg skal slutte har begynt å gå, og da er det mange som skal ha meg til å fikse noe før jeg forsvinner, sier Halvard.
Med årene har han forsøkt å kvitte seg med enkelte oppgaver, telefoni for eksempel. Nå som han blir pensjonist fordeles oppgavene hans på de andre ansatte i innkjøpsavdelingen. Han frykter at tilværelsen kanskje vil oppleves mer byråkratisk i tiden som kommer, samtidig som han egentlig ikke tar det så tungt. Det er snart ikke hans ansvar lenger.
Rundt han pågår festpynting, allerede en uke før selve festen skal i gang. Kollegaene hans har nemlig tenkt å markere hele den siste arbeidsuka til Halvard, at de setter pris på han. Selve sluttdatoen er satt til 23. mars, og da har avdelingen invitert til kakefest for Halvard klokka 10.00.
Spesiell avslutning
Siste arbeidsdag blir en ekstra spesiell dag for Halvard. Mandag for en drøy uke siden døde nemlig en av hans beste kamerater, brått og uventet. Etter å blitt takket av på UNN skal Halvard videre til Ishavskatedralen for å ta et siste farvel med sin nære venn.
– Vi snakket sammen to dager før han døde, og fleipa til og om at vi ikke skulle gå i hverandres begravelser: «Selv om du kommer i min, så gidder ikke æ å komme i din», illustrerer Halvard med et smil, og holder fast på denne fleipen midt i sorgen.
Hendelsen illustrerer så tydelig at ingen av oss vet hva morgendagen bringer. Halvard er glad for at han nå endelig kan ta fatt på pensjonisttilværelsen. Det gleder han seg veldig til. Han hadde egentlig planlagt å gå av allerede for et år siden.
Et obligatorisk spørsmål til alle som takkes av er jo hva de skal i gang med som pensjonister.
– Så hva er planen nå?
Han smiler det lure smilet sitt.
– Planen er å ta meg en laaaaang påskeferie!
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.