Dette er historiens største medikamentskandale. Konsekvensene merkes fortsatt i både helsevesen og forskningsmiljø – også i Nord-Norge.

Thalidomid ble fremstilt som den reneste vidundermedisinen da en ble lansert i 1957, og gjennom denne milde sovemedisinen hadde gravide endelig fått noe som kunne hjelpe mot kvalme. At medikamentet ble godkjent uten at bivirkningene var blitt kjent, er fortsatt en skandale – og etter den tid er fokuset på dokumentasjon blitt skjerpet.

– Selv om vi befinner oss langt unna Tyskland og det som den gangen skjedde rundt Thalidomid konkret, så er grepene som ble tatt etter denne skandalen høyst merkbar for alle som driver helsefaglig virksomhet i Nord-Norge, mener tidligere UNN-direktør Knut Schrøder.

– De forskerne som jobber med å utvikle mulig nye legemidler, merker de høye dokumentasjonskravene. Og alle som har ansvar for økonomien i helsevesenet, merker hvordan kostnadene til legemidler stadig øker, sier han.

Tåler ikke fatale feil

Mens kostnadene øker så mye at tilgangen på medisiner blir ulik mellom fattige og rike – og fattige og rike deler av verden – blir spørsmålet: Har kravene til dokumentasjon blitt for høye?

– Nei, mener Schrøder selv.

– Nei, mener professor Olav Helge Førde, som var den første styrelederen i Helse Nord.

– Nei, mener universitetsrektor Anne Husebekk, som også har en fortid som fag- og forskningssjef ved UNN.

– Nei, mener Tove Karoline Knutsen, som i åtte år satt som medlem i Helse og omsorgskomiteen på Stortinget.

– Verden tåler faktisk ikke livstruende bivirkninger på legemidler. Fatale feil skal ikke forekomme, mener Husebekk.

– Dersom vi skal kjøpe medisiner som er så dyre at de utgjør en stor andel av helsebudsjettene våre, er det minste vi kan forlange en grundig dokumentasjon på virkninger og bivirkninger, mener Olav Helge Førde.

Ingen av dem betviler at det å utvikle nye legemidler er en langvarig og svært kostbar prosess, og at selskapene innenfor legemiddelindustrien derfor er nødt til å ta seg betalt for både risiko, forskning og utvikling. Men der stopper også den velvillige forståelsen overfor bransjen.

Formidabel inntjening

Olav Helge Førde påpeker at mulighetene for inntjening naturlig nok vil være med på å påvirke den endelige prisen på medisiner: Et medikament som er ment for store pasientgrupper, som for å regulere blodtrykk eller kolesterol, vil naturlig være rimeligere enn medikamenter for små og smale pasientgrupper som det ikke finnes så mange potensielle brukere av, som for eksempel spesielle grupper kreftpasienter.

– Uansett hvordan vi snur og vender på dette, kommer vi ikke bort ifra at inntjeningskravene i legemiddelindustrien er formidable. Dokumentasjonskravene har vært konstante i flere tiår, og forklarer ikke de høye prisene, og det er minst like vanskelig å se at det skal være rimelig å skylde på kostnadene til utvikling, mener han.

Det ferskeste eksemplet som i Norge har vakt størst debatt, handler om legemiddelet Spinraza, ment for pasienter med spinal muskelatrofi. Hver brukerbehandling koster én million kroner, og selskapet bak dette produktet, Biogen, kunne det første kvartalet etter lansering av medisinen vise til en inntjening på over to milliarder kroner: 2,1 milliarder på tre korte måneder.

– Historien om dette legemiddelet viser at den viktigste grunnen til høye priser på legemidler ikke er dokumentasjonskrav eller utviklingskostnader, men mangel på alternativer – markedsøkonomiske forhold, rett og slett, påpeker han.

Penger – ikke pasientbehov

Når den markedsøkonomiske tyngdekraften får lov til å bestemme tilgangen til helsehjelp, så legger ikke dette bare til rette for grådighet – også etikken blir satt under kraftig press.

– For legemiddelindustrien er det de kroniske sykdommene som er mest interessante, påpeker Husebekk.

– Det er blant kronikerne pengene ligger, for mange av disse pasientene vil jo brukene medisinene resten av livet. Det ligger langt mindre penger i å utvikle legemidler som faktisk fjerner sykdom og gjør pasientene helt friske, og vaksiner er nærmest uinteressant, for disse vil jo redusere markedet, påpeker hun.

– Men hva er løsningen, hvis ikke utvikling av legemidler skal nasjonaliseres?

– Vi kan engasjere oss for at utviklingen skal gå i riktig retning. Universitet i Tromsø har engasjert seg i en global aksjon for en rettferdig medikamentpolitikk. Det håper vi skal bidra til endring, sier hun.

Universitetsrektoren tviler på at det vil være mulig å forske frem legemidler i Norge. Les mer her.

Tove Karoline Knutsen mener noe av løsningen ligger i internasjonalt samarbeid.

– Det hentes ut en eventyrlig profitt i denne bransjen når man lykkes med et preparat. Noe av løsningen kan ligge i at flere land går sammen i forhandlinger ved innkjøp, for dermed å bidra til å holde prisene i sjakk. Så må vi i tillegg finne former for hjelp som kan settes inn i fattige land for å understøtte helsevesenet, også til bruk av virkningsfulle medisiner til verdens fattige befolkning, mener hun.

 

ÅRET 1961

Dette skjedde:

• Sovjetiske Juri Gagarin gjennomfører ett jordomløp, og blir det første mennesket i verdensrommet. Senere samme år erklærer USAs president målet om å sette det første menneske på månen innen tiåret var omme.
• USA gjennomfører en mislykket invasjon i Grisebukta på Cuba.
• Øst-Tyskland starter byggingen av muren gjennom Berlin.
• FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkommer i en flyulykke i Rhodesia.
• Siste del av Nordlandsbanen mellom Bodø og Fauske åpnes for godstrafikk.
• Kuwait blir selvstendig stat.

Disse filmene så vi:

• West Side Story
• Kanonene på Navarone
• Støv på hjernen
• Line
• Sønner av Norge

Disse platene kjøpte vi:

• Elvis Presley: Blue Hawaii
• Ike & Tina Turner: Kings of Rhytm Dance
• Jens Book Jensen: Sings Norwegian Songs
• The Monn Keys: Here Are The Monn Keys

Dette var årets hits:

• Can’t Help Falling in Love (Elvis Presley)
• Barbara Ann (The Beach Boys)
• Please Mr. Postman (The Marvelettes)