Den italienske patologen skylder på en kroppsdel når hun skal forklare hvorfor hun ble tromsøværing og UNN-ansatt.

Ruth Schwienbacher (38) fikk rett og slett hjertet kapret. Hun legger ikke skjul på det. Det var stormforelskelsen som feide henne avgårde til Tromsø. I utgangspunktet litt ulogisk siden ektemannen (nå mikrobiolog ved UNN) opprinnelig er svensk ‒ og østerriksk!

Ruth er også halvt østerriksk, men først og fremst italiener. Hun kommer fra den norditalienske kommunen Syd-Tirol. Derfra reiste hun allerede som barn på ferie til Tromsø! Som 8-åring skal hun ha erklært at hun skulle bo i Ishavsbyen når hun ble stor!

‒ Jeg har en tante som flyttet hit for 50 år siden og stiftet familie her. Derfor hadde jeg tidlig et forhold til Tromsø.

Men det fantes aldri en plan om å faktisk bosette seg her.

Fjellene lokket

Som ferdig utdannet lege, flyttet Ruth til Salzburg i Østerrike for å spesialisere seg som barne- og ungdomspsykiater. Det var her Niclas dukket opp.

‒ Begge er vi veldig opptatt av friluftsliv, både fjell, ski og padling. Når du er ung og stormforelsket virker det derfor som den naturligste ting i verden å ta et friår, for å reise på kryss og tvers i Skandinavia og oppleve natur, ler Ruth.

Men den perfekte matchen begynte straks å leve sitt eget lille liv. Friåret var knapt begynt før Ruth ble gravid.

Hvor skulle de så slå seg ned? De jaktet på et sted hvor den felles interessen for fjell og hav kunne vedlikeholdes.

‒ Vi vurderte lenge Sverige, men ettersom hormonene tiltok tror jeg Niclas skjønte at med så mye nytt på en gang, så var det fint om jeg kunne ha litt familie rundt meg i starten. Derfor ble det altså Tromsø.

Her kom Sanna (9) til verden, etterfulgt av Simon (7) og Timo (4).

‒ Barna våre har tre statsborgerskap: Italiensk, østerriksk og svensk, men opplever at de er 100 prosent norske. Vi bor i Skulsfjorden på Kvaløya og har flere naboer som er like naturfrelste som oss, forteller hun. Der ute huser familien også noen høns, en katt og en hund, og stortrives med livet nært naturen.

Ny karriere

Karrieremessig skapte Ruth sjokkbølger i hjemlandet da hun allerede et år etter at hun var blitt mamma, fikk seg jobb ved UNN.

‒ Hjemme er det vanlig å vente til barnet er rundt tre år før du jobber fulltid igjen. Jeg fikk mange kommentarer på at vi sendte Sanna i barnehagen så tidlig. Ruth innrømmer at det også for henne selv var en kulturell omstilling.

‒ Likevel har jeg aldri angret på det.

For med en fornøyd liten frøken i barnehagen, kunne en ny karrierevei starte for mammaen. Ruth ble på ny lege i spesialisering – denne gangen i patologi.

‒ Jeg kjenner meg nesten som en detektiv. Jobben min er å finne ut av diagnoser. Det er utrolig spennende! I tillegg er det et veldig godt miljø her ved avdelingen, selv om alle i starten irriterende nok trodde jeg var tysk.

Hun avslører med det en liten flik av sitt italienske temperament, men den vesle aksenten som av og til bryter gjennom dialekten hennes minner unektelig om tysk.

‒ I Syd-Tirol snakker vi tysk og italiensk om hverandre, og lever i en skjønn blanding av både tysk/østerriksk og mediterran kultur. Folk snakker som regel høflig på tysk når de åpner en samtale, for å slå over på italiensk når de blir sinte, flirer hun.

Tre hjertesteder

Hun er veldig stolt over sitt miksede opphav, og forklarer at familien nå har utviklet tre hjerterom: Tromsø, Syd-Tirol, og Salzburg.

De to eldste barna går på Tromsø internasjonale skole. Dermed har hun også blitt godt kjent med det byråkratiske Norge. For da Simon skulle begynne på skolen sammen med søsteren sin, måtte de ta en krangel med Tromsø kommune. De opplevde at gutten, som har Downs syndrom, ble forsøkt diskriminert på grunn av sin diagnose.

‒ Det gikk bra til slutt, og jeg opplevde at jeg fikk god hjelp fra paraplyorganisasjoner og fra skolen. Ikke minst fikk jeg kan erfare at man kan komme i mål om man har gode argumenter.

Nå er Simon i ferd med å bli trespråklig, akkurat som søsknene sine, og er minst like aktiv som resten av familien.

‒ Han er med på alt. For oss er det viktig at ungene vokser opp sammen med andre barn som har røtter i flere land, og hvor det internasjonale perspektivet kommer naturlig.

Samtidig har de helhjertet adoptert norske tradisjoner, også det av hensyn til barna.

‒ Vi spiser pinnekjøtt på julaften, og er mer opptatt av kortreist mat enn å servere internasjonale retter. Barna setter pris på at våre tradisjoner er som alle andres.

Bygge seg opp på ny

I etterpåklokskapens lys innrømmer hun at det å reetablere seg i et nytt land, krevde mer enn hun hadde tenkt over.

‒ Jeg måtte på en måte bygge opp mitt eget omdømme på nytt. Alt det jeg tidligere hadde gjort var det ingen som kjente til, og ingen visste hva jeg sto for. Overalt startet jeg helt på skratsj. Det var en litt rar følelse. Når det er sagt, har det aldri vært noe problem å bli kjent med nye mennesker. Når du har barn og en trivelig jobb kommer du jo automatisk i kontakt med andre, og det har vært enkelt å få seg venner.

Hun var vant med et mye tydeligere hierarki i helsetjenesten. Mens hun på UNN bare er «Ruth», ble hun hjemme, allerede som nyutdannet, tiltalt som «Doktor Schwienbacher» i de fleste sammenhenger.

‒ Det er greit å slippe unna det. Jeg liker den uformelle, mer flate strukturen.

Hun setter spesielt pris på at hun med sin flerkulturelle bakgrunn relativt enkelt får kontakt med kollegaer fra andre land, og kan danne faglige nettverk. Ruth er nå i ferd med å gå ut i en deltids forskerstilling, og er spent på om det vil gi henne nye kontakter. Akkurat nå har hun ingen konkrete forskningspartnere, men har skaffet seg en plass hvor hun kan hospitere og som kan ta imot vanskelige biopsier.

‒ De fleste finner det eksotisk å samarbeide med et sykehus og universitet så langt nord.

LES FLERE historier om utlendinger ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).