Når stereotypier gir oss feil forståelse av andre

Vi har alle stereotypier, eller ideer om hvordan andre mennesker er, som preger oss i møte med dem. Har du tenkt gjennom dine?

– Drikker du ikke kaffe, og du har ikke andre TV-kanaler enn NRK? Han ser skeptisk på meg. Dette er tydeligvis vanskelig å forstå.

Jeg fortsetter: – Jeg drikker ikke alkohol heller, det sterkeste jeg drikker er te og Cola. Han sier ingenting, begynner å vippe med foten. Kanskje han blir urolig av stillhet, tenker jeg.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan vi oppfatter andre, og hvorfor vi tenker om andre som vi gjør. En forklaring finner vi i sosialpsykologi. Våre stereotypier, som er generaliserte oppfatninger av andre basert på kunnskap vi tror vi har om grupper, påvirker oss i vår forståelse og fortolkning av andre. Stereotypier er ofte feilaktige og vanskelig å endre.

Vi skiller mellom inngrupper og utgrupper. En inngruppe er den gruppen du er medlem av. Du er sannsynligvis vennligere innstilt mot dine inngrupper. En utgruppe er en gruppe du ikke tilhører. Ofte ses en utgruppe som en konkurrent eller motstander og vi tenderer mot en negativ forståelse av personer som tilhører utgruppene. Typiske grupper er; yrkesgrupper, kjønn, alder, geografisk bakgrunn, kulturbakgrunn, fagområde, hvilke vaner en har m.fl.

Stereotypier kan vi også ha om pasientgrupper. Fra mitt ståsted er det like trist hver gang jeg møter en somatisk helsearbeider som har uriktige stereotypier om mennesker med psykiske lidelser, og behandler de deretter.

I UNN HF har nok mange stereotypier om leger, eller helsesekretærer, eller økonomer, eller ledere – og det basert på hva vi antar vi vet om gruppene som helhet. I sin ytterste konsekvens kan denne psykologiske prosessen bidra til at vi lettere samarbeider med vår egen gruppe, og at det blir vanskeligere å samarbeide med personer fra utgrupper. Dette ses særlig når det tilspisser seg i uenigheter.

En måte å motvirke dette på er om vi alle definerer oss i samme gruppe med samme målsetting. Samtlige som jobber i UNN HF er jo alle helsearbeidere i en eller annen form. Og alle som jobber i UNN HF, alle helsearbeidere, vil vel at de som trenger det skal få god helsehjelp?

Jeg ser på mannen mens jeg venter på at mannen skal si noe. Jeg tenker at han leter etter ubevisste stereotypier om grupper som han kan plassere meg i. Han leter etter forklaringer som kan oppklare mine, for han, noe underlige tendenser. Og riktig, spørsmålet kommer: – Er du kristen, eller? Det er standardspørsmålet når jeg sier at jeg ikke drikker alkohol.

Jeg svarer: – Neida, ikke noe mer enn de fleste av oss. – Jeg er ikke på Facebook heller, sier jeg. Han har summet seg nå, sier:  – Neeei, ikke jeg heller, eller det vil si, jeg har en konto men jeg bruker den ikke. Jeg sier: – Når barna begynner med Facebook så må nok jeg også, men du finner meg på Twitter og LinkedIn.

Han oppsummerer: – Du drikker ikke kaffe eller alkohol, men te og Cola, du har bare NRK, du er ikke på Facebook, men skal dit når barna begynner, og er på Twitter og LinkedIn. Han tenker seg om og sier: – Du er jo litt annerledes. Hva jobber du med? Jeg svarer: – Jeg er psykolog. I samme øyeblikk sier han: – Jammen, det forklarer jo saken.

Nyhetsbrev

Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.