Media er en viktig informasjonskilde i helsespørsmål. Men er kvaliteten på de som omtaler helsesaker i vår egen landsdel god nok til at de viktigste sakene løftes frem?

Når vi i Norge har såpass god folkehelse som vi har er det naturligvis fordi vi har gode helsetjenester sammenlignet med andre land. Foruten allmennkunnskapen vi får gjennom grunnskole og videregående opplæring, er mediene en viktig kilde til oppdatert og aktuell helseinformasjon. Og når vi har gode helsetjenester så er det også fordi vi i Norge har en fri presse som har rett til å informere om det som skjer i samfunnet, som skriver om helsesaker og setter kritisk søkelys på både hendelser og forhold i tjenester som trenger å bli bedre.

Av mediesakene er det særlig helsesakene som interesserer meg, og jeg har ofte tenkt at vi i Nord-Norge trenger høyere kvalitet på helsejournalistikken.

Helsesaker med høy kvalitet

For å lage helsesaker med høy kvalitet trenger journalister et minimum av forståelse for helsetjenestene som systemer, og om helse og sykdommer som fenomener. De fleste som følger med nord-norske medier ser at mediene foretrekker å bruke enkeltsaker når det kommer til helse.

Jeg tror det er et uttrykk for at journalistene nettopp ikke har nok kunnskap, eller god nok tid. Det krever mer kunnskap og ressurser å lage en kritisk sak om et system, løfte et tema som trenger debatt, eller beskrive sykdomsprosesser, enn å referere en enkeltpersons subjektive opplevelser.

Enkeltsaksjournalistikk…

Problemet med enkeltsaksjournalistikken er at den ikke trenger å si noen ting om verken kvaliteten i helsetjenesten eller om pasientsikkerhet. Risikoen er høy for at lesere generaliserer enkeltsaker fordi de tror sakene er representative for en gruppe.  Enkeltsaksjournalistikken trenger heller ikke si noe om hva som er vanlig for denne typer sykdomsproblematikk og da blir det heller ingen informasjonsverdi eller folkeopplysningseffekt.

Når jeg snakker med helsepersonell om å opptre i mediene synes jeg mange sier det samme. For det første kjennes det vanskelig og usikkert. De vet ikke helt hvor journalisten vil og hvordan saken blir. Ofte har journalisten det travelt og mange kjenner på at det ikke blir god kvalitetssikring av saken som skal publiseres. Noen sier også at de føler seg feilsitert, eller sitert på noe som er tatt ut av en sammenheng og satt inn i en annen slik at det fremstår feilaktig. Forhold som er komplekse blir overforenklet.

Jeg skjønner hva de mener, og her må journalistene bli flinkere. Samtidig mener jeg at for mange helsepersonell overser den vesentlige muligheten for kunnskapsdeling og samfunnsdebatt som mediene representerer.

Ytringsfrihet

I det siste har vi sett økt fokus på helsepersonells ytringsfrihet. For meg er det naturlig at alle i samfunnet vårt har ytringsfrihet og kan benytte seg av den. Samtidig ser jeg også tydelig at det er enkeltsaker i systemene som ikke egner seg å ta i mediene. For meg handler det ikke da om manglende ytringsfrihet. Det handler om hvilke måter som egner seg best til å få gjennom de systemendringene en ønsker, og det handler om hva som er best for pasientene.

I vær varsom-plakaten punkt 1.2 står det ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk”.

Det er sjeldent jeg ser artikler eller debatter i nord-norske medier om hvordan en skal bruke helsekronene best mulig, om og eventuelt hvilke grupper som skal prioriteres, om det er en uønsket helsevariasjon i Nord-Norge eller om hvordan helsetjenestestrukturen i Nord-Norge er utformet. Jeg synes det er spesielt, fordi Nord-Norge som helhet skiller seg såpass ut fra resten Norge både på topografi, befolkningsstørrelse og -spredning. Vi kan ikke generalisere løsninger fra andre landsdeler til oss selv, vi må selv være premissleverandør for hva som skal til for at vi i Nord-Norge får likeverdige helsetjenester.

Bedre helsejournalistikk gagner alle

Foruten reell folkeopplysning, trenger vi som landsdel å få frem gode, opplyste og kritiske mediesaker om helsetjenestene våre. Kombinasjonen av at fagfolk vegrer seg for å uttale seg, og journalister som ikke kan nok om helse, gir i sum dårlig helsejournalistikk.

Jeg sier helsejournalistikk – ja, takk! Og håper at mange mediehus, journalister, helsepersonell og helseledere bidrar fremover.

Hva mener du? Gi gjerne ditt innspill i kommentarfeltet nedenfor.