Mens resten av oss feiret jul og nyttår, sto disse tre UNN-ansatte midt i en meslingepidemi på Samoa. Her måtte de håndtere at flere barn og babyer døde i sengene rundt dem, hver eneste dag.

Vis mer

Her er et bilde fra intensivavdelingen som Sissel Jansen jobbet på, hvor de minste barna kjempet for livet. Foto: NOR-EMT

‒ Vaksiner ungene dine! Er det noe vi har med oss hjem fra dette oppdraget, så er det nettopp den oppfordringen. Vaksine redder liv!, sier barnesykepleier Sissel Jansen, anestesilege Solveig Johnsen og ambulansearbeider Finn Olav Lind nesten unisont.

Når du står midt i en epidemi som blant annet skyldes vaksinemotstand, blir de 50 dødsfallene du opplever vanskelige på så mange plan.

‒ Samoa har bare i underkant av 200.000 innbyggere totalt. Hvis vi skulle ganget det de opplevde opp til norske forhold, ville vi hatt over 160.000 smittede og over 2.000 døde i løpet av noen få måneder, sier Johnsen.

Det forteller noe om omfanget av epidemien som rammet det vesle øysamfunnet Samoa, som ligger midt mellom New Zealand og Hawaii i Stillehavet.

‒ Det som er ekstra skummelt med meslinger er at det ødelegger immunforsvaret ditt i mange år framover. Rundt 5.700 har vært smittet med meslinger på Samoa den siste tiden. De aller fleste av disse er små barn. Skulle for eksempel corona-viruset spre seg dit nå, vil de stå i en ny katastrofe, påpeker Jansen.

Norsk utrykningsteam (NOR-EMT)

Jansen, Johnsen og Lind er en del av Norwegian Emergency Medical Team (NOR-EMT). Teamet har vært operativt siden 2018. Like før jul var den aller første gangen NOR-EMT ble kalt ut av Verdens helseorganisasjon (WHO). Det kom etter at Samoa erklærte medisinsk unntakstilstand 15. november i fjor, og ba om internasjonal hjelp.

Et team på totalt 20 norske ansatte fra samtlige helseregioner ble sendt til sykehuset i Apia, som er hovedstaden på Samoa. Sykehuset har 150 sengeplasser. Da teamet ankom i slutten av november møtte de et kontrollert kaos. Det var innført portforbud, og de som ikke var vaksinert hadde ordre om å henge ut et rødt tøystykke. Slik kunne vaksinasjonsteam dra fra hus til hus for å vaksinere de som ikke var smittet.

Vis mer

De tre UNN-ansatte fortalte resten av sykehuset om sine erfaringer på onsdagsmøtet denne uka. Fra venstre Finn Olav Lind, Solveig Johnsen og Sissel Jansen. Bak dem bilde av førstesiden på Samoas største avis, som kåret helsearbeideren til årets navn 2019 på Samoa. Foto: Oddny J. Johnsen

‒ Da vi ankom hadde sykehuset hatt et overbelegg på mellom 180 og 200 prosent i flere uker. Og alle rom var i praksis omgjort til barneavdeling og intensivavdeling. Det meste av sykehusets øvrige oppgaver var stanset, forteller Johnsen.

‒ Samtlige ansatte var veldig slitne da vi kom. Mange hadde ikke vært hjemme på flere uker. Det var lagt ut madrasser på gulvene slik at de hadde mulighet til å hvile litt i løpet av døgnet, fortsetter hun.

Fire-fem døde i døgnet

Barnesykepleier Sissel Jansen, som jobber på nyfødt intensiv ved UNN Tromsø, ble sendt direkte til den delen av sykehuset hvor de aller sykeste barna lå. Rundt henne døde mellom fire og fem småbarn hver eneste dag. Hun har med seg bilder av tre måneder gamle Salvation.

‒ Den lille gutten var for ung til å kunne få vaksine da han ble smittet. Hans skjebne viser at du ikke bare setter eget barn i fare, men at du også utsetter andres barn for livsfare ved å unnlate gi vaksine, forteller Jansen.

Salvation ble avvist tre ganger fordi han ikke var syk nok til å få plass på det overbelastede sykehuset. Da han til slutt kom inn, var det egentlig for sent. Han havnet på intensivavdelingen. Dagen før Salvation døde, viste han tydelige tegn på bedring. Barnesykepleieren tenkte med seg selv at han kom til å klare seg. Hun kunne endelig ta han opp på fanget, og se hvordan han satte pris på å bli holdt litt. Da hun kom på jobb neste dag var gutten betydelig dårligere. Til slutt kollapset den vesle kroppen.

‒ Foreldrene satt på pinnestoler ved sengene til sine barn hele døgnet. De fikk ikke mat eller tilbud om noe som helst. Vi hadde ingen forheng mellom sengene slik at foreldrene stadig kunne se hvordan barn rundt dem ble forsøkt gjenopplivet eller døde. De døde ble på tradisjonelt vis vasket av sin familie, og lå gjerne noen timer på avdelingen med de sørgende rundt seg før sengen ble klargjort til neste pasient, forteller Jansen.

Egentlig hadde denne intensivavdelingen plass til fire barn på respirator. Da Sissel Jansen begynte arbeidet der, hadde de mellom 12 og 14 barn på pustehjelp.

