Helsedirektoratet ga i 2017 oppdrag til de regionale helseforetakene at minst 30 prosent av dialysepasientene skal kunne få behandlingen i hjemmet. UNN har oppnådd dette målet for lengst , og én av pasientene er Tor Henriksen i Karasjok.

Et rom i det private hjemmet er innredet som et behandlingsrom, med avansert utstyr maken til det som finnes på UNN i Tromsø – nesten 600 kilometer unna. Tor besørger selv behandlingen annenhver dag, med god støtte av sin kone Inga Marianne.

En helt ny frihet

– For meg er dette veldig bra, erklærer han selv. – Jeg fulgte jo veldig nøye med på hvordan fagfolkene gjorde det da jeg var i Tromsø, så opplæringen gikk veldig greit. Jeg er ikke skremt av å måtte stikke meg selv, så jeg kan ikke si at det er noe ubehagelig ved denne måten å gjøre det på, sier han.

Den viktigste tilpasningen Tor og Inga Marianne har måttet gjøre for å kunne gjennomføre behandlingen hjemmefra, er selve boligen. De bor ikke selv i Karasjok, men i den vesle bygda Suossjavri, midt mellom tettstedene Karasjok og Kautokeino. Der får de vann fra brønn, noe som ikke anses som sikkert nok til bruk i dialyse. Men så lenge de har fått mulighet til å benytte en bolig i Karasjok som fra før av var disponert av familien, og som er tilknyttet kommunalt vannverk med nødvendig vannfiltrering, har det meste ordnet seg på beste vis.

– Tidligere måtte jeg reise helt til Alta for å gjennomføre behandlingen. Reisen tok to timer i drosje hver vei – i tillegg til de fire timene selve behandlingen tar. Nå er jo reiseveien veldig mye kortere, og jeg trenger ikke å bruke en hel dag på dette. Når behandlingen er unnagjort, får jeg sovet litt og samlet krefter, og jeg kan få gjort fornuftige ting de dagene jeg ikke tar behandling, forteller han.

– Du har ikke vurdert å flytte til Karasjok permanent?

– Nei, virkelig ikke! Jeg bor jo midt på Finnmarksvidda, og derfra er det ingen som vil flytte frivillig, smiler han.

Viktig erfaring

Fra hjemmet sitt er han i hyppig kontakt med UNN, der leger og sykepleiere ved dialyseavdelingen i Tromsø kan følge ham opp og forsikre seg om at alt går som det skal. Én gang i måneden er han i Alta og får tatt blodprøver, og hver tredje måned er han i Tromsø på UNN til kontroll.

– Det har hele tiden vært et tett samarbeide mellom dialyseavdelingen på UNN og dialyseavdelingen på Alta Helsesenter. UNN er veldig takknemlige for det gode samarbeidet som er til pasientens beste, sier avdelingsleder Rita Johansen.

Kontakten med helsepersonellet på UNN skjer via telefon eller videokonferanse, der Tor bruker iPad.

– Det er en stor forskjell på å kunne kommunisere på videokonferanse i forhold til på telefon. Det skaper en ekstra trygghet å få sett hverandre, man får mer følelsen av å være i samme rom. I tilfeller der Tor får tekniske problemer er det enklere å hjelpe ham når vi ser maskinen og snakker sammen samtidig, forklarer hun.

Satsingsområde

Hjemmedialyse ble gjort til et nasjonalt satsningsområde i 2016, men nyremedisinsk seksjon er veldig fornøyd med å kunne slå fast at de har drevet med dette i mange år og derfor har opparbeidet seg solid erfaring. I dag får 37 prosent av pasientene hjemmedialyse. De aller fleste av disse bruker såkalt posedialyse (peritonealdialyse), som teknisk sett er enkelt for de fleste å gjennomføre. Noen få pasienter, blant dem Tor Henriksen, gjennomfører bloddialyse (hemodialyse).

– UNN har fulgt pasienter i hjemme-hemodialyse siden 2005. Denne lange erfaringen er viktig, selv om antall pasienter ikke er så voldsomt høyt. I de årene vi har holdt på har det vært snakk om 2-3 pasienter til enhver tid. I seg selv er dette et beskjedent antall, men erfaringen med rutinene er likevel viktig, mener Rita Johansen, og får støtte av fagsykepleier Marita Bjerkås.

– Det er tre grunner til at denne måten å utføre behandling på kommer til å bli viktigere i årene fremover. For det første vil vi måtte forvente at flere vil bli nyresyke og dermed trenge dialysebehandling, som følge av at befolkningen blir eldre. For det andre er ventelistene for transplantasjoner allerede lange, noe som gjør at flere pasienter vil få behov for dialysebehandlingen mens de venter på transplantasjon. For det tredje må vi fortsette å fokusere på å tilby hjemmebehandling, og vi kan lære mye av våre naboland som er gode på dette, sier hun.

Lønnsomt og motiverende

I Karasjok har Tor Henriksen fått installert avansert utstyr, nøyaktig det samme som det som benyttes på UNN og i Alta, og annen hver uke får han nye forsyninger med utstyr som er nødvendig for å kunne gjennomføre behandlingen.

– Det ser forferdelig dyrt ut?

– Ja, men ingen trenger å være i tvil om at denne måten å gjøre det på er lønnsom for alle parter, insisterer Marita Bjerkås.

– Finnmarkssykehuset har bekostet de nødvendige tilpasningene som må til for å gjennomføre behandlingen hjemme. Tor har lang reisevei til sin nærmeste dialyseavdeling, og dermed sparer samfunnet store reisekostnader. Den største gevinsten er han han utfører behandlingen selv, i stedet for å få den på en institusjon.

Den siste effekten, som kanskje er den aller viktigste for Tor som pasient, er motivasjonen som kommer som følge av følelsen av fremgang.

– Jeg har vært plaget med nyresvikt i 30 år. For et års tid siden forverret tilstanden seg så mye at det ble nødvendig med dialyse. Men nå merker jeg fremgang, og noe av det første jeg gjorde da jeg begynte med denne behandlingen, var å skaffe meg en trimsykkel. Den bruker jeg hyppig. Det store målet mitt er å kunne få gjennomført en nyretransplantasjon, og da må jeg være i god form, erklærer han.