Vernepleier Tromsø kommune

– Jeg og Helse-Norge er i et komplisert forhold

Det finnes mange sykdomstegn og fordommer rettet mot helsesektoren. For ansatte kan de være tunge å forholde seg til. Men jeg står han av.

”Det betales for lav lønn i helsesektoren. Ledelsen er for dårlig i helsesektoren. Det er ikke attraktivt nok i helsesektoren. Arbeidsoppgavene er for tunge i helsesektoren. Helsa tilsier ikke at vi greier å stå i arbeidet gjennom et helt arbeidsliv».

Hørt disse kommentarene? Har du ytret dem selv innimellom? Jeg har. Flere ganger. Mest sannsynlig haugevis av ganger.

Vi bidrar til å snakke ned en sektor som må snakkes opp. Men hvor finner man lysten til det når man strever seg gjennom arbeidsdagene og arbeidsoppgavene? Det er komplisert, hele dette forholdet mellom helsepersonell og Helse-Norge.

De tunge stundene…

Mangel på et godt forhold har tatt meg noen ganger. Jeg har ikke alltid bidratt like godt. Gjennom flere år med mange utfordringer, dager hvor man helst har ønsket seg et kontor nederst i en korridor, dager hvor innsparinger og samtidig høyere krav til helsepersonell har økt – ja, det kan være tungt å holde fokuset oppe.

Jeg har sluppet ut noen sukk. Gjerne til kolleger eller ledere. Og snakket ned det som jeg innerst inne holder veldig av, og er stolt av å være en del av. Jeg har gjort alt annet enn å fremsnakke Helse-Norge i en hverdag hvor vi behøver mange flere til å dra lasset sammen. Jeg har sviktet min livsledsager.

Jeg og Helse-Norge har mange felles venner og bekjente. Jeg har sykepleiere blant mine nærmeste. Helsefagarbeidere, ergoterapeuter, kvinner og menn – «you name it». Vi har mange felles arbeidsoppgaver. Og vi deler en felles skjebne.

Fin, men nådeløs!

De letter på sløret, tømmer hjertet om tidvis tunge tider. Og jeg lytter. Det stikker, for jeg vet de har rett. Helsesektoren er fin, men nådeløs. Fin fordi den rommer mye kjærlighet og omtanke. Nådeløs fordi mange tiltak slår inn i en verden hvor penger skal spares. Og også brutal fordi vi ikke har nok ressurser å ta av. Vi jobber oss hardt gjennom hvert eneste år, og går den ene overtidsvakta etter den andre. Og vi svarer med å snakke ned hele arbeidsplassen vår. Vi dolker hele Helse-Norge rett i ryggen.

Rekrutteringen ligger mye i våre egne hender, selv om mye skyld og kan fordeles over på de med makt over pengesekken. Vi letter på lokket oss kolleger i mellom. Vi indoktrinerer lærlinger og studenter til å tenke det samme som oss. Vi fyller dagene til lederne våre med klagesang. Ledere som har sine økonomiske rammer å forholde seg til. De hører oss, og vet at dagene og ukene presser på. De klapper oss på skuldra, og skryter det de kan av sine ansatte som er nede på golvet. De gjør det de kan. Og vi fortsetter å baksnakke helsesektoren. Fordi vi er så himla slitne, i alle helseforetak, alle omsorgstjenester og alle etater hvor det jobbes med kniven på strupen.

Ja, vi er utslitte enkelte dager. Vi forlater arbeidsplassene våre, henger i fra oss uniformene våre, tørker egne tårer som greier å finne en vei fram nedover slitne kinn. Vi går hjem, og tenker at det kunne blitt gjort mer. Vi kunne smilt mer. Utrettet mer. Vi kan fortsatt det.

Fortsatt er vi venner

Jeg og Helse-Norge er venner. Innerst inne føler man veldig sterkt for det man er en del av. Det er kvinnedominert, man ønsker seg mer lønn, man krever mye mer av lederne enn man vet de innerst inne greier å gi oss selv om de ønsker aldri så mye. Vi klager på lønna. Vi klager på arbeidsforholdene. Vi søker oss bort og bidrar til at helsesektoren sliter enda mer med rekrutteringen. Vi greier ikke å fylle opp stillinger som står tomme om vi gjør oss til uvenn med jobben vår.

Men jeg har tenkt å fortsette å være venner med denne livslange partneren, som jeg deler mer med enn jeg er klar over. Jeg kan forsøke å forlate, finne meg andre jobber nederst i folketomme korridorer, rett og slett rømme hele livsstilen min. For det er det det har blitt. Men jeg kan aldri si fra meg det som føles som et kall. Helsesektoren har formet meg til det stolte helsepersonellet jeg er. Etter hvert med autorisasjon i lomma som vernepleier.

Jeg går rundt med yrket mitt i hjertet til enhver tid. Å bruke tid på mennesker rundt meg er det jeg behøver. Jeg hører ikke hjemme på et kontor innerst i en korridor. Jeg er venner med Helse-Norge. Jeg vet at rekrutteringen er vanskelig i en tid hvor forholdene er trange. Men det er da Helse-Norge behøver meg mer enn noensinne. Og behøver framsnakking mer enn aldri før. For det er en ting jeg kan bidra med.

Vi er venner, jeg og Helse-Norge. Det er litt komplisert til tider, men venner skal vi fortsette å være.

Les flere blogger nedenfor, eller klikk her for utvidet liste over blogginnlegg på pingvinavisa.no

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.