- Hvem er alle disse menneskene med psykisk helse? Spurte en godt voksen dame meg en gang. Jeg svarte: - Det er deg og meg og alle andre. Alle mennesker har psykisk helse. Hun sa: - Hva, det kan ikke stemme!?! Jeg har aldri hatt psykisk helse.

På samme måte som alle har somatisk helse har vi psykisk helse. Alle får flere somatiske sykdommer i løpet av livet – fra lette til alvorlige. Befolkningsundersøkelser gjort og referert av FHI (Folkehelseinstituttet) viser at mellom 40-50% av oss får fra lette til alvorlige psykiske lidelser i løpet av livet. De fleste får lette til moderate lidelser og færre får de alvorligste tilstandene. Med andre ord, om vi ikke selv får en psykisk lidelse så kjenner vi noen som får.

Det er mange forklaringer på hvorfor tilstandene oppstår. Noen mennesker behandler andre mennesker sånn at de kan få psykiske lidelser. Mobbing og overgrep er kjente risikofaktorer. Biologiske sårbarhet, rusbruk, livserfaringer og –belastninger kan gjøre at vi får psykisk lidelse. Det som går greit å takle for noen, kan være vanskelig for mange andre. Og får vi en alvorlig somatisk sykdom er det vel ikke så rart om vi får en psykisk reaksjon, eller at vi kan få en diagnostiserbar psykisk lidelse?

Ifølge FHI er de to vanligste psykiske lidelsene hos voksne depresjon og angst. Hos menn er rusavhengighetstilstander vanligere, mens spiseforstyrrelser er vanligere hos kvinner. Depresjon øker dødeligheten like mye som røyking. For barn og unge er de tre vanligste lidelsene angst, depresjon og atferdsforstyrrelser.

Fordi ingen har regnet på det, vet vi faktisk ikke helt hva psykiske lidelser koster i Norge. Estimater tilsier mellom 60-70 milliarder pr år i Norge. Det inkluderer alt; fra kommunal psykisk helsetjeneste, til psykisk helsevern, til sosialtjenester, til sykefravær og uførestønad etc.

Jeg sa til damen: – Alle har psykisk helse, men ikke alle får psykisk sykdom. Hvorfor tror du det er så skammelig å få psykiske sykdommer, når det ses som helt vanlig å få somatiske sykdommer? Hun svarte: Ja, det er skammelig, men jeg vet ikke hvorfor.

Jeg undrer meg stadig over at psykiske lidelser (fortsatt) er skambelagt? Som om psykiske lidelser skulle være selvpåført. Som om du burde skamme deg over at du har gjort det mot deg selv.

Det henger fortsatt igjen mange myter og stereotypier om «galskap» fra en tid vi ikke hadde i nærheten av kunnskapen vi har i dag. Fortsatt lærer vi for lite om psykisk helse i allmenndannelsen vår og vi kan for lite om hvordan vi hjelper mennesker med psykiske lidelser. Dette er viktige forklaringer på hvorfor tilstandene fortsatt forfølges av skam.

Men, damen hadde et viktig poeng. Psykiske lidelser og en del av rusavhengighetslidelsene vises ikke utenpå. Det gjør at vi ikke vet hvor vanlig tilstandene er og at vi derfor ikke snakker så mye om psykisk helse med hverandre. Sånn opprettholdes stereotypiene om mennesker med psykiske lidelser.

Jeg mener naturligvis at de fleste bør ha like mye allmennkunnskap om psykisk helse og psykiske lidelser som somatisk helse og sykdommer. Jeg mener også at disse tilstandene burde være like naturlig å snakke om og søke hjelp for som for somatiske sykdommer.

Ikke minst mener jeg at vi, uavhengig om vi er somatisk eller psykisk helsepersonell, har like stort ansvar for begge helseområdene.

Hva mener du?