Tilfeldigheter førte palestineren Samer Al-Saad (48) til Tromsø for snart 20 år siden. Nå har han slått ordentlig rot her, som overlege og førsteamanuensis i patologi ved UNN og UiT. I hjemlandet fortsetter okkupasjonen.

‒ Nablus, sier Samer, og stemmen blir myk.

‒ Det er hjembyen min. Nablus er en vakker by som ligger i frodige, grønne omgivelser. Den er kjent for sin produksjon av olivensåpe og sin kunāfa, en tradisjonell dessert fra Midtøsten.

Stolt finner han lynraskt fram bilder på PC-skjermen; av både byen og den ostekakeliknende søtsaken.

‒ Får du tak i kunāfa her i Tromsø?

‒ Selvsagt! Når jeg lager den selv, smiler Samer.

Byr det seg en anledning, tar han gjerne med en smak på jobb til sine kollegaer. Han bidrar også med hummus til julelunsjen.

Konfliktfylt

Samer elsker å snakke om hjemlandet sitt, selv om han påpeker at han av og til velger å holde kjeft. Virkelighetsoppfatningen både i Norge og i store deler av verden angående det som skjer i Palestina, er relativt svart-hvit. Drar du inn religion blir konflikten og synspunktene enda mer fastlåst.

‒ Jeg møter mange som er så hjernevasket av det de har sett eller hørt i media at jeg ikke tør si imot, sier Samer med et lite skuldertrekk.

Han er blitt vant til å leve med at motparten ofte verken vil høre om eller forstå hans side av saken. I hele Samers liv, har Nablus vært under israelsk okkupasjon. De israelske bosettingene på Vestbredden gjør at det stadig er sjekkpunkter som palestinerne må gjennom for å kunne ferdes i eget land.

‒ Okkupasjonen har som konsekvens at utdanningsinstitusjoner stagnerer. I tillegg så stenges de ofte uten varsel. Skal du ha høyere utdanning må du til et annet land, forklarer palestineren, som har lært seg å bruke galgenhumor om situasjonen.

‒ Alle i Palestina vet at dagsorden der er fullstendig uberegnelig. Den kan sammenliknes med været her i Tromsø. Du kan våkne til en dag med solskinn, så kan det plutselig bli iskaldt og snø i neste øyeblikk.

Belastende

I teorien kan studentene pendle eller ukependle til både Jerusalem og Amman, men sjekkpunktene og grensepasseringen er så omstendelig at det i praksis blir en enorm belastning. Å krysse grensa betyr som regel en ventetid på rundt tre timer. Ofte kan en hel dag gå bort til grensepasseringen.

Vis mer

Les mer

Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

‒ Du har ikke lenger lov å passere grensa med egen bil. Du må ta en buss fram til grenseområdet. Inne i grenseområdet er det en ny buss som frakter deg gjennom sjekkpunktene der. Alt overvåkes av soldater med maskingevær. Så må du bare vente og vente til du får slippe gjennom. Da må du ordne ny transport fra grensa og dit du skal.

‒ Hvorfor er det slik?

 ‒ Hvorfor? Hovedsakelig bare for å demonstrere makt.

Han opplever at maktbruken og kontrollen stadig øker.

‒ Vi forsøker å være hjemme på ferie en gang i året. Sist ble jeg stoppet av israelske soldater og avkrevd ID-papirer bare fordi jeg var ute og gikk en tur.

Han rister oppgitt på hodet.

‒ Følelsen av å ikke ha frihet, er det ikke mulig å forstå. Her vet jeg at jeg kan si hva jeg mener og hva jeg synes. Men bare det jeg sier her og nå i dette intervjuet med Pingvinavisa: jeg kunne ikke uttalt meg slik i Palestina. Kritiske røster glemmes ikke. Slikt «straffes» blant annet ved sjekkpunktene ved at du blir holdt tilbake enda lenger med utspørringer.

Utdanning i Tyskland 

Da Samer var 15 år kom den første intifadaen, det palestinske opprøret mot okkupasjonsmakten. Mens den pågikk gikk Samer ferdig videregående skole. 19 år gammel reiste han til Tyskland for å slippe unna konflikten og ta høyere utdanning.

‒ Okkupasjonsmakten viser fort sitt reelle ansikt når du forsøker å gjøre noe. Under intifadaen ble det jevnlig nedlagt portforbud. Det kunne gå over mange dager, hvor vi i realiteten var fanget i eget hus.

Han kom til Tyskland like etter Berlinmurens fall i 1991. Her dro han til Heidelberg hvor en eldre bror allerede var i gang med medisinstudiet.

‒ Det at muren falt var inspirerende. Jeg husker at jeg tenkte at kanskje stengslene og frihetsberøvelsen også kom til å falle hos oss.

Istedenfor begynte Israel i 2003 å bygge en ny mur på Vestbredden.

Samer Al-Saad er nå førsteamanuensis i lungepatologi og tok sin doktorgrad på lungekreft. Karrieren startet i Darmstadt hvor han startet i spesialisering som patolog. Som assistentlege utførte han om lag 700 obduksjoner.

‒ Tyskland har komplekst system for spesialisering. Da jeg var ferdig utdannet var det altfor mange leger i landet, i tillegg startet en rettighetskamp.

Tyskland ble etter hvert en stor eksportør av leger til andre land, og Samer meldte seg interessert.

Telefon fra Bodø

Vis mer

Les mer

Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

Plutselig en dag ringte en patolog fra Bodø. Nordlandssykehuset trengte en patolog i spesialisering. Samer prøvde å forberede seg, og leste om uvær og mørketid.

‒ Han som ringte meg var opprinnelig fra India. Jeg husker jeg spurte han: Har du tilpasset deg? Hvis du klarte det, så klarer jeg det også!

Mørketid og midnattssol har gått greit, men han ble ikke så lenge i Bodø.

‒ Jeg er glad i små byer, men Bodø ble for liten. Tromsø har passelig størrelse. Passelig stor bilkø i rushet, sier han og ler.

Samer begynte som LIS ved UNN Tromsø i 2001. Han innrømmer at han fortsatt føler seg «annerledes».

‒ Men jeg er annerledes overalt. Jeg er annerledes hjemme i Palestina også, siden jeg har bodd hele mitt voksne liv i utandet. Noen av de jeg møter mener jeg ikke burde være her, andre synes det er inspirerende å bli kjent med andre folk og kulturer. Ved UNN hadde vi uansett ikke klart å gjøre jobben med bare nordmenn. Vi trenger flere folk.

Han er ganske tydelig på hva som kreves for å slå rot i et helt annet land og klima.

‒ Du må klare å se det positive i alt og tilpasse deg. I Nablus kan det bli minus to om vinteren, men der er ikke husene isolerte. Så jeg fryser mye mer i Nablus om vinteren, enn jeg gjør i Tromsø.

‒ Men hvordan takler du snøvintrene våre da, a la den vi hadde sist vinter?

Svaret kommer lynkjapt med en liten latter:

‒ Jeg kjøpte meg ny snøfreser.

LES FLERE saker om utenlandske medarbeider ved UNN her.

DET INTERNASJONALE UNN – BAKGRUNN:

• UNN er en kompetansearbeidsplass, der rundt 6.500 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
• Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
• Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
• Ved utgangen av 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler).