Griper freden og friheten
Viktoria har sluttet å drømme om fred i hjemlandet Ukraina, og legger hver dag ned en innsats i jobben på UNN for å bli mer integrert i Norge.
Vi treffer henne i aksjon ved Pingvinhotellet UNN Tromsø.
– Jeg kjenner meg veldig heldig som kom inn i akkurat UNN og i denne restauranten. Her er jeg en del av et internasjonalt arbeidsmiljø, der toleransen er stor og der det finnes vilje til å hjelpe hverandre – også med å utvikle språkferdighetene, forteller hun.
Drøm med brå slutt
Egentlig var det ikke her hun skulle være. Viktoria Vlasenko hadde en spennende jobb i gruveselskapet Poltova Mining, midt i det sentrale Ukraina. Hun var en del av et stort eventyr: Byen Horishni Plavni ble bygget opp etter at gruveselskapet etablerte seg nettopp her så sent som i 1960 for å utvinne jernmalm.
Den store lønnsomheten til gruveselskapets bidro til en høy levestandard i byen, og til gode karrieremuligheter for dem som bodde her. Som Viktoria.
Hun jobbet i selskapet innenfor logistikk og eksport, helt frem til den russiske invasjonen og krigen endret absolutt alt.
– Krigen er selvsagt den direkte årsaken til at familien vår valgte å forlate Ukraina i august 2023. Til Tromsø kom vi for rundt ett år siden. Det var ikke noe enkelt valg å forlate hjemlandet vårt, og det har heller ikke vært helt enkelt å finne seg til rette og slå rot i Norge og Tromsø, uten å ha noen kjente her fra før av, erkjenner hun.
– De to sønnene våre har håndtert dette på veldig ulikt vis. Den yngste er utadvendt og kommuniserende, og har skaffes seg mange venner. Den eldste er mer introvert, men har i alle fall fått én god venn. Ofte er jo det nok, smiler hun.
Hjelp av kolleger
Mye har skjedd på den korte tiden som har gått siden Viktoria og familien hennes i 2023 nærmest brøt alle bånd og forlot Ukraina.
– Jeg har tre måneders norskkurs bak meg, men dette er selvsagt for lite til å klare å beherske språket så godt som jeg gjerne skulle ønske. Derfor jobber jeg fortsatt målrettet med å bli bedre i norsk. Jeg er foreløpig ganske mye flinkere til å skrive enn til å snakke. Språk er viktig. At vi valgte Norge som vårt nye land, var mye fordi mulighetene til å lære språk er bedre her enn i mange andre land, mener hun.
– Det bor rundt 1.000 ukrainere i Tromsø. Er du og familien din en del av dette miljøet?
– Ja, av og til. Jeg har blitt kjent med noen av dem, og noen gikk jeg jo på norskkurs sammen med. Men når alt kommer til alt lever vi jo hver våre liv, med hver våre hverdagsutfordringer. Kanskje er dette en del av prosessen med å bli integrert; innsatsen for å skaffe seg leilighet, jobb, karrierevei og familieliv, forteller hun.
Hun trives. Hun er ærgjerrig og bærer på drømmer om en karriere et helt annet sted – og i en helt annen bransje – enn det som var den åpenbare karrieredrømmen hun bar på for bare noen år siden.
– Jeg er veldig takknemlig for den hjelpen jeg fikk av Susanne, som var kuratoren min i NAV. Hun ga meg anbefalinger slik at jeg fikk prøve meg i restauranten på UNN. Først fikk jeg praksisplass, og etter en tid fikk jeg fast kontrakt her. Jeg er glad for å ha en jobb. Jeg er glad for at jeg har kolleger som kan hjelpe meg med språk og samfunnsforståelse, og for at jeg har ledere som gir meg nye muligheter. I tillegg til jobben i restauranten, jobber jeg også en del i pasienthotellet, og dette gir meg mulighet til å tjene bedre. Jeg har det godt, oppsummerer hun.
Savner fortsatt familien
Hun legger likevel ikke skjul på at savnet etter hjemlandet innimellom melder seg, ikke minst etter den nærmeste familien.
– Jeg har foreldre og ei søster som fortsatt bor der hjemme, og som jeg håper også kan komme til Norge, sier hun.
– Du ser ikke for deg en fremtid med fred og frihet i hjemlandet, og mulighet for at dere reiser tilbake?
– Nei, jeg har ikke så stor tro på både fred og frihet. Jeg håper det beste, og at selve krigshandlingene vil stoppe. Noe kommer til å endre seg, men noen av konfliktene kommer til å prege dette samfunnet, også i fremtiden. Vi har det nabolandet vi har, og slik vil det fortsatt være. Russland kommer ikke til å forandre seg, og Russland kommer heller ikke til å la Ukraina få utvikle seg. Vi har alltid levd med dette. Vi snakker russisk og vi omgås russerne – noe vi alltid har gjort – ikke minst fra sovjettiden. Men jeg kan ikke akseptere at noen krenker suvereniteten til et land, og jeg kan ikke leve med at barna mine skal vokse opp i frykt, sier hun om forholdet til det store nabolandet som ikke var helt problemfritt før krigen brøt ut heller.
NAVN: Viktoria Vlasenko
ALDER: 38
SIVILSTAND: Gift. To sønner, 18 og 10 år gamle.
BOSTED: Tromsø
STILLING: Jobber i sykehusrestauranten og Pinvinhotellet – UNN Tromsø.
HJEMSTED: Horishni Plavni, Ukraina.
OM HJEMSTEDET: Horisjni Plavni ble etablert så sent som i 1960, da utvinningen av jernmalm. startet opp. Byen er registrert med drøyt 50.000 innbyggere, og selv om den bærer preg av å være industriby, vil du finne store parker og mange møteplasser her.
ANBEFALINGER: Krigen gjør at ingen anbefales å reise til Ukraina. Men Ukraina er Europas nest største land, med en lang historie og en rekke severdigheter som er verdt et besøk når muligheten for besøk en gang åpner seg.
Bakgrunn – flerkulturelle UNN:
■ UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
■ Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
■ Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
■ Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018, var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Ved inngangen til 2025 var tallet oppjustert til 74 ulike nasjoner.
■ Les flere saker om flerkulturelle UNN her.
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.
