Medisinsk og kraftfull bragd

«Bryte-Stig» ble et begrep. Seks år etter at UNN-kirurgene sydde den avkappede hånda hans tilbake på plass, kjempet han på nytt i verdenstoppen som bryter.

Fakta:

Årstall: 1994.

Begivenhet: I en arbeidsulykke sager Stig A. Hansen av seg den ene hånda i møte med ei elektrisk kappsag. Den blir sydd på plass igjen av kirurger ved UNN, og han klare å trene seg opp igjen, og tilbake i verdenseliten som bryter.

Stig A. Hansen forklarer motivet for å starte trening så raskt som mulig etter at han kom ut fra sykehuset: Det handlet om å trene opp smidigheten, og unngå å få «porselenshånd». (Foto: Rune Stoltz Bertinussen)
Stig A. Hansen forklarer motivet for å starte trening så raskt som mulig etter at han kom ut fra sykehuset: Det handlet om å trene opp smidigheten, og unngå å få «porselenshånd». (Foto: Rune Stoltz Bertinussen)
Stig A. Hansen debuterte på landslaget i bryting så pass tidlig som i 1991. (Nordlys) Få dager etter operasjonen får media besøke «Bryte-Stig» på sykehuset. («Tromsø») Stig A. Hansen hadde selv små håp om at venstrehånda hans skulle bli like god som før. («Tromsø»)
Stig A. Hansen debuterte på landslaget i bryting så pass tidlig som i 1991. (Nordlys) Få dager etter operasjonen får media besøke «Bryte-Stig» på sykehuset. («Tromsø») Stig A. Hansen hadde selv små håp om at venstrehånda hans skulle bli like god som før. («Tromsø»)
Han var 21 år. Han var tømrerlærling. Han var småbarnsfar. Han befant seg på landslaget i bryting, og hadde en drøm om å kvalifisere seg til 1996-OL i Atlanta.

– Vi hadde kjøpt nytt hus i Bo i Nord-feltet, men med lærlingelønn var jo økonomien begrenset, så huset var uinnredet. Dette skulle jeg gjøre på egeninnsats, og det var under dette arbeidet ulykken skjedde, forteller han.

Ulykken og de første operasjonene

Det skjedde under arbeid med listverk. Lista var profilert, og strekene som markerte hvor han skulle sage var opptegnet på baksiden av lista, på motsatt side av der han stilte inn saga. Den elektriske kappsaga var lånt. Han var uheldig. Bak lista grov saga seg inn i armen hans. Den lot seg ikke stoppe, men grov og grov og grov.

– Jeg har prøvd, men jeg har faktisk ikke klart å sette ord på de smertene jeg følte der og da. De var fullstendig uutholdelige, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke besvimte. Men jeg var helt alene der, og jeg tenkte klart og rasjonelt. Jeg holdt den avrevne hånda på plass med den friske hånda og løp for å få hjelp til å skaffe ambulanse. Jeg holdt så hardt og så lenge med den friske hånda at da jeg til slutt kom frem til sykehuset hadde jeg krampe i høyreskuldra…

– Det må ha vært en fest på personalkantina på UNN akkurat den dagen, kanskje var det et bryllup eller noe sånt, for jeg husker at jeg så en lege som sto foran meg, som senere viste seg å være kirurgen Rolf Nordström, og han sto der foran meg, i smoking med blomst i knapphullet, og jeg husker han sa på sitt finlandssvensk: «Vi måste operera omeddelbart.»

– Den første operasjonen varte i 13 timer. De første timene av operasjonen ble gjennomført av et team på fire som var ledet av Nordström selv. Deretter overtok et tilsvarende team som var ledet av Anadi Begic, og jeg vet at jeg skylder selve livet til de åtte legene som gjennomførte disse første 13 timene. Senere husker jeg tre-fire oppfølgingsoperasjoner som ble utført av Jan Sæbøe-Larssen. Ja, det ble mange operasjoner.

