Gir vi god nok lindrende behandling i Nord-Norge?

KRONIKK: Lørdag 8. oktober sto lindrende behandling og samtaler om døden med alvorlig syke pasienter på dagsorden i forbindelse med «World Hospice and Palliative Care Day». Prioriteres denne oppgaven godt nok regionalt?

Forfattere:

Sigve Andersen, overlege Kompetansesenteret for Lindrende behandling i Nord-Norge (ved UNN)

Bente Ervik, leder Kompetansesenteret for Lindrende behandling i Nord-Norge (ved UNN) 

lindring i nord
Artikkelforfatterne Sigve Andersen og Bente Ervik ved Kompetansesenteret for Lindrende behandling i Nord-Norge, Universitetssykehuset Nord-Norge.
Vi jobber med kreft og palliativ behandling – eller mer forståelig; lindrende behandling.

Nylig pratet vi i palliativt team med en alvorlig syk kvinne om døden. Vi ble bedt om å tilse en kvinne med mye smerter. I løpet av samtalen med henne og mannen hadde vi fått vite at hun har veldig vondt i magen, at hvor hun skal dø ikke var så nøye lenger, men hun vil ha mannen hos seg. Hun ville ikke «ha flere stikk» eller «dra på flere undersøkelser», og var mest redd for var at «det skal gjøre enda mer vondt å dø».

Å arbeide for at pasienter skal ha minst mulig plager, samt hjelpe dem med å leve det livet de har igjen, er kjernen i palliativ behandling. «Nå når du snart skal dø, hva er viktigst for deg?» Ut i fra pasientens ønsker arbeider palliativ team tverrfaglig og på tvers av institusjoner for å gi pasienten en trygg ramme med deres ønsker i førersetet.

– Ja, det må prioriteres

Dette høres sikkert bra ut, men når vi i helsevesenet må prioritere mellom gode formål, er dette noe vi bør prioritere? Ja! Pasientene har det bedre, det lønner seg på grunn av færre prosedyrer, mindre nytteløs behandling og færre innleggelser. Og pasientene ser overraskende nok ut til å leve lengre.

I tillegg viser studier at en betydelig andel av pasientene ønsker å dø hjemme – eller ha lengre tid hjemme – men i Norge dør i dag kun ca 15 prosent av pasientene hjemme. Døden har blitt institusjonalisert.

På nasjonalt myndighetsnivå er det fokus på behovet for styrking av fagfeltet. Fjorårets rapport fra Helsedirektoratet slår fast at organiseringen av lindrende behandling på et nasjonalt nivå i hovedsak har fulgt «nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen». Men at det er behov for styrking. Fra myndighetene gis det gode refusjoner til palliativ behandling som tilfredsstiller kravene i det nasjonale handlingsprogrammet, så etablering av gode strukturer er heller ikke dyrt for sykehusene.

Henger etter i nord

Men tilbyr vi god lindring i nord? Mange nordnorske helsearbeidere gjør en utmerket innsats og det er etablert lokale palliative team som ivaretar pasienter ved flere sykehus i landsdelen. Men SINTEF la i september fram en rapport, «evaluering av tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg», hvor de geografiske forskjellene i det eksisterende tilbudet kommer tydelig fram.

Antallet innleggelser med registrert diagnose for lindrende behandling er 1,93 pr 1.000 innbyggere i Helse Nords ansvarsområde, mens for landet for øvrig er raten 4,46. Blant fylkene er det kun Buskerud og Sogn og Fjordane som har en lavere andel enn Troms, og Finnmark har den desidert laveste andelen.

Ved UNN Tromsø er det et palliativt team, men nylig kartleggingsundersøkelse viser at det er mange pasienter ved sykehuset med store udekkede palliative behov. I tillegg er det spesialiserte tilbudet ved UNN Tromsø tilført betydelig færre ressurser enn landets øvrige universitetssykehus.

Med dagens struktur er det ingen sykehus i nord som kan ta et regionalt ansvar og kun Bodø har godkjenning til å utdanne egne spesialister. Man kan spekulere i om den manglende oppmerksomheten kommer av svake pasientgrupper som har nok med seg selv, at lindring ikke er så attraktivt å satse på som nye teknologiske helseløsninger, at vi er senere med å implementere nye ting i nord eller at vi har mange små sykehus i regionen. Men som fagpersoner må vi også ta et ansvar for at vi ikke har fulgt utviklingen.

Motivasjon

Etter at det nå er avdekket at vi gir mindre spesialisert lindring i nord begynner ting å skje. Sammen med ledelsen ved UNN HF jobbes det nå aktivt for å finne den beste måten å raskt kunne komme opp på et nasjonalt nivå i tråd med nasjonalt handlingsprogram i UNNs nedslagsfelt. Men Helse Nord har også en jobb med å sørge for at regionen som helhet kommer på et nasjonalt nivå.

Så hva skjedde med vår lidende kvinne? Hun døde kort tid etter på sykehuset uten flere prosedyrer og lite plaget av smerter på grunn av bedre smertelindring. Pårørende var takknemlige for god lindring og gode samtaler på slutten.

Men i bakhodet gnager det; hvis palliativ team hadde vært involvert tidligere, kunne hun vært lindret før og bedre, kunne hun da kommet hjem og kunne hun til og med levd litt lengre hvis vi hadde bedre strukturer her i nord eller at hun bodde et annet sted i landet? Forskningen og ferske rapporter antyder det og motiverer oss for å jobbe aktivt for bedre lindring i Nord.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.

Din e-post: