Regionalt senter for spiseforstyrrelser ved UNN fikk fra årsskiftet økt behandlingskapasitet. I 2015 behandlet UNN om lag 15 alvorlig syke barn og unge med spiseforstyrrelse.

Det rystende dødsfallet i Valdres nyttårsaften satte igjen fokus på spiseforstyrrelser blant barn og unge. Ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser ved UNN Tromsø ble det behandlet om lag 15 pasienter i fjor. Siden senteret ble etablert for drøyt seks år siden, har så mange som 100 vært lagt inn til behandling her. Ungdommene som har så alvorlige spiseforstyrrelser at de havner på UNN, er i en potensielt livstruende situasjon.

– Selv om kroppspress har økt i omfang i samfunnet, ser vi heldigvis ikke noen økning i antallet pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Regionalt senter for spiseforstyrrelser fikk fra 1. januar i år en ekstra seng. Det vil si at senteret nå har fem sengeplasser hvor vi tar inn pasienter til behandling. Hovedårsaken til at vi øker kapasiteten vår nå, er at det har vært en underdekning av plasser for døgnbehandling i barne- og ungdomspsykiatri ved UNN, hvilket nå er justert, forklarer psykologspesialist og konstituert avdelingsleder ved BUPA, Vibeke Stalsberg.

– Dette er kjærkomment fordi vi de siste par årene har vært nødt til å drifte behandlingstilbudet med noe overbelegg.

Familiefokus

Sentralt i behandling av barn og unge med spiseforstyrrelser er en familiebasert tilnærming. Pasientene legges som regel inn sammen med foreldrene. Familien og spesielt foreldrene involveres i behandlingsopplegget under innleggelsen, blant annet for å lære å håndtere måltider for å kunne følge opp hjemme når pasienten er frisk nok til å skrives ut. Foreldreinvolvering handler også om å få en forståelse av sykdommen, og å endre på eventuelle vedlikeholdende handlingsmønstre i familien som har utviklet seg gjennom sykdommen

Normal liggetid ved senteret er mellom tre og fem måneder. Som regel tar det betydelig lengre tid å bli frisk igjen fra denne alvorlige diagnosen, og den videre behandlingen skjer vanligvis ved de lokale barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene. I sykdomsforløpet er det heller ikke uvanlig med reinnleggelser.

Veien tilbake er ofte en real kamp. Ikke bare for pasienten, men spesielt for foreldrene som ofte opplever å bokstavelig talt måtte slåss for sitt barns liv.

– Å være foreldre til en ungdom med spiseforstyrrelser er svært vanskelig og enormt krevende jobb. Vår jobb handler i bunn og grunn om å hjelpe foreldrene til å få sine unger til å spise. Til nå har vi heldigvis ikke opplevd dødsfall, men det hender noen er så syke at de i perioder må behandles med sondeernæring som et livreddende tiltak. Å oppheve underernæringen er helt sentralt i starten av behandlingen. Deretter normalisere spisemønstre og endre tanke- og følelsesmessige mønstre, forklarer Stalsberg.

Sammensatte årsaker

I all hovedsak er pasientene mellom 14 og 17 år gamle, men ved UNN har de behandlet barn ned i 11-årsalderen for spiseforstyrrelser. Tilbudet ved det regionale senteret gjelder for barn og unge til og med fylte 18 år. De aller fleste med spiseforstyrrelser behandles poliklinisk, mindretallet av pasienter med spiseforstyrrelser har anoreksia nervosa, og av disse er det noen som er i behov av innleggelse som en del av behandlingsforløpet.

Stalsberg forteller at årsakene bak spiseforstyrrelser er svært sammensatt, og understreker at det aldri er én enkeltårsak til sykdommen.

– Den kan kanskje utløses av én enkelt hendelse, eksempelvis sorg eller mobbing, men det er som regel et svært sammensatt bilde bak, sier hun.

Hun forteller at senteret av og til får bekymrede meldinger fra skoler om at det kan være spesielt mange tynne jenter i enkelte klassetrinn.

– Spiseforstyrrelser kan starte med at jenter begynner å tulle med maten i ungdomsskolealderen. Vi ser tidvis at dette med spiseforstyrrelser går som en slags epidemi ved ulike skoler, hvor man hermer etter hverandre. For noen av elevene kan dette utvikle seg til mer alvorlige tilstander. Derfor er det viktig å være observant på måltid og ikke minst treningsmengde for ungdommene.

Hun forteller at helsesøstre og fastleger er de første som kobles inn, og at dette ofte er tilstrekkelig for å få eleven tilbake til et mer normalt forhold til kropp, mat og trening.

– En trend vi har sett de senere år er at spiseforstyrrelsen gjerne inkluderer mer overdreven trening enn før. Det å trene mye og hardt ved siden av å nekte kroppen næring er blitt en del av sykdommen, sier avdelingslederen.

Hun forteller at syke ungdommer kan gå milevis på tur alene, for å unngå tilgang til næring og også for å opprettholde så høy forbrenning som mulig. En kombinasjon som selvsagt kan være direkte livsfarlig.

Vanskelig og konfliktfylt

Stalsberg forteller at det både er vanskelig og konfliktfylt å snu en utvikling hos ungdommen i en fase av livet hvor man gradvis forventer og forventes å ta mer ansvar for seg selv. Foreldre som kanskje har forberedt seg på at barnet blir mer selvstendig og uavhengig, opplever at de må inn og kontrollere alt som skjer på en helt annen måte enn tidligere. Det blir umulig å stole på den som er syk. En del av sykdommen er gjerne å unngå å vise noen hva man egentlig spiser, trene i det skjulte og gi omgivelsene inntrykk av at man har det fint, mens sannheten er helt annerledes.

– Det er ikke bare mat og kropp dette handler om. Når ungdommen er reernært godt nok, handler en stor del av behandlingen handler om det å bli i stand til å håndtere egne følelser, sier Stalsberg.