Livet smiler etter 400 avslag og uendelig motgang
I dag er Aleksandar Stefanovic på vei til å bli intensivsykepleier og en svært ettertraktet fagperson. Slik har det ikke alltid vært. Absolutt ikke.
NAVN: Aleksandar Stefanovic
ALDER: 36
BOSTED: Tromsø
STILLING: Sykepleier
SIVILSTAND: Gift. Ett barn
HJEMBYEN: Uzice ligger helt vest i Serbia, nær grensen til Bosnia. Byen er knyttet til togforbindelse mellom hovedstaden Beograd og kysten av Montenegro, til Adriaterhavet. Byen er omtrent på størrelse med Tromsø (78.000 innbyggere). Byens historie strekker seg tilbake til middelalderen, og i gamlebyen ruver middelalderfestningen Stari Grad. Byen ble hardt rammet av NATOs bombinger i 1999, i «Operation Allied Force»; både sivile bygninger og liv gikk tapt.
ANBEFALINGER: – Hvis jeg skal begrense meg til hjembyen, vil jeg jo anbefale naturen som omgir Uzice, som gjerne må oppleves. Vi har en nasjonalpark som strekker seg helt til grensa mot Bosnia. Aller helst snakker jeg varmt om det gamle Jugoslavia som et flott feriemål, der valgmulighetene er veldig mange.
– Jeg skylder ikke på noen andre. Det var ingen som tvang meg til å flytte til Norge, og jeg innrømmer at jeg burde vært bedre forberedt enn hva jeg var, sier Aleksandar i dag.
Veien frem til å bli sykepleier på oppvåkningen ved UNN Tromsø har vært lang og brolagt med en nesten parodisk lang rekke av tilbakeslag og motgang.
Fratatt sertifikatene
– Jeg var utdannet som sykepleier før jeg kom hit, og jeg hadde erfaring fra både ambulanse og ved legevakt. Derfor trodde jeg at jeg hadde et fundament til å kunne klare meg, sier han.
Norske myndigheter var derimot ikke imponert over kompetansen hans. Ikke sykepleierutdanningen. Og ikke førerkortet.
– Den første tiden i Norge bodde jeg i Vestfold. Jeg skrev 400 jobbsøknader og fikk avslag. Som regel fikk jeg ikke respons i det hele tatt, men til slutt fikk jeg svar fra Finnsnes, der det åpnet seg en mulighet til å jobbe som hjelpepleier på et eldresenter, forteller han.
– Trodde du motgangen var over?
– Da jeg skulle reise nordover, opplevde jeg at toget fra Holmestrand til Gardermoen fikk stans. Jeg mistet flyet, ble kraftig forsinket og endte opp på Finnsnes motell og camping midt på natta. Jeg sov ute i sovepose, i februar, men ble funnet i firetida på natta og tatt hånd om, sier han.
– Det var veldig fint å få en jobb, selv om dette var en jobb der jeg egentlig ikke fikk brukt kompetansen min. Den store utfordringen besto i å få orden på en del papirer, skattekort og slike ting, så derfor fikk jeg ikke utbetalt lønn før det hadde gått seks måneder. Dette var en ganske stor utfordring, for jeg kom fra ett av de fattigste landene i Europa og skulle prøve å livnære meg i ett av Europas rikeste land…
– Hvordan klarte du det?
– Ved hjelp av flotte mennesker. Tommy, som er leder ved frivillighetssentralen på Finnsnes, lot meg sove på kontoret sitt. Han var en uvurderlig hjelp, og jeg kaller ham konsekvent for «min norske bror». Det var forresten veldig praktisk å bo på dette kontoret, for alle visste hvor de kunne finne meg, hver gang det var behov for noen til å ta ekstravakter, smiler han.
Et fantastisk arbeidsmiljø
I dag er det seks år siden Aleksandar kom til Norge. Det er fire år siden han ble far til en datter, og det er to år siden han sikret seg norsk godkjenning som sykepleier. Nå stortrives han på oppvåkningen, og ser frem til å bli spesialsykepleier.
