Helsetoppenes «persontilpassede» dilemma
Utviklingen av persontilpasset medisin går stadig framover, men Nord-Norge i ferd med å sakke akterut i ambisjonen om å gi alle pasienter lik tilgang til de nyeste behandlingene. Altfor få tilbys deltagelse i kliniske studier. Det er negativt både for sykehusøkonomi og pasienter.
Den positive utviklingen innen persontilpasset medisin var rammen da Helse Nords administrerende direktør Marit Lind, og tre av fire sykehusdirektører i nord – David Johansen (Universitetssykehuset Nord-Norge), Siri Tau Ursin ved Nordlandssykehuset og Ole Hope fra Finnmarkssykehuset – deltok på fagdag med det Nasjonale kompetansenettverket for persontilpasset medisin (NorPreM).
Like før jul samlet nettverket rundt 90 deltakere fra den nordligste helseregionen i Tromsø. NorPreMs oppgave er å øke kompetansen om persontilpasset medisin over hele landet, og presenterte på fagdagen nye og store muligheter innen feltet.
Forskningsfokus
Deretter ble de fire direktørene utfordret på noen av de begrensningene som helseregionen har akkurat nå.
– Det er slik at mye av utviklingen innen persontilpasset medisin går via forskningsprosjekter, så ideelt sett burde enhver pasient som kommer inn til sykehuset vært inkludert i klinisk forskning. Nasjonalt er målet at minimum fem prosent av alle pasienter skal få delta i forskningsstudier. Snittet på landsbasis er nå 3,5 prosent og i nord ligger vi enda lavere enn det. Radiologi har vært én flaskehals, en annen kan være avstander og lang reisevei for pasienter, eller kanskje at man ikke har informert godt nok om mulighetene som finnes, oppsummerer Rune Sundset, som leder NorPreM i den nordligste helseregionen.
Han forteller at persontilpasset medisin først og fremst benyttes innen kreftbehandling og for sjeldne tilstander, men også andre områder kommer nå etter.
LES OGSÅ: Kreftsenter ved UNN vil gi mer persontilpasset behandling!
Administrerende direktør ved UNN, David Johansen, har selv erfart hvor viktig og lønnsomt klinisk forskning er både for pasientene og sykehusøkonomien, og er svært opptatt av å få forskningen ut av egne forskningsfløyer og naturlig integrert i både sengeposter og poliklinikker.
– Da jeg jobbet på hematologisk avdeling valgte vi å investere i en forskningssykepleier, med det resultat at vi sparte 10 millioner kroner!, fortalte han.
Mye skyldtes reduksjon av medisinkostnader. Enkelte medisiner kan koste opp mot 2-3 millioner i året for behandling av bare én pasient. Men for pasienter som inkluderes i kliniske studier, så er medisinen gratis.
Uforutsigbare kostnader
Økte utgifter til nye medisiner er noe av det som stadig utfordrer sykehusøkonomien, blant annet fordi det er vanskelig å forutse hvor mange medisiner som årlig godkjennes for bruk, hvor dyre de er og hvor mange pasienter som trenger den.
– I november hadde UNN et overforbruk på fem millioner kroner, kun på medisiner, fortalte Johansen, mens Siri Ursin anslo at Nordlandssykehuset kom til å lande 80 millioner over budsjett på medisiner i 2024.
– Men utviklingen er jo egentlig fantastisk. På grunn av nye medisiner og metoder sparer vi intensivdøgn, operasjoner, vi sparer liv og ikke minst bivirkninger. Så vi må ikke helt miste gangsynet, og bare snakke om hvor vanskelig og trist dette er. Egentlig er dette en gladhistorie, hvor vi får oppleve en revolusjonerende medisinsk utvikling. Men hvis vi skal tilby befolkningen i Nord-Norge det samme som resten av Norge og resten av Europa, kan vi ikke legge oss bak i feltet. Vi må heller gjøre det som vi er i ferd med i UNN; se på underliggende drift for å få orden på økonomien. For dette toget må vi være med på, sa Johansen, og fikk umiddelbar støtte fra Finnmark.
– I min organisasjon tar vi nå vekk et helt ledernivå. I løpet av de neste tre månedene skal vi fjerne mellom 50 og 70 ledere i Finnmarkssykehuset. Vi flytter lederskapet nærmere pasientene, og kostnadene anvendes til pasientrettet behandling, forklarte Ole Hope.