Oppfølginga etterpå

– Eldstejenta, Kamilla, var ikke fylt ett år da ulykka skjedde, og meningen var jo at jeg skulle i pappaperm kort tid etterpå. Det var jo ikke mulig å få til dette på normalt vis, så i første omgang vurderte vi hjemmehjelp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne, selv om jeg bare hadde én arm som fungerte. Kamilla var høyt og lavt og holdt seg knapt i ro et sekund, men når det var alvor var det akkurat som om hun forsto. «Nå må du ligge stille, så skal jeg forsøke å skifte bleie,» sa jeg, og da ventet hun tålmodig. Og det samme med matlaginga. Jeg bar henne på skuldrene, jeg kunne jo ikke holde henne ordentlig fast, så hun utviklet en fantastisk balanse og ble senere hestegal og glad i ridning. Etter hvert tilbrakte hun veldig mange dager sammen med meg på UNN i løpet av den oppfølginga jeg gikk igjennom. Kanskje var hun i overkant mye på UNN, for jeg husker at hun en gang kalte en av de kvinnelige ergoterapeutene for «mamma».

– Jeg fikk tatt svennebrevet også. Jeg gjennomførte dette på lengre tid enn normalt, og jeg brukte bare høyrehånda. Det tok halvannet år før jeg begynte å bruke venstrehånda til noe, men jeg fikk avlagt svenneprøven som tømrer, slik at jeg senere kunne gå videre med mer utdannelse. Dette har vært helt avgjørende for at jeg senere har kunnet leve et normalt liv, og noe av det mest rørende i denne tiden var at kolleger ved Bjørn Bygg, sammen med min far og min bror, på dugnad innredet den leiligheten jeg selv bare så vidt fikk begynt på.

Opptreninga

– Jeg trente mye på denne tiden. Legene på UNN advarte meg mot at jeg risikerte å få «porselenshånd» hvis jeg ikke trente den, ei stiv og krokene hånd, så derfor trente jeg. Målet med treningen var å bedre funksjonaliteten i den skadde hånda, ikke fordi jeg tenkte på å komme tilbake som bryter. Men jeg holdt fortsatt kontakt med miljøet, og trente bryting for å trene opp styrken, og så ble jeg med til Murmansk for å bryte i konkurranse – uten å ha ambisjoner og uten å ha prestasjonsangst – og der gjorde jeg det veldig bra. Seks år etter ulykken var jeg tilbake i verdenstoppen. Jeg slo verdensmesteren, men toget for å kvalifisere meg til OL i Sydney i år 2000 var gått, og jeg måtte i stedet sikte meg inn mot 2004-OL i Aten.

– Jeg fikk på plass rundt 50 sponsorer, og jeg jobbet som toppidrettsutøver som heltid i alle disse årene. Jeg hadde 250-270 reisedøgn årlig for å kunne delta i verdenscupen, og jeg fikk all mulig oppbacking fra forbundet, som også la til rette for at jeg kunne ha ungene med meg på disse reisene. Resultatene var brukbare, men dessverre gikk ikke OL-drømmen i oppfyllelse. Den siste og avgjørende kvalifiseringskampen brøt jeg mot en som het Farid Mansurov fra Aserbajdsjan. Jeg ledet 3-0 til pause, men i andre omgang fikk jeg skuldra ut av ledd. Treneren ropte til meg: «Vil du til OL eller ikke!?» Jeg ropte: «Ja, jeg vil!» tilbake, og jeg fikk brutt den på plass, men straks kampen kom i gang igjen hoppet Mansurov på den samme skuldra, den ble kløyvd – og jeg var sjanseløs. Jeg reiste til Aten under OL, og satt på sidelinja og gråt, mens Mansurov endte som olympisk mester. Men når jeg ser tilbake, erkjenner jeg at det ikke var noe å gråte over. Jeg fikk mer ut av brytekarrieren enn jeg kunne våge å drømme om på forhånd, og jeg fikk tatt utdannelse som anleggstekniker og ingeniør, sånn at jeg i dag har en god og spennende jobb som prosjekt- og byggeleder i WSP.

