Jakten på ny tilhørighet
Bigepti Bhandari kjente på følelsen av å være ettertraktet da hun begynte som sykepleier ved UNN. I dag er hun slett ikke sikker på hva hun skal kalle «hjem» – Norge eller Nepal.
– Jeg elsker Nepal. Virkelig! Foreldrene mine har flyttet tilbake dit. Det var noe de hadde planlagt på forhånd, men selv tror jeg ikke at jeg kommer til å flytte fra Norge. Det kommer nok ikke til å skje, sier hun.
Historien til Bigepti, og fortellingen om hvorfor hun i dag er sykepleier på hematologen ved UNN Tromsø, er på ingen måte dramatisk. Men historien er like fullt lang og kronglete, og til slutt er dette en fortelling som handler om identitet og følelsen av å høre til.
– Jeg kjenner på meg selv at jeg egentlig mener Norge når jeg sier «hjem». Jeg merker det egentlig enda mer på søstera mi. Hun er to år yngre enn meg, og vi var 17- og 15 år da vi flyttet til Norge. Hun «tenker norsk», og det merker jeg når vi snakker sammen, forteller Bigepti.
Oppvokst på internat
Flyttingen fra Nepal var nøye planlagt. Pappa reiste først. Han jobbet i matbransjen og var utdannet som næringsmiddeltekniker. I Portugal fikk han jobb og etter hvert også statsborgerskap. Mamma flyttet etter. De jobbet mye og hardt og sendte penger hjem, der døtrene gikk på internasjonal skole, bodde på internat og tilbrakte fritiden sammen med besteforeldrene.
– Lillebroren vår er født i Portugal, men da jeg var ferdig på videregående skole, og vi søstrene flyttet til Europa, så ble det ikke Portugal, men Norge vi flyttet til. Kristiansand. Det var helt fantastisk! Jeg lærte meg norsk veldig fort. Egentlig hadde jeg planer om å studere naturvitenskap, men så ble det sykepleie i stedet for. Det var nesten et spontant valg. I Førde kunne jeg starte studiene i januar, og slapp å vente et helt semester, så derfor har jeg flyttet litt rundt, forteller hun.
Hun har et godt språkøre. Da hun var i Oslo fikk hun høre at hun snakket norsk med kristiansanddialekt. I dag skinner tromsødialekten igjennom, frivillig eller ufrivillig, i setninger som: «Det vil æ bare si, at foreldrene våre har gjort absolutt alt for å gi oss et jævla bra liv!»
– Hvorfor kom du til Tromsø?
– Fordi søstera mi bodde her. Hun studerte biomedisin. Jeg tenkte det høres eksotisk ut å komme hit, men opplevde det som et sjokk – på absolutt alle måter. Jeg kom i januar 2021, midt under mørketida og midt under pandemien. Jeg hadde ikke sosial kontakt med noen, og følte det som jeg ville sove hele tiden. Den første mørketiden var skikkelig tøft, men senere har det gått bedre. Nå er jeg blitt i stand til å se at det er veldig fint her. Naturen er nydelig, og mye her er faktisk veldig likt Nepal, forteller hun.
Fant «sin» UNN-avdeling
Hun hadde ingen plan om å bli lenge i Tromsø. Hennes søster flyttet videre til Trondheim, men selv ble hun foreløpig værende, fordi hun fant seg kjæreste i Ishavsbyen. Som sykepleier var hun ettertraktet, og fikk først jobb på nevrokirurgen.
– Etter hvert søkte jeg meg til hematologen, og her trives jeg veldig godt. Dette er en veldig fin avdeling!
– Betyr det at du har slått deg ned i Tromsø for godt?
– Nei, det vet jeg ikke. Kanskje flytter jeg og vi videre. Men jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å flytte tilbake til Nepal. Jeg er veldig bevisst på røttene mine, og jeg elsker Nepal, men det er Norge som er «hjemme» for meg. Jeg er glad i Norge og det norske samfunnet, velferdsstaten, mulighetene til å ta utdannelse og til å jobbe…
– Hvilke ting ved Nepal savner du?
– Masse! Jeg har jo mye familie der, som jeg savner, og det var vondt da morfar døde uten at jeg kunne være der. Jeg har en plan om å jobbe på en måte som gjør det mulig å legge ferieturer til Nepal, der jeg kan være fem-seks uker borte i strekk. Jeg savner maten, selv om jeg klarer å lage noen av spesialitetene på egen hånd. Vi har dessuten en nepalsk forening i Troms, med 80-90 medlemmer. Jeg deltar ikke så aktivt i denne foreningen, men ved spesielle anledninger er det veldig godt å ha et slikt felleskap, mener hun.
FLERKULTURELLE UNN – FAKTA:
NAVN: Bigepti Bhandari
ALDER: 27
SIVILSTAND: Kjæreste
BOSTED: Tromsø
STILLING: Sykepleier
HJEMSTED: Pokhara, Nepal
OM HJEMSTEDET: Pokhara er Nepals nest største by, med drøyt 180.000 innbyggere. Byen er sentrum for landets turisme, og et viktig utgangspunkt for mange ekspedisjoner til fjellene i Himalaya, ikke minst Annepurna, der den høyeste toppen er 8.091 moh. Pokhara ligger ved den vakre innsjøen med samme navn.
ANBEFALINGER: Det å oppleve Nepal er i seg selv verdt å anbefale, med menneskelig varme og gjestfrihet som det absolutt viktigste. Selvsagt forbindes Nepal med fjell, men man trenger ikke å bestige de aller høyeste toppene for å få en storslagen opplevelse. Landet er rikt på severdigheter og har en rekke matspesialiteter, som «Momo».
BAKGRUNN:
- UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
- Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
- Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
- Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Høsten 2022 var dette tallet oppjustert til 65 nasjoner!
LES FLERE saker om utenlandske medarbeidere ved UNN her!
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.