Samhandlingsreformen medførte økte økonomiske forpliktelser til kommunene. Snart vil kravene skjerpes ytterligere når den kommunale betalingsplikten forventes å inkludere også pasienter innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TBS).

For pasientene som har vært innlagt i somatisk spesialisthelsetjenestene har det allerede vært kommunal betalingsplikt i flere år. Ordningen kom med samhandlingsreformen. 25. november går høringsfristen for kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter også i psykisk helsevern og TSB ut.

Mange som jobbet i psykisk helsevern og TSB innvendte da betalingsplikten for somatiske pasienter ble innført, at det ville få konsekvenser for de alvorligste psykisk- og rusavhengighetslidende innen psykisk helsevern og TSB dersom en ikke innførte samtidig betalingsplikt. Når en først gikk til det skritt å innføre betalingsplikt, var det absolutt nødvendig og gjøre det for denne pasientgruppen for å forhindre at ressursene ble flyttet til somatiske pasienter også i kommunene.

Særlig, ble det av enkelte påpekt, at det var alvorlig om en i psykisk helsevern og TSB skulle fortsette dreiningen fra døgn til dag. Det vil si at en skulle legge ned døgnplasser og satse på dagbehandling eller poliklinisk behandling.

En rapport fra Sintef referert i Sykepleien i januar i år oppsummerer hvordan det har gått. Kommuner flest mangler botilbud til gruppen, kommunale antall årsverk knyttet til gruppene har stått på stedet hvil siden 2008, og arbeids- og aktivitetstiltak er mangelfull til denne gruppen. Samtidig har det vært en dreining i psykisk helsevern fra døgn til dag/poliklinisk aktivitet.

Eksempelet – Tromsø kommune

Da administrasjonssjefen i Tromsø kommune la frem forslag til budsjett i forrige uke var det mange elementer i forslaget som henger tett sammen med denne historikken. Der var flere tiltak for innsparing, som går ut over voksne med rusavhengighetslidelser, psykiske lidelser og med utviklingshemning. Det gjelder konkret at man utsetter bygging av omsorgsboliger til alle tre gruppene og avlastningsplasser til personer med utviklingshemning.

Kommunen skriver selv i sitt økonomiforslag at forslaget er innrettet som et folkehelsebudsjett med forebygging som fokus.

Jeg har i mange andre sammenhenger skrevet om den gylne regel, som er at psykisk helsevern og TSB skal vokse mer, blant annet økonomisk og på aktivitet, enn somatisk spesialisthelsetjeneste. Regelen ble gjeninnført av helseminister Bent Høie da han inntrådte.

Flere RHF- og HF-er viser til at de har klart en av indikatorene, altså økning på aktivitet. Men hvordan kvaliteten på helsehjelpen er som følge av at en får flere gjennom, men at en ikke øker ressursene tilsvarende, står det ingenting om. Utfordringen er og blir at at en heller ikke spesialisthelsetejenesten har klart å prioritere disse gruppene slik politikere hadde bestemt.

Dom til tvunget psykisk helsevern

En lovendring som nylig er trått i kraft, og som også går rett inn i denne historikken, er at justisdepartementet har innført en ny lovbestemmelse. Med tittelen ”Plagsomme gjengangerkriminelle kan dømmes til behandling” annonserte regjeringen 9. september i år at mennesker som ikke er strafferettslig tilregnelig, altså som ikke kan sone i fengsel grunnet sin alvorlige psykiske lidelse og som har begått milde former for forbrytelser, nå skal kunne dømmes til tvunget psykisk helsevern i inntil tre år.

Denne ordningen har eksistert i mange år, men da for de menneskene med alvorlig psykisk lidelse som har begått alvorlig kriminalitet (alvorlig vold, drap, brannstiftelse).

Ut fra mine kliniske erfaringer med å arbeide med gruppene, så kan en ikke utelukke at dette henger sammen med hvordan spesialisthelsetjenestene og de kommunale helsetjenestene er bygd opp, reduksjonen av døgnplasser som er gjennomført i psykisk helsevern over år, uten at det er kommet tiltak til kommunene.

Riktig utvikling?

Helseminister Bent Høie er tydelig på at det trengs betalingsplikt i kommunene fremover. Slik systemene er innrettet så tenker jeg også at det absolutt er nødvendig. Men jeg er ikke overbevist om at måten systemene er innrettet for å gi helsehjelp til disse gruppene i Norge på nå, er slik det burde være. Det er for mange rapporter og historier som tilsier at systemene ikke klarer å gi god nok hjelp.

Jeg tror dessverre heller ikke det vil hjelpe å «flikke» litt på systemene vi har i dag, men at det må gjøres større systemendringer om vi skal lykkes i å utvikle pasientens helsetjeneste til disse gruppene.

Er du enig med Else-Marie? Send gjerne inn dine synspunkter i kommentarfeltet nedenfor.