Tove Skjelbakken (59) har overtatt lederstolen i Forsknings- og utdanningssenteret. Herfra drømmer hun om at lederne i UNN skal få nok tid til forskning og utdanning. Innimellom reiser hun også ut for å redde verden.

Opprinnelig er hun ranværing, men etter mer enn 30 år i Tromsø må Tove Skjelbakken nesten kunne kalles innfødt. Fra 1. april går hun fast inn i stillingen som forsknings- og utdanningssjef, etter å ha vært konstituert siden 19. november.

Skjelbakken startet på UNN i 1995, og har i all hovedsak vært her siden. Hun har mange års fartstid som spesialist i indremedisin og blodsykdommer, og har i tillegg hatt flere ulike lederstillinger: avdelingsleder og klinikksjef i Medisinsk klinikk, og sist leder for Samvalg og digital læring i ESI (E-helse-, samhandlings- og  innovasjonssenteret). Doktorgraden i epidemiologi tok hun i 2006, basert på Tromsøundersøkelsen.

Todelt oppgave

I Forsknings- og utdanningssenteret leder Skjelbakken nå rundt 50 medarbeidere, fordelt på to avdelinger: Klinisk forskningsavdeling og klinisk utdanningsavdeling. Personvernombud og rådgivere er en del av stab.

– Du har et stort og viktig ansvarsområde. Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?

– Overordnet er jobben todelt: Jeg skal lede senteret med de avdelingene som er her, og bidra til at UNN både øker forskningsaktiviteten og styrker de formelle utdanningsløpene. Så skal jeg også representere UNN utad, i de store samarbeidene vi har med UiT, Helse Nord og i nasjonale organer, opplyser Tove.

Sentral rolle i universitetssykehuset

Oppgaveglidning, trening og utdanning er store tema i omstillingsarbeidet i sykehusene. Som universitetssykehus har UNN et særlig ansvar, som i stor grad ivaretas via Forsknings- og utdanningssenteret.

– Akkurat nå det viktig at vi klarer å rekruttere flere spesialsykepleiere. Vi har også fått i oppdrag av Helse Nord å øke antallet utdanningsstillinger (ABIOK). Da er vi avhengig av at UiT øker antall studieplasser, men også at vi selv klarer å lage praksisplasser for disse studentene, forklarer Tove, og fortsetter:

– Vi er også involvert i de kliniske lærlingeløpene, i tillegg til alt som gjelder simulering og LIS-utdanning i UNN. På simuleringssida jobber vi for tida med kjempespennende prosjekter, for eksempel med bruk av VR-briller i opplæring og trening. Jeg tror det blir en del av fremtida å lære på den måten.

Forskning må bli en del av klinisk drift

– Hva håper du å få til i denne jobben?

– Jeg har veldig lyst til at vi skal klare å øke forskningsaktiviteten, og ser at UNN har noen «flaskehalser» som vi må få bukt med. Det handler om at vi mangler kapasitet på områder som er viktige i klinisk forskning. For eksempel har personvernombudet svært mange saker på vent. Der jobber vi nå systematisk med å ta ned køen, etter prinsippene for kontinuerlig forbedring. Andre områder som sliter med kapasiteten er røntgen og lab, sier Tove.

Flaskehalsene skaper forsinkelse i hele systemet, noe som gjør at pasienter i nord ikke får samme mulighet til å bli inkludert i kliniske studier som andre steder.

– Jeg tror ikke det handler om viljen der ute, for folk har lyst og er motiverte. Sånn sett er det takknemlig å jobbe med økt klinisk forskning. Men mange ganger blir forskningen spist opp av andre ting vi blir målt på: drift, ø-hjelp, pakkeforløpstider og så videre. Per i dag er ikke forskning en integrert del av klinisk drift, men blir ofte noe vi gjør i tillegg. Det er noe vi er nødt til å jobbe med, poengterer hun.

– Betyr det at man må tenke litt annerledes om hva det betyr å lede en klinisk avdeling?

– Ja. I UNNs handlingsplan for økt klinisk forskning står det bl.a. at ledergruppen bør ha forskningskompetanse. Så jeg tror vi i større grad bør rekruttere ledere som enten har forskningskompetanse, eller som skjønner at det å legge til rette for forskning er en del av jobben og arbeidsoppgavene, sier Tove.

Brennende engasjement

Det er vanskelig å intervjue Tove Skjelbakken uten å komme inn på hennes mangeårige innsats for internasjonalt nødhjelpsarbeid. Med ujevne mellomrom reiser hun på 4–6 ukers utenlandsoppdrag med Røde Kors. Hittil har hun utført slike oppdrag i Nepal, Bangladesh, Indonesia, Jemen, Somaliland, Hellas, Ukraina (før krigen) og Malawi.

– Jeg syns det er viktig at vi som er så heldige å bo i Norge, faktisk bidrar, sier hun enkelt.

– Når vi drar til land i krig, som Jemen, er det i samarbeid med den internasjonale Røde Kors-komiteen, som har spesialisert seg på oppdrag i konfliktområder. Men som regel har jeg vært ute på jordskjelv, kolera, covid og sånne ting, forteller hun.

Oppgaven kan for eksempel være å drive feltsykehus eller gi støtte til datainnsamling.

Et annet tema som ligger Toves hjerte nært, er klinisk kommunikasjon. Hun er fortsatt en del av instruktørkorpset til kommunikasjonskurset «Fire gode vaner», som jevnlig kjøres for leger i spesialisering (LIS) og ledere.

– Det gir et veldig godt innblikk i hva som foregår rundt om i sykehuset og hva folk er opptatt av, sier hun.

Grønn medisin

Tove er godt gift med UNN-kollega Tor André, og sammen har de tre barn på 25, 28 og 31 år. De er et aktivt par, som henter krefter ute i naturen.

– Min medisin hvis jeg blir sliten eller det blir lange arbeidsdager, det er å komme meg ut. Jeg fikk en kneskade som gjør at jeg ikke kan løpe, men jeg er veldig glad i å sykle og gå i fjellet, sier hun.

– Har du en «fun fact» å by på, sånn helt på tampen? 

– Jeg er lite egnet for køståing! Selv om jeg ikke sniker så blir jeg fryktelig utålmodig. Sikkert en av grunnene til at jeg aldri har trivdes lenge i Oslogryta, konstaterer hun.