Meslinger er blant verdens mest smittsomme sykdommer. Det er en virussykdom og behandles greit, men komplikasjonene som følge av sykdommen er skumle, spesielt for små barn. Mange får lungebetennelse og en form for lungestivhet. Barna som kom inn til sykehuset var gjerne uttørket av diare, og mange fikk akutt lungesvikt. Noen fikk også akutt hjertesvikt, og de vesle kroppene sto hele tiden i fare for å kollapse.

‒ De fleste på vår avdeling var mellom tre måneder og tre år, og vi mistet veldig mange, forteller barnesykepleieren.

Nødvendig erfaring

Vis mer

Solveig Johnsen er anestesilege og hadde mange ulike oppgaver på Samoa. Her har hun nettopp vært med på å ta imot et tvillingpar i keisersnitt. I alt ble det født 75 barn mens teamet var på Samoa. Foto: NOR-EMT

‒ Hadde lille Salvation blitt lagt inn på UNN ville han hatt minimum tre sykepleiere og trolig også flere leger rundt seg til enhver tid. På avdelingen på Samoa sto vi som var på jobb alene med ansvar for flere senger og måtte løpe mellom de som trengte deg mest. Snudde du deg vekk et øyeblikk så kunne situasjonen forverres dramatisk. Før du søker deg ut i slike team må du være trygg nok til å ta avgjørelser uten å rådføre deg med noen, og kunne stå i det i ettertid. I tillegg bør du kunne være kreativ og finne løsninger ut fra situasjonen du står i, poengterer Jansen.

Noe av utfordringen under epidemien på Samoa, var at tilgangen på det vi i Norge betrakter som engangsutstyr var svært begrenset. Alt av utstyr ble gjenbrukt til det var ødelagt.

‒ Vi lærte også mye på denne turen som vil være verdifullt for NOR-EMT neste gang vi kalles ut, sier Lind.

Ambulansearbeideren jobbet i hovedsak med å prioritere alvorlighetsgrad for pasienter på vei inn på sykehuset, men fikk også rykke ut på akutte ambulanseoppdrag, og drive opplæring i basal akuttmedisin for sjåførene på de lokale ambulansene.

Hvordan kunne dette skje?

De tre er også opptatt av å formidle hvorfor Samoa, som er et moderne og velfungerende samfunn, fikk så store utfordringer på så kort tid.

‒ 10-15 år tilbake i tid var Samoa et foregangsland angående vaksiner. Tidligere hadde de omreisende folkehelseteam som reiste fra landsby til landsby for blant annet å vaksinere barna. Men så skjedde det flere ting samtidig. Den delen av helsemyndighetene som bestemte og den delen som utførte helseprogrammet, skilte lag for 10 år siden. Folkehelseteamet forsvant og det ble opp til hver enkelt familie å oppsøke lege for å få vaksine. Så er Samoa et høvdingesamfunn, og naturmedisin står veldig sterkt her. Det betyr at det ofte kan ta tid før pasientene oppsøker lege. I tillegg har mange vaksinemotstandere reist rundt og misjonert i landet i de senere årene, forteller Johnsen.

Sommeren 2018 døde to små barn etter å ha fått meslingvaksine og vaksinemotstanden nådde sitt høydepunkt. De to dødsfallene skyldtes ikke meslingvaksinen, men at vedkommende som ga vaksinen hadde gjort en feil og blandet vaksinen ut i en muskelblokker. Dette førte nesten umiddelbart til at de to barna sluttet å puste. Personen som gjorde tabben ble til og med fengslet for uaktsomheten, men informasjonen om hva som egentlig skjedde nådde aldri gjennom vaksinemotstanden. Så kom altså utbruddet av sykdommen i 2019.

Alltid beredt

En sekk med personlig utstyr som i hovedsak består av klær, undertøy og hygieneartikler står alltid pakket hjemme hos de tre UNN-ansatte. Medlemmene i NOR-EMT har to timers responstid på å svare om de kan rykke ut, og skal kunne være framme hos de som trenger hjelp innen 48 timer. De tre vet ikke neste gang de kan bli kalt ut, men kan selv bestemme hvilket oppdrag de kan ta. Akkurat nå bruker de tid på å debrife opplevelsene de har hatt, og på å få døgnrytmen tilbake på norsk tid.

‒ Det er vel kombinasjonen av ønsket om å hjelpe, pluss eventyrlyst, som trekker deg ut. Samtidig er det viktig å ha respekt for andre mennesker og være i stand til å kommunisere godt med de vi drar ut for å hjelpe, sier Lind.

Samtlige har familie som måtte klare seg uten dem denne jula.

‒ Men vi hadde god støtte hjemmefra hele tiden og kunne kommunisere med dem så ofte vi hadde muligheten til det. Vi gikk 12-timersvarkter seks dager i uka, så det var ikke så mye tid til hvile. Mens du var på vakt var det ofte verken tid til å spise eller drikke.

‒ Og så er hele opplevelsen en kraftig påminnelse om hvor utrolig bra vi har det her i Norge, ikke minst i forhold til ressurser og utstyr. Jeg merker at jeg er litt lite tålmodig med de som sutrer for bagateller akkurat nå, smiler Jansen.