Raskere vei til hjelp for barn og unge
Lavterskelteamet for barn og unge er aldri lengre unna enn en telefon. Med personell hentet fra både UNN og kommunen, kan det effektivt skaffe riktig hjelp til de som trenger det. Slik forbygges mer alvorlig psykisk sykdom, mens bekymrede foreldre, lærere og andre nærpersoner kan få støtte og veiledning.
På Sentrum helsestasjon har de i de siste fem årene jobbet for å tilpasse den psykiske helsetjenesten bedre til barn og unge som trenger den. Det startet som et prosjekt i 2016, men nå har både Tromsø kommune og UNN bestemt at Lavterskelteamet for barn og unge (ekstern lenke Tromsø kommune) skal eksistere i vanlig drift.
‒ Vi er sikkert ikke nok, men vi finnes og vi er med på å fylle noen av hullene som den nivådelte helsetjenesten skaper for de som trenger hjelp, sier psykologspesialist Linda Svorken som til daglig jobber i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) ved UNN.
Lavterskelteamet plukker effektivt opp bekymring fra de som står nært barn og unge som sliter. Noen pasienter kan teamet hjelpe direkte, mens andre blir vist vei videre til andre hjelpere.
Teamets store fordel er at det består av personell både fra primær- og spesialisthelsetjenesten slik at de kan gå inn i journaler og gjøre vurderinger og kartlegginger som også spesialisthelsetjenesten gjør. Målet er å skape en enklere vei inn til helsehjelp, og forebygge problemer og sykdom som kan eskalere om ingenting gjøres eller om ventetiden i den vanlige helsekøen blir for lang.
Egne tiltak
‒ I gjennomsnitt har vi fem-seks ulike tiltak som vi kan sette inn her hos oss, men det er ikke meningen at noen skal gå her i lengre behandling. Vårt mål er nettopp å raskt ta inn nye pasienter til vurdering. Det finnes svært mange gode hjelpetilbud i helsetjenesten som helhet, men de er vanskelig å finne tak i om du ikke kjenner til dem. For foreldre som skal finne fram på egenhånd kan det hele fremstå både uoversiktlig og vanskelig, forteller klinisk barnevernspedagog ved BUP, Hilde K. Rydningen.
Totalt er det fire ansatte i lavterskelteamet. Fra Tromsø kommune stiller klinisk barnevernspedagog Merete Buvik som også er koordinator for teamet, og kommunepsykolog Åse Johanne Sørli.
Den typiske saken starter med at teamet får en telefon. Som regel fra en bekymret mamma eller pappa, men ofte også fra en lærer eller en annen nærperson. Problemstillingene er svært varierte, men overganger i livet skaper ofte utfordringer: Seksåringen og skolestart, 12-åringen og overgangen til ungdomsskolen. 16-åringen og veien videre etter grunnskolen.
‒ Noen ganger holder det med litt foreldreveiledning. Det å få hjelp til å forstå sin unge eller ungdom bedre, og hjelp til å sortere hva som er normale reaksjoner og når noen trenger mer hjelp. Ofte er det flere og sammensatte ting som skaper utfordringer i det å takle livet slik det er, forklarer Buvik.
Barna eller ungdommene som kommer inn er ofte veldig stresset, eller de kan være triste, engstelige eller sinte. Noen kommer også fordi de er utsatt for mobbing.
Endret adferd bekymrer
‒ Det kan være mange situasjoner i livet som får ting til å stoppe litt opp. Noen viser det ved generell mistrivsel, andre ved økt fravær på skolen eller at de trekker seg unna sosialt. Nå i koronapandemien er det mye som er annerledes, ikke minst sosialt, og dette er det mange som sliter med. De som har vært vant til å regulere seg selv og egen mestringsfølelse gjennom idrett, kan kanskje ikke gjøre dette like enkelt lenger. De som likevel er mest utsatt nå, er de som ikke hadde noe organisert tilbud før pandemien startet. De har fortsatt få muligheter til å møte andre i mer uformell setting, sier Svorken.
Lærere en svært takknemlig gruppe brukere av lavterskelteamet. De får her en god sparringspartner til å diskutere elever de bekymrer seg for.
‒ Lærerne altså! For noen helter de er i denne tiden! De har og tar et enormt ansvar, i en hverdag som skifter hele tiden på grunn av endringer i smittevern-nivå. All ære til alle lærere som står på for barn og unge i denne byen, skryter teamet nærmest unisont.
Givende arbeid
‒ Mange av de som kommer hit er rett og slett ensomme. De ville hatt stort utbytte av å få seg en venn eller to. Det kan være mange grunner til at det har blitt slik. Poenget er uansett at det ikke trenger å være store og dramatiske ting som må til for at noen kan ta kontakt med oss, sier Sørli.
Lavterskelteamet har ikke noe akutt-tilbud, men deltar i kommunens kriseteam ved behov. Da er det som regel snakk om å bistå familier som har opplevd dramatiske hendelser som for eksempel plutselige dødsfall.
‒ Det vi gjør her i teamet føles utrolig meningsfullt. Vi har etablert en tilgjengelig og fleksibel tjeneste som kan hjelpe folk dit hjelpa gis. Til nå har vi løst 87 prosent av sakene selv og henvist 13 prosent videre til BUP. Normalt kan vi sette opp time med Lavterskelteamet innen en uke eller to, men på grunn av koronaen har vi hatt litt større pågang i år og har litt etterslep. Det vi kan garantere raskt er den første telefonkonsultasjonen, sier Rydningen.
Slik det er nå jobber de ansatte tre dager i uka i teamet og to dager i uka ved sin opprinnelige arbeidsplass.
‒ Det å jobbe i lavterskelteamet er også faglig givende. Vi sitter i åpent landskap og kan diskutere og backe hverandre opp hele tiden. I spesialisthelsetjenesten må vi booke hverandre i kalenderen for drøftinger, og i det felles ukentlige møtet rekker vi sjelden å gå gjennom alt det vi ønsker å diskutere, sier Svorken.
Fortløpende evaluering
I tillegg evaluerer teamet hele tiden sin egen nytteverdi. Etter hver time med behandling er barna og ungdommene nødt til å gi tilbakemelding ved å sette karakterer på hvordan de har det og hvordan de blir møtt.
Slik kan teamet se om det går framover eller ikke, og se hvordan ulike tiltak fungerer på den enkelte pasienten.
Til nå har teamet hjulpet 1.050 personer, det betyr at like under 300 får hjelp her hvert år.
Pingvinavisa Nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.