Livet etterpå

– I dag trener jeg fortsatt, selv om det ikke er så mange minuttene hver dag. Jeg har klatrevegg og klatrestang hjemme, og målet med treningen er å holde venstrehånda så mye i aktivitet at jeg unngår å utvikle «porselenshånd». Jeg fikk aldri transplantert noe hud, så det tok hele 21 år før alle sår var grodd, og jeg ikke lenger hadde rur på hånda. Jeg har en del smerter, men jeg har lært meg å leve med disse smertene. Jeg kjenner ikke varme, men får smerter av kulde – for eksempel.

– Det skjer ofte at jeg blir gjenkjent som «Bryte-Stig», og jeg møter mennesker som vil høre historien. Det synes jeg er helt greit. Jevnlig får jeg telefon fra UNN som ber meg om å komme bort og snakke med pasienter som har vært utsatt for ulykker, og som gjerne vil høre min historie – og om hvordan jeg trente meg tilbake til å kunne fungere i hverdagen. Dette stiller jeg gjerne opp på, for jeg føler at UNN har stilt opp mye for meg. Jeg har dessuten opplevdd at kvaliteten på UNN er høy. Totalt har jeg gjennomgått så mye som 84 operasjoner, så jeg har en del å sammenlikne med. Olympiatoppens lege henviste meg en gang til Rikshospitalet og det «alle» mente var de dyktigste i landet. Fem operasjoner fikk jeg gjennomført på knærne, men det var på UNN og hos Gunnar Knudsen at jeg ble smertefri, og gjort i stand til å løpe igjen. Jeg fikk er erfart at det ikke er noen som er bedre enn UNN.

ÅRET 1994

Dette skjedde:

  • EØS-avtalen trer i kraft fra nyttår.
  • De olympiske vinterlekene arrangeres på Lillehammer.
  • For første gang siden 1938 deltar Norge i et VM-sluttspill i fotball. Tre nordnorske spillere er med i troppen til VM i USA: Sigurd Rushfeldt, Roger Nilsen og Mini Jakobsen.
  • Nelson Mandela blir valgt til president i Sør-Afrika.
  • Finland sier ja til EU-medlemskap i oktober, Sverige følger finnenes eksempel, men Norge stemmer nei ved folkeavstemningen 29. november.
  • Varg Vikernes dømmes til livsvarig fengsel for drap og kirkebranner.
  • 900 mennesker mister livet når ferga Estonia synker i Østersjøen.
  • Tunnelen under den engelske kanal åpnes.

Disse filmene så vi:

  • Forrest Gump
  • Pulp Fiction
  • Speed
  • Fire bryllup og en gravferd
  • Schindlers liste

Disse platene kjøpte vi:

  • Mariah Carey: Music Box
  • The Lion King (Soundtrack)
  • Ace of Base: The Sign
  • Anne Grete Preus: Millimeter
  • Kari Bremnes: Gåte ved gate
  • De Lillos: Mere

Dette var årets hits:

  • «Streets of Philadelphia» (Bruce Springsteen)
  • «Se ilden lyse» (Sissel Kyrkjebø)
  • «Mmm Mmm Mmm Mmm» (Crach Test Dummies)
  • «Love is All Around» (Wet Wet Wet)
  • «Zombie» (The Cranberries)
  • «Vem vet» (Lisa Ekdahl)
Fakta:

Årstall: 1994.

Begivenhet: I en arbeidsulykke sager Stig A. Hansen av seg den ene hånda i møte med ei elektrisk kappsag. Den blir sydd på plass igjen av kirurger ved UNN, og han klare å trene seg opp igjen, og tilbake i verdenseliten som bryter.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.