May-Lisbeth Sigvartsen (til venstre) jobber til daglig som sykepleier ved sengeposten for urologi, endokrin- og plastikkirurgi. . Tidligere i vår fikk hun opplæring i bruk av intensivmedisnisk utstyr av fagutviklingssykepleier Line Yttervik Jenssen. Foto: Per-Christian Johansen

Hvordan lære bedre av hverandre?

Les mer
May-Lisbeth Sigvartsen (til venstre) jobber til daglig som sykepleier ved sengeposten for urologi, endokrin- og plastikkirurgi. . Tidligere i vår fikk hun opplæring i bruk av intensivmedisnisk utstyr av fagutviklingssykepleier Line Yttervik Jenssen. Foto: Per-Christian Johansen

Kan koronapandemien bidra til å gjøre UNN til en enda bedre lærende organisasjon? At vi blir mer samarbeidsorientert, ser nye muligheter og lærer ting som pasientene vil nyte godt av?

Nå har vi en nydelig mulighet til å lære enda mer av hverandre. Jeg har mange ganger tenkt på hvor krevende det må være for store organisasjoner å være en lærende organisasjon. Med stort og smått er det rundt 8.000 ansatte i UNN. Vi som jobber ved verdens nordligste universitetssykehus har nok mye vi kunne ha forbedret og endret på gjennom å lære av hverandre. For; hvorfor skal noen som helst finne opp kruttet på nytt når andre allerede har funnet gode løsninger?

Men først; En lærende organisasjon – hvem er det som skal lære? Jo, det er selvsagt vi. Alle vi som jobber i organisasjonen. Hvem skal vi lære av? Vi skal lære av hverandre, og andre som gjør ting som er relevant for det vi gjør.

Hvorfor skal vil lære? Vi skal lære slik at vi blir enda bedre. Slik at vi klarer å hjelpe dem vi er her for på de beste måtene. Det vil si alle de som trenger helsehjelp – pasientene.

Hva skal vi lære? Vi skal lære måter å jobbe på som gjør at vi imøtekommer de forventninger samfunnet, styrende myndigheter og politikere, pasientene og det vi selv forventer at vi skal levere av gode helsetjenester.

Men, jeg tror faktisk de aller fleste av oss får en enda mer spennende jobb om vi har som målsetting å levere på et høyere nivå enn det.

Ingenting er enten svart eller hvitt, det er klart, og alle vi – enhetene, seksjonene, avdelingene og klinikkene vi jobber i – passer ikke inn i én størrelse. Så de rammene noen andre har fått til, og som passer for dem, må bearbeides, knas, videreutvikles slik at det passer for oss der vi holder til.

Men, det er likevel en forskjell på å gjøre nettopp det, og å starte helt fra begynnelsen.

Og, for å bearbeide noe må en sette seg godt nok inn i det, før en eksempelvis konkluderer med at «Det ikke er noe for oss».

Det er viktig å ha oversikt over alt det vi ikke kan nok om, slik at vi ikke beslutter på et grunnlag der vi ikke har hele bildet.

En felles utfordring vi har når vi skal lære av hverandre er; «Oss og dem»-fella. Altfor mange havner altfor lett i «oss og dem»-fella. Jeg vil faktisk si at det er en psykologisk svikt vi mennesker har med oss. Vi blir så opptatt av å sammenligne oss mot andre, de gruppene vi tilhører, og de gruppene vi ikke tilhører, at det går utover det arbeidet vi skal gjøre, og fokuset på hensikten med det vi holder på med. (Enda godt det finnes fotball slik at mange av oss får utløp for deler av denne psykologiske svikten der).

LES OGSÅ: Menneskelig å bli redd under koronapandemien

Et stadig tilbakevendende eksempel i vårt univers, ser det ut til, er UNN HF og Nordlandssykehuset. Internasjonalt har vi en amerikansk president som bruker dette fenomenet aktivt i sitt eget land. Et konkret eksempel fra vår hverdag er; vi, de ansatte og dem, lederne – og motsatt. Så lenge «oss og dem»-tenkingen kommer til oss så naturlig som det gjør, må vi jobbe med oss selv for å ikke gå i «oss og dem»-fella.

Hvis vi ser på UNN HF under ett – så er det klart det språklig sett er mange «oss og dem». Men først kommer faktisk et stort vi.

Å klare å ta innover seg alle delene av vår organisasjon, er en annen utfordring med å klare å være en lærende organisasjon. Det er ikke så lett å få oversikt over universitetssykehuset vårt og hvordan delene henger sammen med hverandre.

For mange er det enkelt å tenke på arbeidsplassen sin som der man holder til i det daglige. Men faktisk så får det arbeidet som gjøres av noen i en enhet, seksjon, avdeling eller klinikk konsekvenser for andre deler av det systemet vi er del av.

Kunnskapen og kompetansen en enhet opparbeider seg har andre deler av organisasjonen behov for, selv om «vårt» fagområde ikke er deres hovedområde. Når en enhet krenger og ikke får til det den skal, så påvirker det de andre enhetene og delene i organisasjonen. Ikke minst får det vi gjør der vi holder til, konsekvenser for de vi er her som system for – nemlig pasientene. Det gjelder også for de pasientene som får helsehjelp andre steder enn akkurat der du og jeg jobber.

Måten vi kommuniserer om og med hverandre på, vil også bidra til i hvor stor grad vi klarer å være en lærende organisasjon. Å være en lærende organisasjon er noe vi gjør sammen, ikke hver for oss. Å være en lærende organisasjon handler om hvordan vi snakker sammen om de utfordringene vi har, sammen.

Når vi nå har vært og er i en pandemi, en felles ytre fiende kan vi vel si, så vet vi psykologisk sett at mennesker, grupper, organisasjoner samler seg mot den ytre fienden. Møtene mellom ulike enheter og personer blir mer samarbeidsorientert – for å klare å bekjempe det som truer eller utfordrer oss.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter. Og hvis covid-19 bidrar til å samle oss sånn at vi blir enda mer åpen til å lære av hverandre, er ingenting bedre enn det.

Nyhetsbrev

Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.