Karina Sebergsen har klart å formidle den aller mest sårbare brukerstemmen; pasienter innlagt i akuttpsykiatrien om deres behov for sykepleie i den aller alvorligste fasen. Nå er hun tildelt pris for «Årets beste forskningsartikkel» av Norsk sykepleierforbunds faggruppe for psykisk helse og rus (SPoR).

12 pasienter, som var innlagt på grunn av akutt psykose, ble dybdeintervjuet av Sebergsen. For å delta i forskningen måtte pasientene være samtykkekompetente. Det betyr at den tøffeste akuttfasen var tilbakelagt og at pasientene var i stand til å reflektere over sin egen situasjon. Under intervjuet var alle fortsatt innlagt, flere tvangsinnlagt, og noen hadde erfaring med å bli lagt i belteseng i akuttfasen av psykosen.

– Måten du vektlegger dine erfaringer på, har en tendens til å endre seg når du det hele litt på avstand. Derfor var det viktig å intervjue pasientene mens de fortsatt var innlagt i akuttposten, forklarer psykiatrisk sykepleier Karina Sebergsen ved UNN.

Mennesker som erfarer akutt psykose er den diagnosegruppen som oftest blir innlagt i akuttpsykiatriske sengeposter i Norge. Pasientene er da så dårlige at psykisk helsehjelp i lokal og kommunal psykisk helsetjeneste ikke er tilstrekkelig. Mange er i en så dårlig tilstand ved ankomst at de sliter med å ta vare på seg selv. Bare det å vaske og stelle seg, spise og sove, er noe flere trenger hjelp til. Noen kan også være så syke, engstelige og utrygge, at de er farlig for seg selv eller andre.

– De jeg intervjuet beskrev tre basale behov i akuttfasen: Behovet for omsorg, å få hjelp slik at sykdomssymptomene skulle avta, og for at noen passet på og tok vare på dem mens de var syke. De trengte å bli bekreftet på at de var akutt syke, og at noen kunne hjelpe dem til å få det bedre, forteller Sebergsen.

– Det som overrasket meg, der jeg fikk møte mine egne fordommer, var at alle pasientene ønsket å bidra til å gjøre tilbudet i psykiatrisk akuttpost bedre. Jeg forventet at de skulle være mye mer opptatt av og fokusert på det de ikke fikk tilgang til under innleggelse. Isteden var de opptatt av å se muligheter og hjelpe sykepleiere til å velge hjelpetiltak, og måter å være på, som de erfarte fungerte for dem, legger hun til.

Bedringsfokusert

De hun intervjuet var mellom 18 og 64 år. Mange av dem hadde lang erfaring med psykisk helsehjelp og flere titalls innleggelser bak seg. Det var individuelt hva slags sykepleie de følte ga dem trygghet i situasjonen.

Forskeren forteller om en eldre mann som i akuttfasen opplevde at han bare ville ut. Ikke nødvendigvis fra rommet, men han ville bort fra sykdommen og flykte fra alt som skjedde inne i hodet hans. Fysisk betød det at han stadig reiste seg og ville forlate rommet han var i.

– Han sier han møtte en sykepleier som gjorde alle de rette tingene. Som klare å «stoppe» det kaoset han selv opplevde, og gjorde at han klarte å tåle sykdommen og holde ut sin situasjon til det roet seg.

Det sykepleieren gjorde var å sitte rolig og stille ved siden av. Hver gang pasienten reiste seg for å søke mot døren, reiste sykepleieren seg med et stille «Nå, nå, nå…» og skjermet døren med kroppen sin.

– Det var akkurat det denne pasienten trengte. Andre vil ha helt andre behov, men skal jeg trekke fram noen fellestrekk må det være at ord ikke er så viktige i denne fasen. Det å få være stille sammen med annen person som passer på, kjennes trygt. Flere påpekte at det ofte var frustrerende å bli avkrevd en samtale, eller måtte svare på spørsmål, når det foregikk så mye inne i hodet deres som de slet med å kontrollere, forteller Sebergsen.

Forskeren er selv psykiatrisk sykepleier og har 10 års arbeidserfaring fra akuttpost. Nå jobber hun på Døgn 2 ved Senter for psykisk helse og rusbehandling Tromsø, avdeling nord i Psykisk helse og rusklinikken ved UNN. Hit kommer pasienter til behandling etter den akutte fasen, eller til planlagte innleggelser.

Stor oppmerksomhet

Sebergsen er overrasket over oppmerksomheten som forskningsartikkelen hennes har fått. Allerede er den kåret til «Årets beste forskningsartikkel» av Norsk sykepleierforbunds faggruppe for psykisk helse og rus (SPoR). Målet med prisen er å fremme og synliggjøre sykepleierforskning innen feltet. I alt 111 forskningsartikler deltok i år.

Artikkelen har Sebergsen skrevet og publisert sammen med de to professorene Astrid Norberg og Anne-Grethe Talseth, og den er hovedartikkel i doktoravhandlingen som hun planlegger å avlegge i oktober.

Du kan lese artikkelen i sin helhet her: «Confirming mental health care in acute psychiatric wards, as narrated by persons experiencing psychotic illness: an interview study».

– Etter at artikkelen ble publisert har det kommet invitasjoner fra ulike deler av verden om å holde foredrag. Det er tydelig at resultatene som vi har presentert, setter lys på noe som erfares som betydningsfullt. På grunn av jobb og doktoravhandling har jeg ikke akkurat nå anledning til å takke ja til slike tilbud, men noen få foredrag skal jeg holde. Selvsagt det er veldig artig å få slik oppmerksomhet, bekrefter hun.

Lite forskning på feltet

Vinklingen i denne forskningen – å be pasienten definere hvilke erfaringer som er hjelpende, mens vedkommende fortsatt under innleggelse i psykiatrisk akuttpost – er sjelden, og kan forklare noe av interessen for artikkelen. Fortsatt – i 2017 – er det lite forskning i psykiatrien som tar utgangspunkt i brukerstemmen, og spesielt lite med sykepleievinkling.

I sykepleie og psykisk helsearbeid som fag fokuseres det i dag mye på forebygging av psykiske lidelser, og mindre på hvordan hjelpe mennesker som er akutt psykisk syke.

– I praksis blir det på mange måter opp til den enkeltes sykepleiers erfaring og personlige egenskaper hvordan du møter pasienten. Dybdeintervjuene gir innblikk i hvordan sykepleieren kan opptre og handle, og jeg tror det er nødvendig å tilby øving for de som skal arbeide i psykiatriske akuttposter. Rollespill er en bra metode for å øve, fordi det også gir deg muligheten til å oppleve situasjonen fra pasientens ståsted. Det å oppleve å bli forstått er så vesentlig for pasientens trygghet i behandlingen, utdyper Sebergsen.

Hun håper forskningen vil oppleves nyttig for fagpersonell som jobber i akuttpsykiatri.

– Det er viktig å gi pasientene erfaringen av at helsepersonell ønsker å hjelpe til dem til å bli bedre. Det vil forhåpentligvis også gjøre det enklere for pasienten å oppsøke hjelp neste gang, sier hun.