Hvordan vil du få beskjed om livstruende sykdom?

‒ Helsearbeidere må aldri glemme at diagnosene som er dagligdagse for dem, kan snu opp ned på livet til pasienten. Det bør få innvirkning på hvordan de velger å kommunisere, mener tidligere pasient Elisabeth Sundkvist.

Elisabeth Sundkvist har overlevd alvorlig kreftsykdom. I den prosessen har hun møtt leger som hun halvt i skjemt, halvt i alvor mener kun bør ha kontakt med pasienter som ligger i narkose. Måten hun fikk beskjed om den livstruende sykdommen på, gjør at både dato og klokkeslett da mobiloppringningen kom, for alltid har brent seg inn i minnet hennes.

Innlegget hennes på Samvalgskonferansen høstet både latter, medfølelse og frustrasjon. Frustrasjon over at vi i 2019 ikke er kommet lenger. At pasienter i vanskelige livssituasjoner fortsatt må godta å ha det slik, at de kan bli tilfeldige «offer» for en helsearbeider som har en dårlig dag, som har hodet sitt et helt annet sted, eller som rett og slett ikke har forstått hvilken merbelastning de gir pasienten på grunn av måten de kommuniserer på.

Elisabeth Sundkvist fortalte sin historie på Samvalgskonferansen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

‒ Jeg leste nettopp årsrapporten til Pasient- og brukerombudet. De etterlyser folkeskikk i pasientkontakten! Det burde vi minimum få til, understreker hun.

Samvalg på dagsorden

Målet til den nasjonale Samvalgskonferansen, som ble holdt i Tromsø i juni, er å sette nettopp pasienten i fokus, og finne ut hvordan samspillet mellom pasient og behandler kan bli bedre. Samvalg har vært en pasientrettighet i 20 år, men fortsatt praktiseres dette i liten grad. Fortsatt er det for lite dialog mellom behandler og pasient om eventuelle behandlingsalternativer. Dårlig kommunikasjon mellom helsepersonell og pasient får kanskje enda større konsekvenser i dag, siden det for pasienten er blitt så enkelt å finne seg sin egen sannhet gjennom internett. For eksempel slutter mange å ta medisin, fordi de tror på noe annet enn det legen har forklart.

Folkehelseinstituttets fagdirektør, Magne Nylenna, tok for seg dette med kildekritikk. Hva er «kunnskapsbasert» informasjon? Hva tror vi på og hvorfor? Og hvordan forsikre oss mot «fake news»?

‒ Helsetjenesten drukner i forskningsbasert kunnskap. På verdensbasis publiseres 1,5 millioner artikler per år. PubMed omfatter over 20 millioner artikler! Du må ha kunnskap for å navigere i dette. Det finnes etter hvert så mye forskning at kunnskapsoppsummeringer er helt nødvendig for å få et grunnlag for å beslutte hva man skal tro mest på. Du må også ha kunnskap for å vite hva du leter etter, slik at du sammenlikner eple og eple, og ikke banan med dørhåndtak, poengterte fagdirektøren.

Hva er sant?

‒ Sannhet er et skummelt ord. Det skal skrives med blyant og liten s fordi det endrer seg veldig raskt.

En mer pragmatisk definisjon av kunnskap er: Noe vi tror er sant fordi vi har gode grunner for å tro det, melder Nylenna. Men hva er så «gode grunner»?

Rådet fra fagdirektøren var klart: Start med å finne ut av hvem formidleren er, og om det grunn til å stole på dem.

‒ Kildekritikk er kanskje mer enn noen gang en særdeles viktig ting å lære seg. Sosiale medier flommer over av folk som tror mer på meninger og synsinger enn helsetjenestens dokumentasjon, advarte han.

Og minnet om en viktig ting:

‒ Jo viktigere beslutninger, jo mer viktig er det med dokumentert informasjon som kan gi grunnlag for beslutningen.

Må ta seg tid til pasienten

Samvalgskonferansen i regi av Samvalgssenteret ved UNN ble avviklet i Tromsø 5. og 6. juni. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress
Sundkvist er rystet over at helsetjenestens dårlige datasystemer og rigide dokumentasjonskrav blir brukt som unnskyldning for å ikke kommunisere godt med pasienten. Det brukes også som unnskyldning av leger som gir anbefalinger om behandling til en pasient uten å i det hele tatt ha åpnet vedkommendes journal.

‒ Sorry, men det der holder ikke. Her trengs det en kulturendring! Og den trengs blant alle som har pasientkontakt, poengterte Sundkvist.

Hun viste til at sykepleierne er som regel flinkere til pasientkommunikasjon enn legene, men at hele sykehuset trenger å ha fokus på kommunikasjon: radiografer, bioingeniører, sekretærer, alle som er i kontakt med pasienten har et ansvar for at pasienten blir godt ivaretatt.

‒ Det tar ikke mer tid å legge til rette for god pasientkommunikasjon. Som pasient skjønner jeg at dokumentasjon er viktig, men det er veldig frustrerende at du ikke kan se meg i øynene, men velger å sitte med ryggen til for å skrive mens du snakker med meg.

Sundkvist har jobbet i Kreftforeningen og vet at det er mye rart pasientene får beskjed om.

‒ Det holder ikke bare å utvikle samvalgsverktøy på internett. Helsepersonell må vite hvordan disse skal brukes. Vi har leger som sender pasienter hjem med en alvorlig diagnose og beskjed om «klikk deg inn her og gi beskjed om hvilken behandling du vil ha». Disse verktøyene er ment for gjennomgang om valg av lege og pasient SAMMEN, sier Sundkvist og rister oppgitt på hodet.

Hun håper konferanser som dette får flere til å ta inn over seg hvordan man helst skal kommunisere med pasienter.

‒ Det råder dessverre en generell oppfatning blant helsepersonell om at de formidler veldig bra. Det må de slutte å tro på. Og så må de ikke bare fortelle, de må lytte også. Vi kan få til så mye bedre enn det vi gjør nå, konkluderte Sundkvist, som faktisk nettopp er blitt UNN-ansatt selv.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.