Dyrt å være fattig
Pasienter som deltar i kliniske studier skal som regel undersøkes ved sykehus oftere enn andre pasienter, for å dokumentere både virkninger og bivirkninger undervegs. Dette er ekstra krevende i nord på grunn av lange reiseveier. I tillegg er det kapasitetsproblemer. Røntgenavdelingen ved UNN har i en periode måttet si nei til kliniske studier, for å få ned ventelistene sine.
Men det er ikke bare innen radiologi at UNN trenger økt kapasitet eller modernisering. Også laboratoriene sliter med å henge med i utviklingen. Peter Utnes, avdelingsleder ved medisinsk genetisk avdeling på UNN, redegjorde for et voksende dilemma.
– Vår avdeling har en aktivitetsstyrt finansiering. For én type analyse som vi gjør selv har vi en inntekt på nesten 13.000 kroner, men hvis vi blir nødt til å sende den samme analysen fra oss så koster den oss over 37.000 kroner! Det å analysere prøven blir dermed 2,8 ganger dyrere for UNN, forklarte Utnes.
Paradoksalt nok sender alle de fire nordnorske helseforetakene stadig flere analyser ut av Nord-Norge. Fra sykehusene i Nordland går mange prøver til Trondheim istedenfor til Tromsø.
Direktørene var enige om at samarbeidet i nord må bli bedre, og at det må bli slutt på å sende analyser som kan gjøres regionalt ut av landsdelen. Konsekvensen av å ikke bruke eget regionalt tilbud er at det svekkes, sakker akterut og til slutt bidrar til å forverre underskuddet i egen helseregion.
– Holdningen vår er at vi skal gjøre mest mulig selv. Vi står i en rivende medisinsk utvikling som gjør at det blir behov for å ta mer og mer prøver. Men vi står nå i 2025 med 600 millioner kroner i omstillingsutfordringer som vi må løse. UNN har ikke hatt råd til å investere i nytt utstyr siden før pandemien. Og så lenge vi ikke har det, kommer vi oss ikke i posisjon til å kunne sette opp nye metoder. Slik ender vi opp med å betale tregangen for analyser vi kunne gjort selv. Det er dyrt å være fattig, påpekte David Johansen.
Og en liten dose PCI…
Ordstyrer Rune Sundset lot også direktørene snakke litt om persontilpasningen seg imellom:
– Når det gjelder PCI-behandling i Nord, hva har dere lært av prosessen? Hvordan kan vi i fremtiden unngå mange av de utfordringene som PCI har gitt oss?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg var ikke med i forrige runde, innledet Ursin.
– Det jeg synes vi får til er at jeg og David snakker veldig godt i lag og har et godt samarbeid. Men PCI er en så lang historie og så mange ulike historier. Så selv om vi to snakker godt sammen, må vi leve med at en del historier lever sitt eget liv der ute. Jeg tør ikke si at en slik sak aldri kan skje igjen, men god dialog gir bedre samarbeid. Så er det viktig å huske at PCI er en svært stor debatt, men egentlig en relativt liten sak. I det daglige samarbeider vi meget godt om en mengde pasienter på tvers av hele regionen. Jeg pleier av og til å vise bilde av en pasient som jeg jevnlig treffer i Lofoten. Vedkommende har fått stilt sin diagnose i Bodø, har vært i Tromsø på behandling, og nå får pasienten oppfølging fra lokalsykehuset i Gravdal og hos sin kommunale fastlege. Så er han er jevnlig på kontroller i Bodø, og av og til innom i Tromsø. Nå får vi ikke så mye oppmerksomhet rundt ting vi får til, men masse om det vi dessverre ikke håndterer så godt. Vi får satse på at det blir bedre framover, smilte Ursin, og fikk støtte fra de andre rundt bordet.
– Jeg og Siri er enige om at vi får begynne på nytt. Vi må samarbeide mer. Vi kan ikke krangle, men må stå sammen for å få legitimitet og troverdighet i resten av landet, og ikke minst til beste for pasienten. Jeg har også hatt gode dialogmøter med Ole om hvordan vi og Finnmarkssykehuset bør samarbeide bedre, supplerte Johansen, mens Ole Hope fikk komme med en «punchline».
– Se bort fra konflikten og stormen i media, og se på hvordan to foretaksdirektører nå løser en kompleks utfordring sammen. De kan være forbildet for hvordan vi skal løse samarbeid for oss alle framover, og et mønster for hvordan vi bør tenke for å lage gode løsninger for pasientene. Det er de vi er her for, ikke for å passe på egne grenser.
Flere saker om persontilpasset behandling ved UNN:
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.
