Vernepleier Tromsø kommune

Hvordan føle stolthet som helsepersonell?

Alle går igjennom ulike praksiser og opplevelser som student og elev. Men hvor mange av oss føler at man hadde noe igjen for det etterpå? Trigger det lysten til å bli i helsevesenet i mange år framover? Har veiledere og kolleger der ute gjort jobben sin godt nok om en student eller lærling mister gløden og faller av lasset?

Det er forsket på sammenhengen mellom praksis og tiden etter endt utdanning. En solid og god praksis genererer stor stolthet hos en nyutdannet. Når tiden i arbeidslivet starter, kan synet på sin egen yrkesstolthet få seg en knekk når alt skal settes ut i praksis.

En god veileder vil trigge faglig nysgjerrighet hos en student. En god relasjon vil skape trygghet og grobunn for erverving av ny lærdom. Å bygge bro mellom seg selv og pasient/pårørende skaper stor stolthet og trygghet. Å ikke oppleve anerkjennelse og aksept som profesjonell yrkesutøver i ettertid er en stor motpol til dette.

Få frem gløden

Jeg greide ikke å dy meg, jeg måtte tilføye noe til denne artikkelen som ble publisert på sykepleien.no 25.02.16 om mangelen på stolthet som ferske sykepleiere erfarer, der de kommer rykende ferske fra skolebenken.

Ragnhild Kuntze påpeker at denne forskningen på ingen måte er en ny trend. Og jeg tillater meg å si meg enig. Dette gjelder vel i grunnen over hele linja innen helsevesenet.

På hvilken måte kan vi bidra til at det fremdragende glimrer hos en fersk sykepleier, ambulansearbeider, helsefagarbeider, hjelpepleier, og som i mitt eget fag, vernepleier? Hva er vel ikke bedre enn en splitter ny yrkesutøver, full av iver og arbeidslyst, klar for å gjøre teori om til praksis? Hva er vel ikke bedre enn å se gløden som sitrer i et ivrig ansikt?

LES OGSÅ: Turnuslivets gleder

Den indre stoltheten

Tiden for å søke på utdanning er her. Det skal vurderes og velges, og veien mot fremtiden skal stakes ut i riktig retning. For andre står praksisperioder for tur, hos meg inkludert, som veileder. Hva husket jeg fra tiden som student? Hvilken følelse er det jeg ennå kan kjenne på i kroppen, 10 år senere omtrent? Jo, stoltheten. Fryden innvendig av å være en del av et fellesskap. Å bidra i helsevesenet, først som student og så med en bachlorgrad i lomma.

En praksisperiode er altoppslukende for en student, uavhengig av studieretning. Nye problemstillinger skal oppdages, reflekteres over og løses. Uten god nok støtte i en stødig veileder og faglige diskusjoner i personalgruppen, står studenten eller lærlingen der alene. Om ingen backer opp, og gir et dytt i ryggen i riktig retning, er det vanskelig å finne den solide stoltheten som skal ligge som grunnlag i mange år framover.

Og hva er et helt ferskt helsepersonell med brist i en faglig ryggrad, om stoltheten ikke var tilstede helt fra skoletiden? Hvordan skal en fersk yrkesutøver finne fotfestet  sitt om anerkjennelsen og aksepten uteblir? Det er opp til oss andre å se til at grunnlaget legges. Noen av oss erfarer det som veiledere, andre bidrar rundt som personalgruppe.

Må ta ansvar

Jeg har gått gjennom praksiser som student selv. Det har formet meg på godt og vondt, og gitt meg mye lærdom. Både som helsepersonell i ettertid, og som veileder for både lærlinger og studenter. Tiden som ny vernepleier i verden var preget av en iver som overgikk det meste, og et ønske om å vise hva man var god på.

Av den enkle grunn at jeg som vernepleierstudent ble påvirket i denne retningen. Min kunnskap var gull verdt som ferdig skolert, og jeg var ettertraktet på arbeidsmarkedet. Det gjelder alle yrker i helsesektoren. Vi behøves, mer enn noensinne.

Man ønsker intet annet enn å bidra til at en stolt og fersk uteksaminert tar sine første steg ut i arbeidslivet med papirene i hånden, og med et smil om munnen. Man bidrar gjerne til at gode og solide holdninger legges til grunn, slik at relasjoner til pasienter/tjenestemottakere kan styrkes. Og også at lysten til å bidra i et nokså hardt arbeidsliv innen helse og omsorg opprettholdes. For vi behøver alle vi kan få i helsesektoren. Og vi har alle et ansvar for å se til at det gis et klapp på skuldra. Vi må alle bidra til at en nyutdannet føler seg stolt som helsepersonell.

Det kommer en dag hvor god pleie og omsorg skal gis. Det grunnlaget som ble lagt tidlig, vil stråle mot pasienten i form av grenseløs trygghet og omsorg. Pasienten vil huske hjelpen han fikk da han trengte det som mest. Vi skylder han det. Og vi skylder Helse-Norge det.

Har du synspunkter om temaet? Bidra gjerne til debatt i kommentarfeltet nedenfor.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.