– Etter at jeg først fikk godkjenningen på plass, har en hel verden åpnet seg for meg. Jeg møter åpne dører overalt! Egentlig er dette helt utrolig. Jeg har fast jobb. Jeg har utsikter til videreutdanning. Jeg jobber på et sykehus som er fantastisk – faglig og menneskelig – og der jeg har kolleger fra hele verden. Jeg har blitt veldig godt mottatt. Å bli en del av kollegiet har vært langt lettere på UNN enn hva det var hjemme i Serbia, sier han.
– Hva er de største forskjellene?
– Viljen til inkludering, som du finner her. Spør du om hjelp, så får du hjelp. I Serbia er helsevesenet langt mer hierarkisk. Sykepleierne nyter ikke spesielt høy status, og særlig kvinnene har det tøft. Legene opptrer som guder, og under visittene sto vi sykepleiere i «rett», som i militæret. Her er det helt annerledes. Vi inkluderes bedre. Og vi får mer ansvar, sier han.
– Jeg vokste opp i et Venezuela jeg selv opplevde som trygt, og med muligheter for alle. At jeg forlot landet var ikke utslag av noen protest eller frykt. Jeg ville rett og slett ut i verden, sier Guillermo Rebolledo. Han endte opp ved UNN i Tromsø.
Drømmer om Nord-Norge
– Savner du Serbia av andre grunner?
– Nei, egentlig ikke. Jeg har jo familie der, en bror ei søster og foreldre som fortsatt lever, og jeg besøker dem én gang i året. Min mor er som andre mødre, og ønsker at jeg skal flytte hjem, men resten av slekta forstår meg. Serbia preges av en slags kollektiv posttraumatisk stresslidelse. For meg er det apatien som er det verste; man ser at man mangler utstyr og medisiner, men man er helt ute av stand til å gjøre noe for å endre på situasjonen. Jeg tror de som bor der erkjenner dette, men det er enda lettere å se det når man kan betrakte det utenfra, sier han.
– Kvaløya er flott, og Lofoten er flott. Men Senja er noe helt for seg selv, sier han.
Og om miljøet på UNN er fantastisk, og det nesten bor 100 serbere i Tromsø, så er det likevel ett menneske som for alltid vil stå helt sentralt i livet til Aleksandar.
– Tommy! Min norske bror på Finnsnes. Han betyr mye. Både han og de flott barna hans, sier Aleksandar.
DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:
- UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
- Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
- Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
- Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler)
Viste du at UNN har ansatte fra nærmere 60 ulike nasjoner. De kommer fra alle verdenshjørner, og tror at det finnes isbjørner i gatene der UNN er lokalisert. Vi er stolte over det flerkulturelle samfunnet Universitetssykehuset Nord-Norge representerer.
NAVN: Aleksandar Stefanovic
ALDER: 36
BOSTED: Tromsø
STILLING: Sykepleier
SIVILSTAND: Gift. Ett barn
HJEMBYEN: Uzice ligger helt vest i Serbia, nær grensen til Bosnia. Byen er knyttet til togforbindelse mellom hovedstaden Beograd og kysten av Montenegro, til Adriaterhavet. Byen er omtrent på størrelse med Tromsø (78.000 innbyggere). Byens historie strekker seg tilbake til middelalderen, og i gamlebyen ruver middelalderfestningen Stari Grad. Byen ble hardt rammet av NATOs bombinger i 1999, i «Operation Allied Force»; både sivile bygninger og liv gikk tapt.
ANBEFALINGER: – Hvis jeg skal begrense meg til hjembyen, vil jeg jo anbefale naturen som omgir Uzice, som gjerne må oppleves. Vi har en nasjonalpark som strekker seg helt til grensa mot Bosnia. Aller helst snakker jeg varmt om det gamle Jugoslavia som et flott feriemål, der valgmulighetene er veldig mange.
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.